Heks og hekseri kommer fra de tyske ordene «hexe» og «hexerye». Begrepene kan rettslig sett spores tilbake til en sak mot en mann fra Luzern i det sentrale Sveits i 1419, men betydningen av dem er uklar. Noen mener at heks er betegnelsen på en slu, utspekulert og listig person. I urgammel folketradisjon fra Mellom-Europa betegner heks en person som benytter overnaturlige krefter for å gjøre skade på naboens avlinger. I denne tradisjonen synes ordet å være et hunkjønnsord.
(Store norske leksikon)
Jeg mener bestemt at jeg har selv hørt folk bruke ordet “heks” om en type viljesterk og handlekraftig kvinne som ofte har en tendens til å få mannfolk til å “føle seg små” med aggressiv kjeftbruk og den typen ting. Sånn sett stemmer det med påstanden i sitatet ovenfor. Det er noe man kaller en slu, utspekulert og listig kvinne som har forstått hvordan man spiller maktspillet. Hun er en jævla heks. Dette er neppe særlig sjokkerende nytt for kvinner — men statistisk sett føler menn seg kompetente i forhold til en jobb eller stilling hvis de har dekning for noe mer enn halvparten av de oppgitte kravene til kvalifikasjoner. Resten klarer de å sette seg inn i “mens de går”. Kvinner har derimot en statistisk tendens til å føle at de må møte alle kravene i en stilling før de kan ta på seg noe ansvar. Dette “typiske” misforholdet resulterer over tid i at kvinner har en jevn tendens til å være bedre kvalifisert enn menn på det samme relative kompetansenivået.
Som alle vet er korrelasjon ikke det samme som kausasjon. Historiske dokumenter viser en klar sammenheng mellom dårlige avlinger og hyppigheten av “hekseprosesser” i det samme området ved den samme tid — som i en kristen kontekst først og fremst forekom innenfor en protestantisk (og/eller på andre måter “reformatorisk”) kirkelig tradisjon; som først oppsto på 1400-tallet og som forsvant på 1700-tallet, dog med noen sene etterslep her og der helt til langt innpå 1800-tallet. For å holde ting litt adskilt pleier vi å si at trolldom betegner den arkaiske typen anklager som har forekommet siden hedensk tid, mens hekseri er den nye formen for metafysisk aktivisme som oppsto innenfor det som den gangen ble betraktet som en opplyst og moderne, reformert kirkemyndighet. Den store synden i middelaldersk katolsk tro var ikke “omgang med djevelen” og den typen ting – som kom senere – men kjetteri. Vantro og vranglære. Teknisk sett er jo det å tro på hekseri i seg selv en form for vranglære, så derfor: Å fremsette påstander om at noen “driver med hekseri” er ensbetydende med å si at Gud ikke er den allmektige sjefen over alt og alle. Gud har en konkurrent i kosmisk forstand, som selvsagt er blasfemi.
Selv har jeg null tålmodighet med “de religiøse”. Jeg betrakter dem som psykiatrisk syke. Vrangforestillingen deres ligger spesifikt i det at de tror de har evnen til å forstå “Guds vilje” og denslags. Det er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet av det. Det interesserer meg lite om de er muslimer, jøder, kristne eller hva har du. Poenget er at de har tro. Eller vrangforestilling, for å bruke et mer teknisk begrep. Det finnes ikke noe sånt som god tro. Dette er et begrep skamløse idioter bruker i ettertid for å forklare bort sin egen skyld i saker. All tro er ond tro. Ethvert troende menneske er også et ondt menneske. Easy peasy. Dette er ikke vanskelig å forstå. Sannheten er jo at vi vet ikke, men dette er en posisjon som er lite kledelig innenfor en typisk menneskelig horisont av forfengelig narcissisme. Fordi folk har lyst til å “være noe mer” enn en sånn som ikke vet noe om noenting kler de på seg et kostyme av “kul selvsikkerhet” selv om de innerst inne kan føle at de lyver, noe som essensielt sett bare forsterker den dype følelsen av frykt som driver dem. Sånn etableres en negativ “feedbackloop”. Interessant nok i en freudiansk horisont er jo også at folk faktisk bruker et ord som gudsfrykt om det som motiverer den mentale patologien deres. Skrekken for en sjalu og straffende gudsmakt som terroriserer menneskene med selvmotsigende lover og påbud, men på grunn av kjærlighet, nesten som den mest vanlige formen for ufordragelige foreldre mange er nødt til å slite med gjennom oppveksten.
