Ordet frenose finnes ikke egentlig i det norske språket. Det er noe jeg har funnet opp som betegnelse på den typen sinnstilstand man er henfallen til hvis man tror på frenologi og denslags. (Hvis du ikke vet hva frenologi er kan du søke på nettet.) Det mest interessante med frenologien er at fenomenet var i utgangspunktet et bestillingsverk, i den forstand at “noe slikt” var politisk etterspurt. Du vet hvordan det er. Disse miljøene vil jo ha vitenskap som virker. Som kan brukes til noe. De vil ha et navn de kan henge på noe de ønsker å håndtere på en politisk måte. På det sivile plan er det dessuten artig når man kan “spå” andre mennesker ut fra alskens forhold som angår deres tid, sted og omstendigheter rundt fødsel, oppvekst og voksne veivalg i livet; hvordan de står, går og kler seg; hvordan de ordlegger seg og hva slags mat de liker; hva de tror på, drømmer om og ser på som “sin vei i livet”; det ene med det andre, det finnes så mye man kan ta tak i når man skal spå om folks personlighet og hva slags skjebne den sannsynligvis vil fremkalle, for dem selv og for deres omgangskrets.
Alle vet at det egentlig ikke finnes noe sånt som personlighetstyper. Alle mennesker er forskjellige, selv eneggede tvillinger. Imidlertid kan vi si noe om hva folk “er” ut fra hva de tilkjennegir at de ønsker å være og til hvilken grad dette er et realistisk prosjekt. Hvis man for eksempel som en ung person ønsker å være en snekker virker dette mer realistisk hvis de søker å ta en fagutdanning som snekker enn hvis de bare ligger på sofaen hjemme hele dagen og bruker kveldstimene på alskens ugagn. Det samme gjelder hva som helst annet man ønsker å bli eller være, la oss si en ærlig og respektabel person. Da må man jo i så fall venne seg til å snakke sant (og si “jeg vet ikke” når de ikke vet) og ellers oppføre seg som en respektabel person, slik at folk ikke behøver å anstrenge seg for å vise respekt. Det er ikke egentlig særlig vanskelig å få til, men det krever at man “står i prosessen” over noe tid, slik at folk får vent seg til tanken og slapper av på den naturlige mistenksomheten som mennesker typisk føler overfor hverandre. Det er jo minst to sider i denne saken. Den ene er hvilke tanker man har om seg selv og den andre er hvilke tanker andre har om deg. Hvis det er stort sprik mellom disse to er man enten ikke realistisk eller så er man et offer for noen andres frenose. Det vil si at de kategoriserer deg som “type” og representant for en gruppe som de allerede har dannet seg en oppfatning om. De ser ikke et individ, de ser en gruppetilhørighet.
I rettferdighetens navn må det selvfølgelig sies at hvis man selv identifiserer seg ut fra en gruppetilhørighet så kan man knapt klage over at andre ser deg på denne måten, men la oss ikke bevege oss alt for langt ut i den psykologiske kålåkeren. La oss istedet komme til poenget, som er at det virker som om det har gått litt inflasjon i begrepet psykopat. Jeg synes at jeg stadig leser om dette, som egentlig er en ganske sjelden form for sinnslidelse som kommer av medfødte misdannelser i hjernens senter for prosessering av følelser. Det er altså en “mekanisk” hjernefeil, det har ikke noe med moral å gjøre. Begrepet sosiopati er egentlig mer dekkende for hva vi snakker om her, mens psykopati typisk er et ord vi bruker når vi snakker om en høyt fungerende sosiopat. De har ikke bedre forutsetninger for å forstå hva følelser handler om enn hva en som er født blind har for å forstå begrepet farger. Du kan beskrive det for dem, men de har ikke noen slags referanserammer for å forstå det. Det er ikke noen naturlig del av dem. Gjennom historien har det vært ganske mye spekulasjon rundt om det finnes en egen form for “forbrytersinn” som skiller