Hvorfor danser apen?

Apecalypso nå! var egentlig tittelen på en LP-utgivelse fra komikertrioen Kirkvaag, Lystad, Mjøen i året 1980. De siste ordene som blir sagt på selve låta Apecalypso fremføres på “pseudotrøndersk” og lyder slik: Kor det vart tå’n Reiulf tro? For de som eventuelt ikke kunne besvare dette umiddelbart var den ganske nye – og sensajonelt bra – NRK-serien Makta til en viss hjelp. Det var jo noen ganske sære ting som foregikk en stund, med han der møbelhandleren fra Jessheim og jeg vet ikke hva. Det var uansett Gro Harlem Brundtlands tid da. Det gamle opplegget med alle de alkoholiserte gamle mennene var definitivt modent for historiens skraphaug.

Først tilbrakte jeg litt tid på “Miniblogg” – som var en slags juniorserie for en tid, men det er nedlagt nå – under navnet Produksjonsmidlene, men endret dette, eller rettere sagt registrerte en ny profil, etter et lokalt computerkræsj som gjorde at jeg mistet innloggingsdetaljene mine (som var “festet” i computerens minne, men dessverre ikke i mitt). Sånn sett “mistet” jeg mye materiale, men pyttsann. Jeg kan skrive mer. Til tross for hva som måtte være vanlig blant folk, så jakter jeg ikke på lesere og følgere. Om folk leser det jeg skriver, fint. Om de ikke leser det, også fint. Jeg skriver “for min egen del”, ikke for å tilfredsstille andres behov. Skriving er en svært god øvelse for å disiplinere sinnet og bearbeide en ellers urolig “kreativ” energi som krever å bli brukt hver dag. Om ikke til skriving, så til treskjæring og annet håndarbeid.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste badetøy

Jeg har ikke noe romantisk forhold til bloggen. Det er et “arbeidssted” — og jobben handler om formuleringskunst. Jeg har ingen høy profil i forhold til “personlige” greier. Mitt privatliv er mitt eget. Det hender jeg forteller noe, men det er ikke typisk derfor jeg blogger. Min fokus er på selve teksten som “form” mer enn som det alle nå har begynt å kalle “innhold”. Perfeksjonering av formen er et “språkmekanisk” tiltak som hver dag presenterer interessante utfordringer i forhold til dette med støy og signal som jeg nevnte for noen dager siden. Hvordan kan man med færrest mulig ord beskrive det ubeskrivelige? De som leser denne bloggen vet at jeg ikke skygger unna “dype” tema — og sånt er jo ikke for alle. Men til gjengjeld er det fritt frem for å bare ignorere meg. Jeg tar ikke sånt personlig.

Gjennom ganske lang tid har jeg vært vant til å ha, litt pluss og minus av og til, omtrent femti faste lesere, men det virker som om jeg har hoppet opp et lønnstrinn nå nylig, eller hva man skal kalle det. Skyldes dette namedropping, som de kaller det på nettet? Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg trodde jo lenge at jeg hadde en “fredsavtale” med denne typen – jeg holder meg unna hans greier og han holder seg unna mine – men så var det noen som fortalte meg at han har skrevet om meg, på dårlig kamuflerte måter, opptil flere ganger. Jeg sjekket saken og det viste seg at dette stemte. Jeg leser jo vanligvis aldri noe av det han skriver. Det handler jo stort sett bare om stokastisk terrorisme rettet mot religiøse minoriteter og “svartinger”, når det ikke er noen slags sutring over noe som ikke behager ham. Jeg har allerede sett mer enn nok av sånt. Herregud. For en narcissistisk fjott. Prater ustanselig dritt om andre, mens han skriker som en gal hvis noen “tar igjen” litt og lar ham få smake sin egen medisin av ondsinnet mannskit. Uansett, jeg har ingen interesse for denne karakteren. Jeg er jo ikke “medlem av blogglandia” eller hva fanden det er de vrøvler om, jeg kjører mitt eget løp. Jeg er her for å skrive, punktum. Ikke for å engasjere meg i noe slags patetisk drama. Jeg lar folk være i fred så lenge de tilbyr det samme. Men hvis de føkker med meg så føkker jeg tilbake. Claro?

Når det er sagt så nevner jeg igjen at de mest nyttige “kommentarer” jeg kan få er når folk finner språkfeil – eller noe slags surring med fakta – og gjør meg oppmerksom på dem. Det er jo nyttig informasjon. Meninger har jeg derimot liten bruk for, verken gode eller dårlige. Jeg vet allerede at jeg “skriver bra” så det er ikke noe poeng i å fortelle meg dette, for å ta et eksempel. Fortell meg heller hvordan jeg kan skrive enda bedre. Igjen, nyttig informasjon. Jeg setter også pris på anekdoter og historier som angår temaet i den aktuelle bloggposten. Hva som helst som kan klassifiseres som lærdom. Sånn er det jo. Jeg vet noen få ting, men det jeg vet mest av alt er hvor monumentalt uvitende jeg er i forhold til hvor stor og innholdsrik denne verden egentlig er. Hver dag lærer jeg noe nytt og spennende. Derfor danser apen.