Blant det vi kaller “historisk kildemateriale” finnes kirkebøker som har loggført visse begivenheter som dåp, bryllup og begravelser. Sånn finner man data om familiehistorier. Dessuten ble et antall klostre tidlig pålagt oppgaven – ofte på vegne av en lokal politisk maktfigur – med å “føre regnskap” over ting det er verd å merke seg; særlig diverse alvorlige former for “tegn” og unormale hendelser, både av naturlig og kunstig art (for eksempel krig), mens andre selv påtok seg slikt ansvar. Følgelig finnes det ganske mange “historiske kronikler” fra og med den tiden da det ble vanlig med kloster og andre “særlig beskyttede” steder for oppsamling og lagring av kunnskap. Altså det som senere utviklet seg til å bli universiteter. Side opp og ned med for det meste kortfattede (og kjedelige) datapunkter — som ikke desto mindre danner et nettverk av historiske referanser vi – med en liten klype salt – for det meste betrakter som fakta. Sånn vet vi for eksempel at i året sånn og sånn kom en pest, som man forholdt seg til ved å bortvise jødene fra byen. Herregud. Politisk handlekraft av klassisk merke, er det ikke? Andre ganger skyldte man på de spedalske. Vold og “hevnaksjoner” ble det uansett. Folk blir jo redde, vet du. Og sinte. Sånn fungerer det ennå. De flyr rundt i gatene og skriker. Eller de komponerer fantasifulle løgnhistorier om “hvordan ting egentlig henger sammen” med få eller ingen referanser til kildematerialet de har brukt, og tvilsomme standarder for bevisførsel. Det amerikanerne kaller “just so story” som typisk legger stor vekt på “moralsk autoritet” men nesten ingen vekt på “intellektuell etterrettelighet”. Det operative elementet er skyld. Metoden er den samme gamle Mendesgeita, også kjent som “syndebukken” (som gjennom sitt offer fritar oss andre fra all skyld). Prinsippet som ligger under hele metodikken er tanken om at alt som skjer i kulturen er noens “skyld”. Det handler bare om å plassere skylden.
Rekk opp hånda hvis du synes at samfunnet behøver å renses. Det er jo skittent. Forurenset. Nedsølt og tilgriset av alskens styggedom og respektløshet som gjør vondt i hjertet hos alle som “bryr seg”. Ikke sant? Sånne følelser har folk uttrykt overfor ting i kulturen innenfor sin egen samtid like lenge som vi har historisk dekning for å si, men sannsynligvis mye lenger. Romere klaget høylytt over forfallet i kulturen, særlig mot slutten av den republikanske epoken. Før Julius Cæsar kom og snudde alt på hodet. Omkvedet den gangen var at ungdommen blir stadig dårligere for hver generasjon som går. Du vet. Besteforeldrene var steintøffe helt inn i beinmargen. Foreldrene var ikke helt der, men de hadde i det minste korrekte verdier. Men barna? Det er ikke sånn som det var i gamle dager. Barna er svake. Vi er bekymret. Dette var i hovedsak innholdet i de fleste klagemål rettet mot ungdommen for to tusen år siden og mer. Man behøver ikke engang å myse og gjøre seg til for å oppdage at det er den samme gamle mannskiten som vi praktiserer den dag i dag. Jeg mener, ord for ord. Har det noensinne vært en generasjon som ikke synes at den som kommer etter dem er dårligere enn dem selv? Har det noensinne eksistert mennesker som ikke forguder og idealiserer en annen tid enn den de lever i? Enten fordi alt var så mye bedre før eller fordi alt skal bli jättebra jävlar hvis vi bare får avviklet den store ryddejobben først. Vi må jo kvitte oss med de som har skylden. Sånn at vi andre skal få leve i fred.
