Den kritiske sansen som gjelder er at man kan ikke ta et isolert tilfelle som et “tegn på noe”. Det kan selvsagt være fortroppen til en hel bevegelse som snart kommer veltende inn over horisonten, men det må ikke være dette. At man for eksempel finner en sjelden sydhavsfisk i den norske fjæra betyr ikke at havet er fullt av dem nå, bare at et eksemplar av slekten på noe vis har rotet seg helt hit. Sånt skjer. Havet er stort og det er sikkert fort gjort å gå seg vill nedi der. Før vi kan si at en fremmed art har etablert seg i Norge må det være en viss forekomst av dem over tid, enten de kom til lands, til vanns eller svevende oppi lufta. (Eller for den saks skyld st de ble med som blindpassasjerer i noen slags transportsammenheng; skipsfart har for eksempel trukket med seg mye rart gjennom all sin tid.)
Det vi ser på her og nå er “hvor menneskene kommer fra”. Det korte svaret er at vi vet ikke — men det noe lengre, for ikke å si endeløse svaret, er at vi jobber med å finne ut av det. I sakens anledning har vi to ting å jobbe med, hvor det første, mest åpenbare og på alle måter viktigste er tekniske bevis. Finner du en død mann nedi bakken så har du en sak. Enten gikk han dit selv eller så har “noen andre” brakt ham dit og plassert ham der med vilje og på mer eller mindre seremonielt vis. Vi finner gravlagte mennesker som er mange hundre tusen år gamle og vi trekker denne slutningen ut ifra at noen har plassert forskjellige gjenstander hos den døde, dekket dem med fargepulver (som regel rød oker) eller blomster og forskjellig annet, ikke ulikt hva vi selv gjør den dag i dag. Den andre tingen vi har er “kongruente indisier”, la oss si slike ting som redskaper som har blitt etterlatt og “fossile fotspor”, begge deler i geologiske strata som lar seg datere.
Hvis du ikke ønsker å bruke ordet mennesker om annet enn postmoderne jazzaper som bor i byer og har fancy klær, kan vi kanskje kalle dem “menneskelignende skapninger”, poenget er uansett at sånne som oss har holdt på rundt omkring i mange millioner år. Ting blir imidlertid litt upresise når vi daterer svært gamle ting. For eksempel er det jo hundre tusen år mellom 5,5 og 5,6 millioner år, det vil si en god del lenger enn “moderne mennesker” har bodd i Europa, men pyttsann. Er det så nøye? Hvorom allting er, de har funnet 5,6 millioner år gamle fotavtrykk på Kreta. Dette er problematisk. Ifølge de gjeldende hypotesene skal det ikke være tobeinte sålegjengere av en mer eller mindre menneskelig type så langt nord ved dette tidspunktet. Samtidig har vi det tekniske bevismaterialet: Noen har vært der og snoket. En skapning som ligner på oss. En alien om du vil, for såpass ulike var de helt sikkert fra oss for fem-seks millioner år siden. Hva gjorde de der? Dette blir naturligvis spekulativt — og dermed har vi det gående.
Et fotavtrykk på Kreta (eller det er faktisk en hel rekke av dem) betyr ikke plutselig at menneskeheten oppsto i Europa. Det betyr ikke noe annet ann at noen har vært der og utforsket terrenget. Kanskje gikk de sørover igjen senere, kanskje fortsatte de mot nord og døde der. Vi vet ikke. Det skal mye til for at så gamle spor etter mennesker og deres aktiviteter ikke bare skal forvitre og forsvinne, men under noen helt spesielle omstendigheter vil ting bli fossilisere og dermed bevart. “Tilvirkede steingjenstander” hoder seg imidlertid godt — og hvis det er ganske mye av dette på ett og samme sted er det en rimelig konklusjon at folk holdt til der over tid. Andre ting man typisk finner kan være brente rester av ditt og datt samt forhøyede nivåer av diverse organiske stoffer i jorda, blant annet fosfater. I nyere tid har man også utviklet interessante måter å påvise proteiner i jorda, av en type som bare kan ha kommet fra mennesker. Moderne arkeologer jobber på en veldig “forensic” måte, nesten som kriminalteknikere, faktisk i mange tilfelle ved hjelp av den samme typen utstyr i den samme typen laboratorier.
Etter min mening er det i seg selv interessant nok at halvaper var på Kreta på den tiden (Middelhavet fantes ikke, så vi snakker ikke om at de har reist dit med båt, men det er et bra stykke å gå uansett.) Det indikerer i det minste at den typen nysgjerrighet som motiverer folk til å gå langt avsted for å utforske verden var tilstede hos disse skapningene. De var ikke bare opptatt av å tilfredsstille øyeblikkets lyster, de har reflektert over hva som ligger “bortenfor den kjente verden” og bestemt seg for å undersøke saken. Eller ihvertfall er dette min fantasi om hva som har foregått. Det finnes mange andre muligheter. Kanskje var det en stor populasjon på stedet den gangen? Vi vet ikke. Det ser ikke ut som om noen menneskelignenede skapninger har etablert seg i Europa før de i Georgia for 1,4 millioner år siden, som vi antar var Homo erectus. Senere dukker det opp bofaste heidelbergere i Spania for omtrent en million år siden. Så i Frankrike. Så Tyskland. Poenget er at vi må se at de er der over tid før vi kan si at de har vært etablerte på stedet. Mye av det eldste vi finner er også på grunn av rene tilfeldigheter. Hvor skal man lete etter ting som er mange millioner år gamle, liksom.
