Jeg tror faktisk at Tom’s Matprat kunne vært navnet på en bule av det slaget hvor folk går for å drikke på en profesjonell måte, det vil si at de blir ikke drita og det handler ikke om festligheter, sjekking og annet fyllerør, men om å “treffes på den lokale pøbben” som en ting man typisk gjør etter arbeidstid og litt utover kvelden. Det finnes mat å få kjøpt hvis man er sulten, men dette er ikke hva stedets profil handler om. Det er først og fremst et sosialt samlingssted for folk som bor i nærmiljøet. Som alle kan se har jeg skrevet Tom’s Matprat på en litt anglisistisk måte, slik man ville ha skrevet det på engelsk, fordi dette morer meg. En “prat” betyr jo nærmest noe sånt som en frekk unge, mens en “mat” betyr gulvmatte. Med andre ord, en frekk unge som imidlertid holder seg på matta. Det er et snålt navn, men det fungerer. Ikke kom og fortell meg at du ikke har lagt merke til at utesteder kan ha hvor snåle navn som helst i disse tider. Og hvorfor ikke? Folk driter jo forsåvidt i hva stedet heter, det handler om hva slags miljø de tilbyr.
Hvorom allting er, bloggeren Tom befinner seg i en divisjon for seg selv på denne plattformen. Det er Tom og røkla, liksom. En håndfull andre passerer regelmessig tusentallet, men de fleste ligger på “noen hundre” på en god dag. Jeg tror ikke jeg har sett noen andre som har hatt mer enn ti tusen lesere på noen dag, eller for den saks skylt at Tom noensinne har vært under ti tusen, men så har jeg heller ikke fulgt veldig nøye med. Jeg har min egen greie. Jeg er ikke “sosial”. Jeg kan godt si hva jeg tenker, men jeg synes ikke det er viktig. Andre har sine egne greier. Hvorfor skal de bry seg om meg? De kan lese bloggen min eller la være, det er ikke viktig for meg. Min prioritering er det å skrive om det jeg tenker på en måte som ikke er pratsom og påtrengende. Jeg skriver fordi dette er en metode jeg bruker til å organisere psyken min. Altså en svært selvsentrert øvelse, som folk kan forholde seg til (eller ikke) slik de måtte ønske. Hvis Apecalypso var navnet på en bule så burde du sannsynligvis ikke gå dit. Det er et sært sted, befolket av underlige fremtoninger. Du vet. Alternative typer av det slaget som det er vanskelig å artsbestemme, det eneste sikre man kan si om dem er at de er “annerledes”.
Etter min mening fortjener Tom posisjonen sin, rett og slett fordi han har den mest interessante bloggen. Han kaller det “matprat” men det er jo mye mer enn dette. Det er et selvbiografisk prosjekt som er bundet opp mot individet Tom sitt unike perspektiv, formet av livserfaringer som er hans egne, på en måte som er fri for skryt og jug. Imidlertid tror jeg ikke han tjener særlig mye penger på bloggen sin. Kanskje noen tusen i måneden men neppe noe man kan leve av. Hvorfor snakker jeg om penger? Det er jo alltid og under enhver omstendighet ekstremt uhøflig å snakke om penger. Det er som å gå med pikken hengende ute. Normale folk gjør ikke sånt — og de bortviser sånne som gjør det. Penger er noe jævelskap, men det er en praktisk nødvendighet i hverdagen. Nok snakket. Eller rettere sagt, det jeg mener å si er at man bør ikke tenke at det går an å leve av å skrive. Jeg er for eksempel ganske flink til å skrive men jeg prøver ikke engang å leve av det. Og selv om jeg definerer meg selv som hundre prosent hore så nekter jeg å ligge med reklamebransjen. De representerer jo den verste formen for mental forurensning der ute og “bidrar” i stor grad til dårligere liv og helse blant folk flest, både direkte og indirekte. Bløff, løgn og humbug. For en bande med avskyelige avskum. Herregud. At det går an. Men slik er livet. Man tilpasser seg sånt som man ikke kan få gjort noe med. Verden er som den er fordi folk vil ha det sånn. Hvem faen er jeg, liksom. Hvis folk hadde tenkt å høre på filosofer så ville de ha begynt med dette allerede for flere tusen år siden. Nå er det sannsynligvis for sent.
Men var det ikke noe med en varm lunsj? Jo det stemmer. Det var noe pasta av typen tofette. Små pastaskjell, kan man si. For snart tyve år siden var jeg sammen med en italiensk-amerikansk kvinne i en periode. Det er så nære “gift med mafiaen” som jeg noensinne vil komme. Hun hadde noen omgangsvenner som både så ut og hørtes ut som filmgangstere fra Gudfaren eller Sopranos. Om de var mafiagangstere i virkeligheten? La meg si det slik: Jeg spurte dem aldri. Det virket der og da mer fornuftig å snakke om mat, et tema de til gjengjeld omtrent kravlet over hverandre med utrykksfullt kroppspråk rundt. Det er på ingen måte samme faen hva slags pasta man bruker. Mamma mia, er jeg helt evneveik? De forskjellige formene og variantene bærer jo sausen på helt ulikt vis. Det må da være selvinnlysende. Men hva går til hva? Et øyeblikk fantaserte jeg om at de ville trekke våpen og begynne å skyte på hverandre over hva slags pasta som går til hvilken saus, men ifølge min veninne var det der bare en helt normal samtale. Lærerikt allikevel. Og minneverdig. Jeg tok uansett en voksenbeslutning i dag og brukte tofette til å bære frem en klassisk rød saus, det vil si tomatbasert – never mind the oppskrift – og kunne således avnyte en varm lunsj i disse istider. (Første del av dagen gikk med til noe snørydding.) Siden filosoferte jeg over spørsmålet om hva det betyr å “skrive bra”. Det første alle åpenbart tenker er at dette er en øvelse som består av (minst) to deler: Først må man dikte noe, eller altså pønske ut et tema, noe å skrive om, en innfallsvinkel, de fleste som blogger skriver jo om “ting fra det virkelige liv” så det blir kanskje ikke så mye diktning i den forstand, men prinsippet blir det samme. Man må jo ha noe slags innhold. (De kaller forresten alt “content” – innhold – på engelsk i disse tider.) Siden kommer vi til selve skrivejobben, som representerer “formen” som dette innholdet fremføres i. La oss si som hvordan glasset er den formen man fremfører vinen i. Jeg tror man helst bør være flink til begge deler for å “skrive bra”, men det finnes delte meninger. For eksempel hjelper det ikke om man kommer med et aldri så fint krystallglass hvis innholdet man fremfører er geitepiss. De fleste intelligente mennesker vil åpenbart heller ha en god vin i en beskjeden kopp enn geitepiss i et fint glass, så der har vi noe. Innhold er viktigere enn form. Vi tilgir slurvete fremførelse hvis det er en interessant historie.
