Vår venn William Shakespeare sa blant annet dette: Intet er mer alminnelig enn følelsen av å være spesiell. Sånn sett er jeg en alminnelig type. Jeg føler meg jo spesiell. Etter min mening er det ikke urimelig å si at jeg har “min egen stil”. Alle som gidder kan skrolle seg gjennom mange hundre bloggposter jeg har skrevet og selv observere med sine egne øyne at jeg foretrekker å snakke om idèer. I den grad jeg snakker om mennesker så er dette for å illustrere et annet poeng som ofte (men ikke alltid) er et element fra filosofien eller psykologien. For eksempel nevnte jeg kong Sverre Sigurdsson nå nettopp, som posterboy for begrepet ambisjon. Han hadde litt av det, dessuten er han en av historiens kjendiser. En interessant type på mange måter, men sannsynligvis ikke grei å omgåes med. Veldig “maktmenneske”.
Jeg ville ikke karakterisere meg selv som “ambisiøs”. Riktignok var jeg litt svimete og forfengelig i tyveårene – særlig på den tiden jeg var “forretningsmann” – men ved dette stadium av livet er jeg ferdig med å danse fancy i discokonkurransen. Alt er veldig pragmatisk nå. Jeg lever mer som en munk enn som en greve, også når jeg skriver. Jeg er ikke “rikt tilstede” i mitt eget materiale, med mange detaljer fra mitt eget liv og alt det der, men jeg er definitivt tilstede som “fortellerstemme”. Disse er imidlertid to forskjellige ting. Min oppgave er å holde fokus på det jeg snakker om mer enn det at jeg snakker. Fortellerstemmen er et verktøy, det er ikke selve jobben. Jeg er ikke interessant. Men det jeg snakker om er hva jeg selv oppfatter som “interessant materiale”. Hva andre synes får være opp til dem. Det rår ikke jeg over.
Skal man engasjere seg i forhold til andre bloggere? Jeg synes ikke det. En på alle måter mye bedre idè er å beherske seg, særlig når man er uenig i det som blir sagt, og ekstra særlig hvis man opplever det som støtende og provoserende. I den voksne verden fungerer ting slik at man sier ifra èn gang – kanskje to, siden livet handler om symmetrier, man har to armer og et annet kinn, det finnes alltid to sider av en sak, det ene med det andre – men “tre er en flokk” som folk sier. Da begynner det å bli latterlig. De fleste vil for eksempel være enige i at det er seksuell trakassering hvis man må si nei til noen fire ganger eller mer i forbindelse med et “sjekkeforsøk”. Det bør holde med èn gang. Men folk er som de er og før man vet ordet av det oppstår noe slags mannskit av noen slags dustegrunn. Dette ser vi jo gang etter gang. Det er vanskelig å styre “seg” men det er umulig å styre andre. Alt man kan gjøre er å “oppfordre” — men hvor mange ganger skal man gjøre det? Etter at argumentet ditt har blitt oppfattet og “tatt til etterretning” er det ikke noe mer å si. Hva skulle “mer” eventuelt bestå i? Da blir man jo som de amorøst innpåslitne sjekkerne som ikke forstår at nei betyr nei. Saken er ferdig diskutert.
