Læren om festnede rettsforhold innebærer at dersom en faktisk tilstand vedvarer tilstrekkelig lenge og blir akseptert av størsteparten av befolkningen i et område, kan den faktiske tilstanden festne seg som gjeldende rett.
(domstol.no)
Norge har eksistert ganske lenge så det er ikke vanlig at folk utfordrer “den juridiske virkelighetsoppfatningen”. Frihet er ikke noe folk typisk snakker om av den enkle grunn at de fleste opplever ikke noen “ufrihet” i sin hverdag. Urettferdighet ja, uforstand dobbelt ja, mange blir utsatt for grov saksbehandlingsfeil og det ene med det andre, til og med korrupsjon noen ganger, men folk opplever ikke “ufrihet” i den forstand at staten og det hemmelige moralpolitiet nekter dem å leve et normalt liv. Om noe så er norske myndigheter mesteparten av tiden ganske opptatt av at folk skal føle at de lever i et fritt land. De blir sett. De blir hørt. Om ikke forstått så i det minste akseptert. I Norge er det ingen prinsipiell og hardt håndhevet forskjell mellom “de tenkende” og “de annerledes tenkende”. De fleste betrakter begrepsparet rett og galt som ord man bruker om handlinger, ikke tanker og følelser. Det finnes ingen standard for “korrekt norsk væremåte”, bare et sett med lover som i hovedsak handler om hva man ikke kan gjøre, ihvertfall ikke ustraffet. Er vi enige så langt?
Jeg møter hele tiden mange som har diverse meninger om statsmakten og dens bruk og misbruk av tvangsmidler, men nesten aldri noen som synes vi bør avvikle hele driten og bare “la ting skje” helt uten kontroll og styring. Hvem har noe å tjene på det? Den misnøyen som finnes ute blant folk handler typisk om at de ikke synes de har fått som fortjent for innsatsen sin, ikke om at vi har et politisk system som nekter dem å leve slik de ønsker. Noen ganger hører man om folk som “sier opp statsborgerskapet” og bosetter seg i utlandet som noen slags privat “protestaksjon” mot for eksempel byråkrati, skattenivå og den typen ting, men ser man nøkternt på tingene så må man erkjenne at dette nesten alltid er lukusproblemer hos bortskjemte barn. Som for eksempel når visse milliardærer tar med seg pengebingen sin og flytter til Sveits mens kjeften deres går om sine urettferdige kår. Det er vanskelig å forholde seg til rike menneskers klagesanger. Hva skal man liksom tenke? De kan jo flytte hvor de vil og si hva de vil om den saken, rimelig eller urimelig som det måtte være. For det er jo urimelig å tenke at man ikke skal betale betale skatt av enorme fortjenester som man tar ut av den norske økonomien. Ordene “eget arbeid” betyr noe annet enn å posisjonere seg kløkting innenfor finanssystemet. “Eget arbeid” er et tungt argument i tilfellet Odd Nerdrum, men det er ikke engang saklig bruk av språk i tilfellet Kjell Inge Røkke — for å nevne to som ganske nylig har hatt noen slags greie med skattefuten.
Men for å krabbe meg ut av kålåkeren og komme over på fast grunn, denne tankerekken begynte med enda en nyhet om enda en av disse amerikanerne som hevder at de er sovereign citizens og at menneskenes lover av denne årsak ikke gjelder for dem, eller noe. Jeg har faktisk aldri klart å få tak i selve substansen i argumentene deres. Hvis de har – eller ihvertfall har krav på – amerikansk pass så er de jo amerikanere, ikke sant? Akkurat som at man er norsk hvis passet sier dette (selvsagt forutsatt at vi snakker om et ekte pass). Slik jeg ser det har de et veldig grisete rettssystem der borte. De prater rett og slett alt for mye om forfatningen (“the constitution”) til at vi kan oppfatte det som et stabilt system. Jeg mener, hvor ofte er det nødvendig å henfalle til den føkkings grunnloven for å avgjøre en rettssak i Norge? Det skjer nesten aldri. Det skal ikke være nødvendig. Noen har begått en grov feil på et eller annet nivå hvis argumentasjonen begynner å gå i den retningen. Vi lever jo i en praktisk verden, dette er ikke en opera. Vi har praktiske målsettinger som handler om en avveining mellom privatliv og egeninteresse, arbeid og økonomi, samt det sosiale felt av diverse omgang med andre mennesker. Det er ikke noe poeng i å “diskutere seg ned til grunnfjellet” i alle saker fordi man nesten alltid foretrekker et praktisk tilfredsstillende resultat fremfor noe prinsipielt som kan stå som et gyllent eksempel på rettferdighet i all fremtid. Er jeg selv enig i alle vedtak som fattes av norske myndigheter? Nei på ingen måte, men jeg tilpasser meg likevel “det som gjelder” fordi jeg oppfatter ikke “min mening” som særlig viktig. Jeg kan ytre meg tildels ganske skarpt men i det praktiske liv er jeg en samarbeidets mann. Jeg er opptatt av resultater, ikke prinsipper. Og dette tror jeg er ganske normalt i Norge. De fleste forstår hva begrepet “rimelighetshensyn” betyr.
