Det finnes en sterk kobling mellom pust og sinnstilstand: når vi er rolige og avslappet puster vi sakte, mens stress fører til raskere pust. Dette er styrt av det autonome nervesystemet. Koblingen går også andre veien. Ved å bevisst puste saktere kan vi redusere stress. I pranayama trener vi mekanismene som bestemmer hvor fort vi puster slik at de tillater en saktere, dypere pust i hverdagen.
(Oslo Hatha Yoga)
De som følger denne bloggen vet allerede at jeg ikke forventer mye av mennesker. De fleste av dem er ynkelige avskum fullstendig blottet for høyere hjernefunksjoner. De har ingen viljestyrke. Ingen disiplin. Ingen stil, klasse eller personlig storhet. Mennesker et avskyelige dyr som har “kommet til rikdom” – vår nåværende posisjon innenfor skaperverket – fra en bakgrunn som opportunistiske åtseletere, og vi har de psykologiske mekanismene som beviser det. Vi er typisk humørsyke, svikefulle og løgnaktige av natur. Svake, feige og redde. Det er ikke så mye mer å si om menneskene. Vi er skadedyr, ferdig snakket. Hvorfor har det blitt slik? Vi har jo så mange slags talenter. Alt kunne ha vært helt annerledes. Faktisk så var også alt helt annerledes gjennom mesteparten av all den tid menneskearten har eksistert, helt frem til “noe” skjedde for omtrent ti tusen år siden. Vi vet ikke hva, men vi kaller det “den neolittiske revolusjon” og det betraktes som startpunktet for hele det menneskelige moderniseringsprosjektet som etterhvert ledet oss frem til dagens situasjon.
Etter hva jeg er i stand til å observere så har menneskene blitt som vi er fordi vi kan. Det finnes ingen biologisk mekanisme som regulerer opportunismen vår, ut over våre egne standarder — og de har en typisk tendens til å legge seg tett opptil det laveste lavmålet som er fysisk mulig å få til. Eller sagt på en annen måte: Hvis menneskeheten kunne ha vært verre så ville vi ha vært verre. Imidlertid har alle forsøk på å gjøre oss til enda ondere og mer sadistiske skapninger feilet. Derfor er vi som vi er. Det vil si stygge, dumme og illeluktende udyr som systematisk bryter ned og ødelegger alt rundt oss, inkludert men ikke begrenset til alle andre livsformer her på jorda. Så ikke snakk til meg om “biologiske fotavtrykk” for du vet faen ingenting om noenting. Det er bare evneveik lalling, men for all del; typisk menneskelig. Sånn er familien vår. Sånn er familien min, din og appelsin sin. Vi elsker dem – og hater dem – slik som familier er og gjør. Dette er vårt eneste realistiske valg. Er man som menneske født så skal man som menneske dø. Ingen er fri for skyld. Ingen er “bedre” enn noen andre. Det er ikke sånn ting fungerer. Det finnes ingen frelse. Ikke så lenge vi er villige til å etterlate så mye som èn av oss på livets slagmark fordi dette er “opportunt” for et tilstrekkelig antall andre. Derfor blir offeret gjort og helvetestilstanden fortsetter.
