Sirius er det greske navnet på stjernen α Canis Majoris. Stjernen blir også kalt «Hundestjernen» fordi den er den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Store hund. Sirius er den mest lyssterke stjernen på himmelen med en tilsynelatende størrelsesklasse på –1,44. Den lyser med en hvit farge. Sirius befinner seg 2,6 parsec (8,6 lysår) fra Jorden, som gjør Sirius til den femte nærmeste stjernen. Den er ledsaget av den hvite dvergen Sirius B.
(Store norske leksikon)
Som alle vet finnes ordet siriusmysteriet, men det er noe variabelt hva ordet betyr. For meg – og andre som befinner seg innenfor en horisont av realisme – betegner det den litt problematiske avstanden mellom Sirius A og B. For gale mennesker handler det imidlertid om at dogonfolket i Mali en gang fikk besøk av utenomjordiske skapninger. De skjønner åpenbart ikke at det er umulig for levende skapninger å reise mellom stjernene uansett hva slags teknologi man eventuelt har. Det går rett og slett ikke an. Det eneste man kan gjøre er å sende en drone, la oss si noe i likhet med Voyager 1 og 2, som ble skutt opp i 1977 og som ved dette tidspunkt har forlatt solsystemet og entret “det interstellare mediet” som man kaller det. Rommet er jo ikke tomt. Det foregår alt mulig rart der ute.
Saken er at jeg husker Voyageroppskytningen. Jeg var fjorten år gammel i 1977 og godt over gjennomsnittlig interessert i den typen ting. Jeg hadde notatbøker fulle av mine egne betraktninger rundt temaet, for å si det slik. Det fantes selvsagt ikke noe internett på den tiden, men man kunne gå på biblioteket for å grave i saker, så dette var også min greie den gangen. Du kan si jeg er vant til å jobbe på den måten, siden før jeg strengt tatt var gammel nok til å gå på biblioteket alene. Det går en hårtynn grense mellom galskap og genialitet, hvor den rollen man tildeler seg selv i bildet ofte er avgjørende for hvilken side av gjerdet man lander på. Kort fortalt er det slik at den som tar seg selv alt for alvorlig er dømt til å miste vettet, men dette er selvsagt ingen enkel balansegang.
Det komiske elementet her er at vi visste ingenting om stjerner og kosmologi i året 1977 sammenlignet med hvor vi står i dag. Vi var for alle praktiske formål neandertalere på 70-tallet, ikke bare i forhold til vår avgrunnsdype uvitenhet men over hele linja. Alle vet dette. Det er derfor folk er så fascinerte av denne epoken. Musikken, maten, motebildet, politikken, litteraturen, teknologien. Alt var veldig annerledes den gangen. Folk så helt annerledes ut. For det første var det uvanlig med feite folk, selv i USA. Selvsagt fantes de, men man så dem ikke overalt hvor man enn flyttet blikket. Dette har tilkommet senere, etter at ultraprosessert mat ble alminnelig. Ikke fordi folk var sunne, for eksempel var det vanligere å røyke enn å ikke gjøre det og folk hadde generelt sett et problematisk forhold til alkohol, men de hadde i det minste ennå ikke blubbet helt ut på grunn av matvarenes kjemiske bivirkninger. La oss si at de var usunne på andre måter enn folk i dag, eller at hverdagen på 70-tallet var preget av et annet assortement av kommersielle giftstoffer.
Imidlertid fylte jeg 17 år i mars måned av året 1980, så det sier seg selv hvilket tiår som har dominert min ungdomstid med alle sine mer eller mindre smakfulle påfunn. 80-tallet er uten tvil det ondeste tiåret jeg selv har erfart, men det ser ut som om 2020-tallet har tenkt å bli en seriøs utfordrer til denne tittelen. Så langt har jo ting vært ganske stusselige, etter en aldeles usannsynlig pangstart i året 2020. Alt i alt er jeg glad jeg fikk en oppvekst uten smarttelefon og denslags, selv om det er uråd å si hva som eventuelt ville forløpt annerledes i noen vesentlig grad. Man måtte jo relativt sett jobbe hardere for å “finne informasjon” før nettets tidsalder — og “det sosiale” forløp seg også på andre måter enn nå. Teknisk sett eksisterte AIDS i året 1980, men ingen hadde hørt om det bortsett fra noen få medisinske spesialister. Det gikk enda et par-tre år før den nyheten slapp løs innenfor “den generelle befolkningen”, med varierende resultater. Kan du tenke deg hvordan kommentarfeltene på sosiale media ville sett ut dersom de eksisterte da AIDS var noe nytt og spennende? Homokreft var jo det første navnet på sykdommen som kom i vanlig bruk — og den daværende amerikanske presidenten – Ronald Reagan – sa rett ut at han syntes ikke det var så farlig med denne kategorien av mennesker. De er ikke noe å spare på, liksom.
