Innen biologien forstås kjønn gjerne som reproduksjon; når to individer innenfor en art danner spesielle celler som kan forene seg med hverandre til et nytt individ (kjønnsceller), har de to individene ulike kjønn. Sammen kan de produsere etterkommere ved sammensmelting av kjønnscellene. For arten menneske legger biologene altså en tokjønnsmodell til grunn når det er snakk om reproduksjon; det finnes kun to typer kjønnsceller som forenes til et nytt individ. Kvinner har kjønnscellene eggceller og menn har kjønnscellene sædceller.
(Store medisinske leksikon)
Begrepet kjønnsidentitet er selvsagt verken her eller der i forhold til biologien. Hva betyr det for eksempel å føle seg som en mann? Jeg har vondt for å se at det går an å besvare et slikt spørsmål uten å gå rett i latterlighetens snublefelle. Alle vet jo at folk først og fremst føler seg som individer. Folk har “sin egen tolkning” av dette opplegget, men de færreste vil gå med på at en mann bare er en tobeint penis. Det må være noe “mer” der. Jeg opplever det som ubekvemt å uttale meg på vegne av kvinner, men jeg kan i det minste si at ingen jeg har møtt identifiserer seg som vagina først og fremst. Eller at “det vaginale” engang er relevant når de skal definere hva og hvem de er i samfunnet.
Før hadde vi underbuksehumor. Nå har vi underbuksepolitikk. Verden går fremover. Ikke minst fordi vi har fått internettet nå, slik at det blir enklere for flere å sette seg inn i kompliserte saker tilstrekkelig til at de danner bastante meninger om dem. Dette er en korrekt påstand: Det finnes bare to kjønn som kan formere seg med hverandre. Imidlertid er det direkte usant å påstå at det finnes bare to kjønn, punktum. Når ble biologi en forklaringsmodell for de kristne? Herregud. Det er så evneveikt at man får helt vondt i hodet av all denne uærligheten. Vi pleier ikke vanligvis å henfalle til biologiske termer når vi diskuterer mennesket som sosialt vesen. Selvsagt har vi en kropp, med alt hva det innebærer, men atferd og sosial tilpasning er psykologiske studieområder. Fatter du? Det går ikke an å bare ignorere psykologien.
Når og hvorfor virker det rimelig å beskrive en mann som en kødd? Eventuelt en hestkuk hvis man snakker bedre norsk? Alle vet at dette beskriver en typisk atferdsmåte. Noen ganger passer skoen. Askepott har vært på ball. Andre ganger virker det diagnostisk korrekt å beskrive en mann som en fitte. Har du hørt sånt noen gang? Jeg tror ikke det går an å være et normalt mentalt utrustet voksent menneske uten å ha brukt “biologiske skjellsord” om folk for å illustrere et poeng som dypest sett handler om at mennesker er noe “mer” enn bare kjønnsvesener. Selve fornærmelsen i det å kalle noen et kjønnsnavn ligger jo i antydningen om at de oppfører seg som brunstige avlsdyr, ikke som mennesker. Hva skal vi si? De grynter, knurrer, stanger eller hva det skal være, i stedet for å bruke høyerestående kommunikasjonsteknikker. Kjønnets logikk er jo ofte litt her og der i forhold til den menneskeloge psykologi. Kan det noensinne være et kompliment hvis man beskriver en kvinne som fitte? Hun er en fitte. Jeg tror ikke det. Folk er som regel opphissede når de sier sånt. Ihvertfall er det ikke godt ment når man bruker dette ordet om en mann. Imidlertid kan det under visse omstendigheter blant menn være ment som et kompliment å si at noen er en kødd, eller hestkuk.