seg fra et normalt menneskesinn. For eksempel om folk som har begått særlig alvorlige og avskyelige handlinger har “mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner” som man pleide å si innenfor rettspsykiatrien i gamle dager. Det kan være slik, men det må ikke være slik. Det er i alle tilfelle sannsynligvis bedre å snakke om “psykopatisk atferd” enn om psykopati som diagnose, men kanskje man bør finne et bedre navn for tingen. Mange som senere havner i kriminalomsorgen har jo hatt tildels ganske fæle oppvekstvilkår, slik at de ble i realiteten vingeklipt allerede da de var små. De lærte tidlig at det var bedre å slå først enn å vente på at andre skal gripe initiativet slik at de havner i forsvarsposisjon. De lærte tidlig at det kommer uansett aldri til å bli noe av dem. De fikk aldri noen sjanse. Alt de har å se frem mot – i beste fall – er en slavetilværelse for ussel lønn. Det mye utskjelte Barnevernet har kanskje ikke alltid vært like heldig med oppleggene sine i praksis, men tanken er i det minste god. Trygge oppvekstvilkår med forutsigbare regler og fornuftig grensesetting er prinsipielt sett det alle “burde” ha, men ikke alle valgte sine foreldre på et så klokt grunnlag.
Imidlertid bør vi rette den virkelig store pekefingeren mot samfunnsmoralen. Etter min mening er det forutsigbart at barna vokser opp til å bli psykopater – altså et de henfaller til psykopatisk atferd – når vi lever i et samfunn som i realiteten ikke har noen verdier. Eller for å si det på en annen måte: De som vet prisen på alle ting vet ikke verdien av noe. Hva koster det da? Denne mentaliteten gjennomsyrer alt og alle i dagens Norge. Ikke fordi det er slik vi “er” som mennesker, men fordi vi alle tvinges til å forholde oss til en økonomisk virkelighet hvor det som ikke kan måles i penger ikke har noen verdi. Sånn har det blitt. Det er dette som er den nyliberalistiske ideologien, hvor “markedet” definerer hva som er nødvendig, mens “konkurransen” tar ut de som holder seg med flere (eller andre) prinsipper enn det å presentere et fordelaktig kvartalsregnskap. Over det hele troner staten, som vokter over oss alle og passer på at vi følger “spillereglene”. Dette opplegget er i seg selv psykopatisk, så det vil selvfølgelig produsere (og/eller favorisere) individer som tilpasser seg den psykopatiske modellen. Det er nærmest kjedsommelig forutsigbart — og det har da også blitt forutsagt av hvor mange forfattere, filosofer og psykologer som helst, til og med en og annen politiker. Hvis man vil bli et fremgangsrikt karrièremenneske må man utvikle psykopatiske tendenser i dagens samfunn. De snille vil bare bli utnyttet og misbrukt av de mindre snille, helt til de “ser tegninga” og endrer stil. Finnes det en egen forbrytermentalitet? Ja, det vil jeg si, og den er slik: Mest mulig for minst mulig. Mest mulig profitt, sosiale goder og andre fordeler for minst mulig innsats. De som avviker fra dette vil nokså systematisk bli tatt ut av “konkurransen”. Folk beundrer milliardærer og drømmer om en slik livsstil. Det hele er egentlig ganske patetisk. Pengenarkomani er hva som driver de som allerede har mer enn nok men som likevel fortsetter å jage etter stadig mere gull. Atferden er patologisk, nærmere bestemt psykopatisk. Vi kan si at mennesket som art har gått seg vill i en labyrint som vi har laget selv, men dette er ikke videre hjelpsomt. Men hva skal man liksom si da? Ting har gått så langt at det er åpenbart for et flertall av alle levende mennesker at vi står til knes i bensin og krangler om hvem som har flest fyrstikker. Det er dette ordet apokalypse betyr. Det å avdekke noe, slik at det åpenbarer sin sanne natur. Slå det opp selv. Det er ikke vanskelig å bli informert i vår tid.