På 80-tallet ble det også etterhvert vanlig å snakke om “en epidemi av fedme” men det var delte meninger om årsaken til dette. Er folk mindre aktive enn før? Det som er vanlig i sånne saker er jo å anklage ofrene heller enn å prøve å forstå problemstillingen, noe som for eksempel rammer både narkomane og andre mentalt syke mennesker særlig hardt, men altså også “de feite”. Omkvedet er at det er deres egen skyld, akkurat som Ronald Reagan assosierte sykdommen AIDS med en uansvarlig og utsvevende livsstil, ihvertfall helt til såkalt gode kristne amerikanere også begynte å vise symptomer på “homokreft”. Da ble det bevilget penger. Fra mitt synspunkt er det her man kan se forskjell på anstendige mennesker og “de andre”. Vi bryr oss ikke om hvem sin “skyld” det er at de har blitt syke, vi helbereder dem uansett, så får vi heller ta “hør-nå-her-samtalen” hvis det virker som om de er helt fortapt i kålåkeren. I utgangspunktet skal man jo ikke preke moral for voksne mennesker. Det er ekstremt dårlig stil. Ansatte i helsesektoren tenker imidlertid både det ene og det andre om folks valg av livsstil og den typen ting. Hva vil for eksempel legen svare hvis du spør om du bør slutte å røyke og få mer trim? Visse ting er mer forutsigbare enn andre. Bør man i størst mulig grad unngå giftstoffer i dagliglivet? Vel føkkings døh. Ikke sug på bilens eksosrør, liksom. Det kommer ikke til å ende bra. Imidlertid synes jeg – hvis det skal snakkes om skyld – at ansvaret for den såkalte epidemien av fedme ligger hos de som fremstiller og “pusher” dårlig mat. De vet hva de gjør, men de gjør det likevel.
Om landet Mali er det ellers å si at verdens rikeste mann noensinne levde der på 1300-tallet. Hans navn var Mansa Musa og formuen han kontrollerte har i ettertid blitt anslått til omtrent 5000 milliarder norske kroner, som vel beveger seg i retning av Oljefondet i størrelse (det er nå på omtrent 18.000 milliarder, ifølge nettsiden deres); det er ihvertfall langt hinsides noen privatformue som har eksistert siden den gangen, selv om han som eier Amazon kanskje vil klare det før hele samfunnet kollapser under vekten av sin egen skit. Imidlertid har jeg aldri hørt noen påstå at Mansa Musa fikk pengene sine av “aliens”. Når eksakt ble det vanlig å fantasere om at jorda har vært besøkt av fremmede skapninger fra verdensrommet? Det henger åpenbart sammen med det teknologiske fremskrittet og samfunnsutviklingen forøvrig, men det er utvilsomt et sykdomstegn innenfor kategorien “kollektiv galskap”. Det virker jo ikke som om menneskeheten som kollektiv entitet forstår seg selv og sin egen verden lenger. Vi har på en måte forlatt jorda uten å reise noe sted, hvis du skjønner hva jeg mener. Litt sånn som hvordan folk noen ganger kan fremstå som “levende døde” fordi det er ikke noe som foregår med dem, de “bare eksisterer” innenfor et mønster som går rundt og rundt, dag etter dag. Kanskje de trives på den måten? Hvem vet. Særlig de på min alder er lite begeistret for “overraskelser” i livet. Når man har brukt mange tiår på å etablere seg er jo ikke “forandring” det som fryder mest. Da kommer den berømte motviljen – som filosofisk sett er den eneste formen for fri vilje – frem. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. På 1300-tallet var de rikeste delene av verden de man naturlig vil forvente skal være rike på grunn av naturressursene på stedet. Afrika, India, Sør-Amerika. Du vet. Der skulle vi ha vøri Kal, med tigersvansen vår. Steder hvor man bare slenger et frø på bakken, så spruter det nærmest ut i vekst umiddelbart. Jeg er jo så forstokket konservativ i tenkningen min at jeg oppfatter land som det eneste sanne grunnlaget for rikdom. Hvor mektig er man egentlig hvis man ikke engang har kontroll over sin egen matvareforsyning? Jeg antar man typisk blir mer sånn av å ha vokst opp på gård, men plenty mennesker som har vokst opp under helt andre forhold tenker også sånn: Sunn ressursforvaltning handler jo ikke om å slakte ned all budskapen, selge maskinparken og hugge skogen for å ta ut mest mulig kontanter her og nå. Vi skal leve av dette opplegget i all fremtid, så vi tar bare ut litt av det overskuddet som gården produserer.