Hvor vanlig er det med avvik på området kjønn og seksualitet? Et overveldende flertall havner i kategorien for heterofil monogami – med varierende grader av sidestepp og alskens eventyr i busken – enten fordi de står i at aktivt parforhold eller fordi dette er hva de ønsker seg, mens kanskje noe sånt som ti prosent fraviker dette mønsteret. De har av diverse “årsaker” utviklet et annet opplegg, hvorav “streit homofili” er det mest vanlige, men ute langs randen av de menneskelig mulige kjønnsidentiteter finnes et ukjent antall personlige varianter. Så langt så vel. Jeg mener, alle vet dette. Spørsmålet handler om hvor viktig dette er. Hvorfor er det så mye rumpesnusing der ute? Mesteparten av problematikken ligger jo i språket – definisjoner, kategorier, profiler, distinksjoner – ikke på det praktiske handlingsplan. Når sannhetens øyeblikk kommer og ting blir personlige velger de fleste å bøye av med naziretorikken sin. Det er jo ikke rimelig å forlange at folk skal tilpasse seg noe de ikke klarer å leve med, eller som, eller hvordan det der nå blir. Folk er som de er. Forutsatt at de ellers har noe man liker vil vi jo “jobbe rundt” diverse sære og/eller forstyrrende elementer og “akseptere dem som de er” med et skuldertrekk. Så hva om kjønnsuttrykket deres har uskarpe kanter? Det spiller for de fleste formål liten rolle. Alle vet for eksempel at mange homofile menn har en litt affektert personlig stil; som går på språk, klesvei, hårsveis, sans for emosjonell dramatikk, Melodi Grand Prix og den typen ting – uten at jeg vil karakterisere noe av dette som feminint, bare teatralt – og jeg tror dette trigger en form for narcissistisk raseri (se det forrige jeg skrev) hos de som henfaller til alle grader av hets, trakassering og vold rettet mot vilkårlige homofile par de møter på gata, eventuelt “bombing” med giftige nettkommentarer, og så videre. Det er jo ellers vanskelig å forstå “spontant hat” rettet mot folk de ikke kjenner og ikke vet noe om — de bare dømmer dem på utseendet.
Så langt har ikke noe politisk parti i Norge – ikke engang Fremskrittspartiet, som jo ellers ikke er kjent for å være alt for kritiske – vært dumme nok til å plukke opp akkurat denne merkevaren, men nå har altså Kristelig Folkeparti valgt å innta posisjon som klassens fuks. Herregud. De må være desperate, der de ligger og gisper etter luft like under den fryktede sperregrensen. Etter hva analytikerne sier behøver de bare å stjele “noen tusen velgere fra både Senterpartiet og Fremskrittspartiet” for å berge seg foran neste valg. Hvor mange der ute kjenner overhodet noen transkjønnede? Det er lite sannsynlig at folk engang vil møte noen – kanskje bare se dem fra avstand i Pride-toget eller noe – gjennom hele sitt lange liv i denne verden. Dette med “hvor mange kjønn som finnes” er veldig abstrakt for de fleste, som har en tendens til å heller fokusere på “hvor mange kjønn de ser etter” i sitt eget liv, for diverse seksuelle og andre samværsformål. Hva slags kødd må man være for å holde på med noe så gjennomført falskt som “kjønnspolitikk”? Statistisk representasjon av transkjønnede befinner seg under enprosentsmerket. Ihvertfall så langt noen vet. Er dette noe nytt? Neppe. Alle vet at det alltid har eksistert for eksempel “maskuline kvinner” og “feminine menn” uten at dette noensinne har vært noe problem for menneskeartens generelle overlevelsesbetingelser. Det som er nytt er at folk har begynt å snakke mer åpent om varians i kjønnsidentitetsspørsmålet. Folk plukker opp flere inntrykk enn noensinne tidligere via nettet. Hvor smart må man være for å fatte at det som er nytt for deg ikke nødvendigvis er nytt for resten av verden? Eller for å snu på flisa; hvor dum må man være for å ikke forstå dette? Vi trekker igjen frem et essensielt faktapunkt med fobier: De fungerer best hvis angstobjektet er utydelig. Du vet. Vanskelig å redegjøre for i noe normalt menneskespråk. De eksisterer bare i et univers av sjablonger, slagord og klisjèer. Eller som propaganda om du vil.
Hva vet vi om det ennå ganske eksotiske fenomenet stokastisk terrorisme? De fleste har ikke noe forhold til konseptet men det vanlige mønsteret er også at folk begriper logikken i mekanismene ganske lynhurtig så snart de begynner å se nærmere på saken. Så enkelt sagt som mulig: Tror du sjansene øker eller minsker for at noen som vanker i et miljø hvor hets mot utsatte grupper er normalisert vil kunne komme til å begå overgrep? Saken er opplagt. Når terskelen for å “gå til aksjon” senkes, hever man samtidig sannsynlighetsgraden for at “noe vil skje”. Det er ikke nødvendigvis slik at alle som deltar i en krets av hets egentlig “mener noe med det” men de er ikke desto mindre vektorelementer innenfor en større tendens i samfunnet. Vi lever i en verden som har sett både hekseprosesser, jødeforfølgelser og alskens annen ufattelig jævelskap – begått av mennesker mot andre mennesker, uten saklig grunn – så det er ikke akkurat som om vi ikke vet noe om disse tingene. På den annen side befinner vi oss nå i en informasjonsteknisk situasjon hvor begrepet kunnskap drukner i støy. Folk beleires jo til enhver tid av så mange innkommende – og innbyrdes motstridende – meninger om ting og andre uetterrettelige “informasjonspakker” at de går i full tilt boogie oppi det lille hodet sitt. Hva er sant? Hvem skal man tro på? Det er et typisk tegn i tiden at virkeligheten går i oppløsning foran øynene på folk, slik at de ender med å gripe etter desperate halmstrå for å få ting til å gi mening. Jeg forstår dette. Likevel har ikke essensielle prinsipper som for eksempel “vanlig menneskelig anstendighet” forandret seg selv det aller minste. Nestekjærlighet betyr det samme som det alltid har gjort, uansett hva Kristelig Folkeparti måtte finne på i rusen sin. Og toleranse betyr fortsatt verken mer eller mindre enn viljen til å tåle sånt som man selv ikke liker. Hvor vanskelig er det å finne noen slags fiende å plukke på i denne verden? De fleste får til dette i løpet av dagen hvis de er “hypp på noe bråk”. Det er en sørgelig hobby å true og hetse andres “identitetsfølelse” på en vanemessig basis, men det er ikke desto mindre en populær hobby på nettet og ellers. Hvor vanskelig er det å få med seg andre i en lynsjegjeng basert på noen slags opphissede fantasier om at “de truer barna våre”? Sånt har vært prøvd så mange ganger at alle burde vite hvordan greia virker.
