Nettet er et fascinerende fenomen for de som lar seg fascinere av bisarre tildragelser på idèplanet. Herregud. På en annen plattform enn denne (som er engelskspråklig) finnes det en naziblogger som har spesialisert seg på å advare det alminnelige publikum mot det vedkommende oppfatter som “skadelige ideologier” — med særlig vekt på LHBT-ideologi, som konstant er det emneområdet som genererer flest “likes” og kommentarer. Hva skal man si? Folk er som vanlig veldig opptatt av sex.
Jeg vet ikke om dette er et til saken viktig poeng, men jeg har inntrykk av at de fleste sier LGBTQ på engelsk, hvor Q står for queer (et ord som egentlig betyr noe slikt som rar, besynderlig, pussig), en flytende form for nonspesifikk samlebetegnelse som i prinsippet kan brukes om alle som avviker fra det heteronormative parforholdsformatet, men jeg kjenner ikke selv noen som definerer seg som Q, så jeg vet ikke noe om hva det betyr på et praktisk-anekdotisk plan. Jeg vet heller ikke hvordan man eventuelt skulle ha oversatt ordet queer. Skeiv?
Uansett, folk har gått langt over streken når de begynner å snakke om en “LHBT-ideologi” som bedriver aktiv verving blant mindreårige, men samtidig har dette blitt så vanlig nå at man nærmest har blitt nummen i forhold til slike argumenters groteske realitetsinnhold. Jeg vet ikke ved hvilken alder man begynner å oppdage at man hører hjemme på LHBT-spekteret, det er sikkert stor individuell varians, men det virker ikke urimelig å anta at det fremkommer ganske tidlig i puberteten for de fleste, som jo er en sårbar alder for alle, så ikke desto mindre de som i tillegg til alt annet man må slite med heller ikke føler seg hjemme i en heteronormativ seksuell identitet.
Jeg tror det de observerer er at det finnes et psykologisk hjelpetilbud rettet mot midreårige som opplever “annerledeshet” i sine seksuelle impulser og som behøver noen de kan snakke med om disse tingene — samtidig som foreldrene holdes utenfor samtalene, hvilket sikkert er hva den tidligere nevnte nazibloggeren sikter seg inn mot: Paranoide vrangforestillinger om hva som foregår når barnet ditt ikke utvikler seg slik som forventet. Foreldre er jo folk som har stemmerett. Hvis man kan skremme dem med at noen er ute etter å forderve barna deres så har man en god sjanse til å vinne stemmene deres. Hold dem emosjonelt på tuppa og gi dem stadig flere perverse tanker. Sånn fungerer den såkalte kulturkrigen. Når man skreller bort all svada innser man at det aldri handlet om noe annet enn å vinne flest mulig stemmer.
Seksuell identitet og legning er da vel for fanden ikke noe ideologisk spørsmål? Hele denne debatten var allerede ekstremt uren, men så kom noen opp med at alt dette med LHBT må oppfattes som et religiøst spørsmål, i den forstand at dette er kultisk og basert på den typen hjernevask man finner i diverse religløs kultsammenheng — forlate familien, gi opp all personlig eiendom, flytte inn i kultens hovedkvarter, det ene med det andre, mønsteret er velkjent. Samtidig er det om ikke direkte normalt, så i det minste ikke sjokkerende unormalt at tenåringer søker å bryte løs fra familiens dominans på måter som ikke alltid er like veloverveide, inludert det å havne i en religiøs eller politisk kult, men det å lete etter faste holdepunkter for sin seksuelle identitet er noe annet. Men er det noe poeng i å argumentere med nazibloggere?
Kommentariatet gjør det hele enda mer surrealistisk. Noen mente at evangelisten Billy Graham har noen slags verdensrekord i å ha døpt mer enn tre millioner mennesker inn i den kristne troen, så spørsmålet måtte bli hvem som var LHBT-religionens svar på Graham, og de foreslo dragartisten – som vel regnes med blant A-listen over kjendiser ved dette tidspunkt – RuPaul. Herregud. Mener de å si at RuPaul personig har gjort mer enn tre millioner mennesker homo? Det er hva man må kalle influenser! (Jeg ville lyve hvis jeg sa annet enn at det ville vært morsomt å høre en kommentar fra RuPaul selv.) Rent bortsett fra at det er naturligvis en fullstendig absurd påstand. Dragartister er scenekunstnere og dette har ikke i utgangspunktet noe å gjøre med seksuell legning — og det å være transkjønnet er noe helt annet. Er det en høyere prosentandel homofile blant dragartister enn blant befolkningen generelt? Det vet jeg ikke noe om, men jeg vet at homofile er overrepresentert blant mannlige skuespillere og dansere, så på det grunnlaget vil jeg tippe ja.
