Presisjon er streng nøyaktighet eller punktlighet; det å være presis. Ordet brukes også om gjennomført sikkerhet i arbeidsytelse.
(Store norske leksikon)
Du vet at noen lyver når de starter med å si “dette er en sann historie”. Per definisjon finnes det ikke noe slikt som en sann historie; det beste vi kan få til er en eksakt beskrivelse av hva som skjedde, eller rettere sagt, en eksakt beskrivelse av “det vi så” (eventuelt “det vi hørte” hvis det er en gjenfortelling). Vi vet jo ikke noe mer enn hva vi så (eller hørte). Det vi “tenker” er som regel ikke bare verdiløst, det er direkte skadelig for sannhetsverdien av det vi senere sier. Imidlertid er ikke dette noe mange reflekterer over, eller engang bryr seg om. Vi er typisk noen spontane små bavianer som bare i sjeldne tilfeller har evnen til å tenke, i noen egentlig forstand.
Hva betyr ærlighet? I det aller minste at man har noen slags “soliditet” — altså at man ikke er en vag og utydelig person som ikke kan gjøre rede for hva de driver med og hvor de får pengene sine fra. De har ikke en fortid som er hemmelig, de svarer tydelig på alle spørsmål (selv om svaret eventuelt er “det vet jeg ikke”) og de tar aldri beslutninger på andres vegne uten å involvere dem i planen. Det må liksom være noe mer enn bare det at man ikke er en vanemessig løgner som snart sier det ene, snart det andre. Slike typer er faktisk enklere å forholde seg til en sånne som er fulle av “god tro”. Den vanlige strategien er å ikke tro på noe av det de sier, men det er verre når vedkommende ikke egentlig mener å lyve, de er bare dårlig informert og sinnsforvirrede i forhold til grensene mellom fakta og fantasier.
Ta for eksempel de religiøse, eller de som er veldig ideologisk overbeviste. De har en tendens til å se verden gjennom et prisme som mer eller mindre ubevisst handler mer om å “styrke troen” enn å komme frem til saklig opplysning. Man skulle kanskje ikke tro det, men for meg personlig finnes knapt noe mer irriterende enn “skolerte marxister” som har teori kommende ut av øra men som ikke er praktisk kompetente til å engang operere en håndsag. Herregud. Jeg tenker Ludvig Holberg og Erasmus Montanus. Med det forbehold om at jeg ikke følger nøye med på hva politikerne driver med: Jeg klarer ikke å tenke på en eneste en av dem som jeg ville “hatt med meg på jobb” — kanskje han der Lundteigen, han hadde den rette innstillingen – trekk fingeren ut av rumpa og sett igang – men han er jo gammel nå. Resten av gjengen er en stusselig forsamling av pratehoder. Det vile vært bedre for min egen sjelefred, samt ikke minst for fremdriften i hva det enn var jeg hadde å gjøre, hvis jeg bare ga dem en tusenlapp og ba dem holde seg hjemme. Tro meg, det er det billigste i lengden. Ut ifra det at de prater uten stans om alt mulig tull og ikke vet hvordan de skal få jobben gjort virker det som en bra løsning å betale dem for å holde seg til helvete unna og ikke gå i veien, spørre og grave om alt mulig, distrahere de andre, den typen ting.
Dette har ikke noe med generasjonenes stadige kritikk av “dagens late ungdom”, dette er noe helt annet. De snakker om at det er “krise i psykiatrien” og jeg er helt enig i ordbruken, men den krisen jeg observerer handler ikke om behandlingsplasser, den handler om at hele menneskeheten preges av for mye informasjon i kombinasjon med for lite vett. Vi vet mye men vi kan ingenting. Dessuten er vi alt for greie mot løgnere og bløffmakere. Disse er ikke lenger redde for å få bank på grunn av kjeften sin så dermed har vi et problem. Alle denne verdens tullinger føler at det er fritt frem for hva som helst — fra nazibloggere til “konspiritualister”, disse folka er samfunnsfiender. Der har du krisen i psykiatrien. De gale har overtatt asylet. Hvor kommer dette problemet fra? Det begynte ikke med internett, men vi kan si med rimelig sikkerhet at nettet har ikke akkurat hjulpet heller. Etter min mening er det et utdannelsesproblem. Skolen fokuserer for mye på å trene opp barna til å bli såkalt gode samfunnsborgere og for lite på å lære dem å tenke. Jeg er absolutt enig i at “sosial trening” er en primæroppgave innenfor skoleverket, men det kan ikke gå på bekostning av presisjon, stringens og disiplin. Dessuten er det et stort problem at vi nå har minst tre-fire generasjoner som ble opplært til at man kan “tro hva man vil” så lenge man ellers er snill og grei. Dette holder jo for fanden ikke mål i måneskinn. Minst 99% av alt mennesker tror og tenker er bullshit — og det er dette barna behøver å lære så tidlig som mulig. Kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Har man ikke dette så kommer man ikke engang til startstreken.
Pedagogiske emneområder til side, det jeg ser er en mentalitet jeg kaller adjektivitet. Den tredje veien, så å si, i forhold til det å være enten subjektiv eller objektiv. Man inntar istedet en “verdivurderende” posisjon preget av gradienter i sin moralske vektormatematikk, for eksempel ved å annonsere at man er “svært ærlig” eller kanskje “ganske samarbeidsvillig” eller hvorfor ikke “veldig selvstendig” — det er alltid et adjektiv til stede i tenkningen. I praksis betyr dette at man tar forbehold. Man er ikke “ærlig punktum” men litt sånn for det meste, eller kanskje når dette er hva man har mest å tjene på. Det kommer an på spørs. Du vet. Tid, sted, dagsform, det ene med det andre. Ikke for kald, ikke for varm, snarere tvert imot. Er det rart at folk går fra forstanden? Ingenting betyr noenting og alt er like gyldig.