Det virker litt usannsynlig i etterkant, så jeg liker ikke å si det, men i januar måned av året 2020 var jeg på Ullevål for noe kirurgisk. Som lesestoff hadde jeg brakt med meg boka Pesten av Albert Camus. Jeg anbefaler selvsagt alt Camus har skrevet, noensinne, og peker på hans meget tunge argument: Javisst er verden absurd, men hvem har noensinne sagt at det går an å forstå alle ting? De tok i så fall feil — og det er i tillegg vanskelig å forstå at de ikke har oppdaget dette for lenge siden og korrigert seg selv i tråd med virkelighetens grimme krav. Uansett virket det litt surrealistisk da pandemien begynte å dukke opp på horisonten. Sannsynligvis hadde jeg allerede ubevisst plukket opp noe som gjorde at jeg valgte Pesten blant de sikkert mer enn hundre alternativene som kunne vært aktuelle. Covid-19 var jo allerede definert i 2019. Uansett var det som skjedde i de følgende månedene litt “militært” i sin all aura av unntakstilstand, bare at fienden var mer noen slags alien invader enn et identifiserbart miitært mål. I ettertid klager mange på at jævelskapen ikke var dødelig nok. Antallet kadaver forsvarer ikke at så mange ble såpass økonomisk belemret av det som skjedde. Dette kan man sikkert si, men ingen visste dette helt i begynnelsen av opplegget. Imidlertid kunne alle se at helseinstitusjonene nærmest druknet i innkommende akuttilfeller som de ikke hadde noen prosedyrer for, mens viruset spredte seg som den proverbiale ilden i tørt gress ettersom mennesker fortsatte sin sosiale sirkulasjon som om intet pågikk. Ergo var det nødvendig å gjøre alt man kunne for å bremse farten i spredningsmønsteret av en flunkende ny og ukjent sykdom med uviss normalprognose. Om ikke annet så for å sørge for at helsevesenet ikke gikk varmt, hvilket det gjorde likevel, men det kunne vært mye verre. Altså, ting er jo per definisjon ikke bra når det blir erklært unntakstilstand med “konsekvenser” for de som ikke føler seg enige i det myndighetene har bestemt. Borgerskapet klamrer seg til perlekjedet sitt og gråter fordi de ikke kan dra på hytta, mens andre ligger og gisper etter sin siste pust i korridorene på sykehuset. Hva skal man tenke om dette? Absurd, sier Albert Camus. Jeg sier det samme.
Bortsett fra noen ytterst få tvekjønnede unntak, finnes det to kjønn; Mann og kvinne. Personlighet og adferd er noe ganske annet. En har riktignok ‘typisk’ kjønnsrelaterte adferdsmønster, men disse refererer kun til det som råder hos det store flertall. Har en penis/baller og kjønnskromosom Xy, er en mann, liksom en med vagina/eggstokker og kromosomparet lyder XX er man kvinne.
Eneste reelle unntak jeg kan gå med på som reelt innenfor dette, er den ørlille minoriteten som opplever seg så til de grader malplassert i egen kropp at de går ‘all the way’ i hht kjønnsskifte, slik som f.eks Emma Ellingsen.
Når det er sagt, må folk selvsagt få identifisere seg som hva pokker de vil for mitt vedkommende. Men å akseptere de resterende 96-97 kjønnstilhørigheter- og all den andre galskapen folk identifiserer seg som for tiden som realiteter, det skjer først den dagen jeg får samfunnets fulle aksept til å identifisere meg som den 27-åringen jeg føler at jeg er 😉
Hva kan jeg si? Tankene dine om disse tingene er naive, men de er også normale.