GN-z11 er ein galakse med høg raudforskuving som finst i stjernebiletet Ursa Major (Den store bjørnen). GN-z11 var fram til 2022 rekna som den fjernaste kjende galaksen frå jordkloten som nokon gang er oppdaga. Namnet er avleia frå plasseringa galaksen har i GOODS-North-feltet av galaksar og hans høge kosmologiske raudforskuvingstal (GN + z11). Fram til oppdaginga av HD1 i 2022, var GN-z11 den eldste og fjernaste kjende galaksen som var identifisert i det observerbare universet. Galaksen hadde ei spektroskopisk raudforskuving på z = 11,1. Galaksen var observert, og teke bilete av, slik han eksisterte for 13,4 milliardar år sidan, berre 400 millionar år etter Big Bang. GN-z11 er omtrent 1⁄25 av storleiken til mjølkevegen, og er vidare berre 1% av massen. GN-z11 lagar nye stjerner tjue gangar snøggare enn mjølkevegen.
(Wikipedia)
Jeg vet ikke hvor lang oppholdstillatelse jeg har her på jorda, men det er svært usannsynlig at jeg har mer tid igjen enn det jeg allerede har lagt bak meg. Seksti år er forsåvidt ingen høy alder, men det er personlig rekord for meg selv. Jeg har jo aldri prøvd å være eldre enn dette. En gang for lenge siden syntes jeg at ti år var en imponerende mengde tid som det var vanskelig å forestille seg, men det var før jeg hadde vent meg ordentlig til det å være voksen. som folk jo typisk er i noen tiår før de dør. Jeg har funnet rytmen nå. Jeg har forlengst dannet meg en intuitiv forståelse for hva ti år betyr i et menneskeliv — mens for eksempel ti tusen år bare er et intellektuelt konsept som jeg ikke opplever noen personlig relasjon til. Og hvordan skal man forholde seg til et lysår? Ordet betegner en avstand – omtrent 9,500,000,000,000 kilometer – men jeg kan ikke fatte hva dette tallet betyr. Det er jo minst like langt som herfra til Hamar, som er alt for langt å gå til fots for oss moderne mennesker. Det er nok best å holde seg hjemme. Kaldt er det også langs veien i disse tider.
Siden er det dette med alle de milliardene som folk driver og snakker om. Hjelpe og trøste meg, eller som jeg pleier å si; herregud. Kan du her og nå tenke på noe som du har i noe sånt antall? Ihvertfall ikke penger. Få har sånne telleproblemer, de fleste klarer seg med 5-6 nuller for å uttrykke alle økonomiske tall som er relevante for dem. Her er imidlertid noe: En frisk, normal hjerne har omtrent 86 milliarder celler, som hver kan ha noen tusen forskjellige oppkoblinger i forhold til hverandre, slik at det baller fort på seg med store tall på loftet. Hva skal folk egentlig med all denne prosessorkraften? Man kan jo se seg rundt og spekulere. Kanskje mye av det ligger ubrukt, for ikke å si så ulendt og utilgjengelig til, med berg og dal, myr og mark, at det blir som med den norske geografien, at mesteparten er i praksis ubrukelig for de fleste normalt menneskelige formål. Man kan gå på tur dit, fyre opp et leirbål og koke kaffe, men man kan ikke bo der gjennom hele året. Ikke bare er dette upraktisk, det er bent frem farlig. Jeg vet ikke hvor vanlig det er med cerebral seterbruk, men jeg vet at størsteparten av alle folks hjerner består av mental villmark hvor ingen riktig vet hva som foregår, eller hva slags skapninger som ferdes der. Skrekkelige ting, hvis man skal tro på det ryktene sier. Nietzsche – som regnes som noe av det ypperste innenfor intellektuell chic når man skal strø rundt seg med smarte sitaters englestøv og glitter – påsto at alle mennesker bærer på en avgrunn i sitt indre, og at hvis man stirrer ned i denne avgrunnen lenge nok, så vil avgrunnen begynne å stirre tilbake på deg. Hvem vet hva han mente. Nietzsche sa jo så mye rart.
