De eldste lovtekster vi kjenner til ble formulert av Hammurabi, den sjette amorittiske kongen av Babylon.
Historiene folk forteller om ham er sikkert overdrevne og propagandiserte både her og der, men ryktet sier uansett at Hammurabi var både klok og rettferdig, derfor er det nesten like sannsynlig at man vil finne et Hammurabi-portrett som en statue av den blinde gudinnen med sine vektskåler og sitt sverd, i tinghus og rettssaler rundt om i verden. Som et idol. Klokskap og rettferdighet er jo ikke noe alle opplever som realiteter i sine liv, enten de er utøvere eller mottakere i denne transaksjonen. Eller bare publikum, for den saks skyld.
Vi vet uansett at han i det minste forsøkte å være tydelig som lovgiver, mot for eksempel den lunefulle vilkårligheten hos en Caligula eller en Stalin, som folk i ettertid snakker om med mindre entusiasme og beundring. Det er jo noe. Et slags utkast til en idè. Siden har det gått snart fire tusen år og vi strever fortsatt med de samme gamle greiene. Hvem har rett til å bestemme over andre? Dersom vi hadde levd for lenge siden kunne vi kanskje ha vandret ut i verden og fortsatt å gå helt til vi fant et sted vi kunne kalle vårt eget, langt borte fra alt annet, og der kunne vi gjøre som vi ville og lage våre egne lover, men dette er ikke lenger noe aktuelt alternativ. Alt beboelig jordisk territorium er – i det minste i navnet – kontrollert av nasjonalstater som regulerer folks atferd gjennom sin politiske prosess, enten den er demokratisk eller “alternativ”.
En av de viktigste postmoderne erkjennelsene er at det finnes ikke noe statsløst alternativ. Det vil alltid komme en “regjering” enten denne blir innsatt og avsatt gjennom demokratiske valg, regulert av lov, eller om den består av rene gangstere som styrer slik de føler for der og da, gjennom vold og trusler. Vi kan ha enten hammurabisme eller caligulisme. Det vi derimot ikke kan ha er anarkisme. Den eneste kjente form for maktvakuum som finnes blant mennesker er den urgamle tilstand av lovøshet og borgerkrig, alles kamp mot alle, hvor terror vil styre dagen for folk, helt til det kommer noen som etablerer en ny statsmakt, det vil si et voldsmonopol, som umiddelbart utsteder et nytt lovverk. Eller kanskje de innsetter en diktator. Hvem vet. Begge deler forekommer. Vi må uansett ha “noe” selv om vi bare har dårlige alternativer å velge mellom, så vi velger det minst jævlige systemet blant de som har blitt prøvd gjennom tidens løp, derfor har vi demokrati. Det er både dumt og tregt, designet for å moderere folks initiativ og entusiasme, men dette er nødvendig for å styre mennesker. Poenget med den byråkratiske labyrinten er at det finnes en byråkratisk labyrint. Det skal ikke være enkelt. Det enkle tiltrekker seg både Caligula og Stalin og det som verre er, og snart blir de verste de første og de fleste de siste. Forsto Hammurabi dette? Det er vanskelig å si noe om. Men vi forstår det nå.