Ifølge gjeldende “Big Bang” teori er universet – definert som all tid og alt rom, med alt sitt innhold – cirka 13,8 milliarder år gammelt, som betyr at når vi observerer noe som ligger 13,4 milliarder lysår unna så ser vi på noe som eksisterte mens universet bare var 400 millioner år gammelt — som også er en respektabel mengde tid, jøss og bevares, ingen kan si noe annet, men det er jo ungt litt mer sånn relativt sett i en slik sammenheng. Faktisk ganske “nyfødt” kan vi si. Rett i nærheten av dette tallet ligger det jo en horisont i forhold til det observerbare. Det vil si den tiden da det ikke fantes noe lys. Imidlertid sier de ikke at det var “mørkt” før lyset manifesterte seg, de kaller det “matt”. Det var jo ting der, bare ikke sånne ting som vi er vant til å forholde oss til. Ganske artig det der. Kan du skjønne at det finnes ting som det ikke går an å forstå? Vi lever i spennende tider. Dette er det unge universet, som “bare” er en fjortis innenfor kategorien milliarder av år, fordi vi kalkulerer faktisk en total levealder for universet på mange trilliarder av år, slik at alt som foregår nå er på kvisestadiet av den mest usikre ungdomstida. Det er rimelig å anta at universet sliter litt med identitetsdannelse og det ene med det andre. Alle vet jo hvordan det er på den alderen. Herregud for et styr. Føler du deg smart noen ganger? Jeg også. Det forekommer, men det er et paradoks. Alle vet jo at det mest sikre tegnet på at noen er fullstendig fette idiot er at de føler seg smart. Det er en relativistisk følelse. Jeg har tre pinner og to småstein. Jeg føler meg smart i forhold til dem. Litt som hvordan Erling Håland føler seg flink i fotball når han banker to tiåringer på løkka. Amerikanerne har ordet smartass som de bruker om folk som “føler seg smarte” fordi de ikke forstår bedre. Trang horisont pleier jeg å kalle det, fordi jeg lekte litt med ordet “rumpevett” en stund, som norsk oversettelse, men konkluderte med at folk intuitivt vil tolke det etter mønster av ordet næringsvett, slik at det å ha rumpevett antas å beskrive noen slags seksuell særkompetanse.
Universet utvider seg med omtrent 70 meter per sekund per lysår, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg gidder jo ikke å google alt jeg sier og det eksakte tallet er uansett ikke relevant her og nå, slik at slumsete hoderegning får være bra nok. Poenget er at mens universet har eksistert så har det fortsatt å ekspandere jevnt og trutt, slik at den galaksen som nevnes ovenfor – GN-z11 – befinner seg nå fysisk sett omtrent 45 milliarder lysår unna og er sannsynligvis ugjenkjennelig av utseende. Det er dette de kaller mørk energi og det “oppstår fra ingenting” på en måte som jordiske skapninger ikke har noe behov for å forstå, men noen av oss prøver likevel. Det er en slags galskap. Du vet jo hvordan folk fungerer, de skal alltid holde på å romstere med ting de ikke har noe med, nysgjerrige som de er. Saken er uansett at nytt rom oppstår hele tiden slik at alle kosmiske avstander øker i henhold til en viss hastighetsformel. Imidlertid har vi gravitasjon som får alt stoff til å klumpe seg som en psykotisk saus. Hele mannskiten liksom vrir, bukter og vender på seg. På dette nivået tilhører galaksen vår – Melkeveien – en såkalt superklynge som bærer navnet Laniakeia. Man beregner denslags i henhold til “lokale gravitasjonsforhold” som bevirker både den fundamentale samling av denne klyngen av galakser og dens konsistens over tid. De som ønsker flere data om Laniakeia oppfordres til å gjøre sin egen forskning, som folk sier, det vi kan si her og nå er at Laniakeia er en stor slabol men ikke den største. Innenfor den sfæren vi kaller “det observerbare universet” – la oss kalle det en kule som er et par og nitti milliarder lysår i diameter – finnes det såkalte vegger som såvidt jeg vet er de største strukturene vi kjenner. For eksempel Store Sloanvegg – Great Sloan Wall (GSW) – måler 1,37 milliarder lysår fra ende til annen, slik at det er sannsynligvis bedre å klatre over enn å kjøre rundt hvis man ferdes i de traktene. Ikke vet jeg. Det er vanskelig nok å komme seg til Hamar uten bil. Men det mest interessante på det nivået hvor man måler sine vegger i milliarder av lysår er at hele greia ligner i en ganske forbløffende grad på strukturen i en menneskehjerne. Samme mønster, forskjellig skala.