Men nok om det. Man blir jo dæven døtte meg helt “teologisk” når temperaturen legger seg under tredve grader kaldt og man må fokusere på å puste dypt og rolig fordi kroppen spenner seg i protest mot de innkommende sanseinntrykkene. Om et par timer må jeg ut og hente mere ved, slik at jeg klarer å holde innetemperaturen over femten grader generelt og noe varmere i en viss omkrets akkurat der ovnen står. Jeg lykkes ikke helt. Termometeret på kjøkkenet viser 14,3, men jeg er godt påkledd og jeg driver uansett ikke og vanker der ute annet enn for å lage kaffe, hente noe i kjøleskapet og så videre. Dagen skal tilbringes – som gårsdagen ble tilbrakt – maksimalt tre meter unna ovnen mesteparten av tiden. Der står skrivebordet mitt og oppå skrivebordet står laptopen. Heisann Hollywood. Her er det 25 grader varmt — og nettet er tjokk fullt av de lekreste underholdningstilbud. Hei hvor det går. Livet mitt er som “whitewater rafting” i en flomstor elv av lykke og velstand, ihvertfall så lenge jeg ikke tenker alt for nøye gjennom ting. Hvem vet, kanskje situasjonen er åpen for andre fortolkninger. Det ble uansett til at jeg så på kortserien “Lett å hate” på NRK.no i går, om Noman Mubashir og hans livserfaringer som femi pakistanergutt med oppvekst i Lørenskog på 80-tallet. Herregud. Homofil muslim? Lykke til med det identitetsprosjektet. Imidlertid kunne ting ha gått vesentlig mye verre for Noman. Han er jo en respektert programleder på fjernsyn som opptil flere ganger har blitt kåret til “Norges mest velkledde mann” og det ene med det andre. Noman er ikke et “offer” verken av den ene eller den andre årsaken. Selv om livet hans sikkert er som en Åge Aleksandersen-sang noen ganger så ser han ihvertfall fra utsiden ut som en vel avbalansert person.
Det ser for meg ut som om Noman er mest nysgjerrig på hvorfor folk er så redde og hatefulle. I et annet liv kunne han sikkert ha blitt en bitter og nedbrutt rusmisbruker, eventuelt “en høyt funksjonerende zombie” som lever bare med deler av seg selv innenfor en kultur som ofte har et dødelig reellt konformitetspress overfor alle tendenser til “annerledeshet”, særlig når det kommer til seksualitet og kjønnsidentitet. Det er selvsagt umulig for meg å vite noe om selve erfaringen med å være pakistaner i Norge, homofil og muslim, men jeg har jo sett noen ting og jeg har hørt historier. Dessuten har jeg alltid visst hvor sadistiske og ondskapsfulle mennesker er, kanskje særlig de som utgir seg for å være “de gode” (og som sikkert selv tror på fantasiene sine). Folk finner alltid noe å pirke på. Noe de misliker. Og de trener opp barna sine til å bli like evneveike som de selv er. På denne måten “utvikler” vi jorda til å bli en helvetesplanet befolket av jævler som følger nøye med på hverandre i en hvileløs jakt på svakheter som vi kan utnytte til egen økonomisk vinning, eller i det minste til egen sadistisk fryd. Sånn er den menneskelige tilstandens realiteter. Vi er kannibalistiske skapninger som bygger svære psykologiske luftslott for å rasjonalisere bort vår fundamentale tendens til å se på hverandre som aktuelle næringsmidler — om ikke direkte som mat så ihvertfall som nyttige kilder til arbeidskraft innenfor den kapitalistiske slaveøkonomien. Derfor finnes denne vanlige tendensen til å se på andre mennesker og fantasere om hvordan de kan (og bør) settes i arbeid, eller kanskje benyttes som seksuelle leketøy for vår egen forlystelses skyld. Instinktene våre er jo et produkt av mange millioner år som opportunistiske åtseletere av det “svake” slaget, det vil si at vi ble oftere selv ofre for store rovdyr enn vi var “jegere” i den forstand, et forhold som ikke endret seg på noe betydningsfullt vis før vi lærte å kontrollere ilden.
Finnes det håp for menneskeheten? Det kan ikke jeg svare på. Jeg er jo en strateg og håp er ingen strategi. Jeg driver ikke med “håp”. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til det. Håp, bønn og den typen ting ser helt evneveikt ut for meg. Hva er det de prøver å oppnå? Nåde? Det finnes ingen nåde. Livet er dødens venteværelse og før eller siden roper de opp kønummeret ditt også. I mellomtiden må vi bare prøve å gjøre det vi kan med det vi har så lenge det er liv i oss. Det vil være grov misbruk av begrepet religiøsitet å si at jeg er særlig religiøs av legning, men jeg er jo en filosof så jeg er ikke fremmed for metafysikk og jeg har ikke noe imot å bruke ordet “Gud” om den hypotetiske idè at hele universet kanskje er en levende skapning – hvis “skapning” er det rette ordet – som har noen slags plan med hele dette mystiske opplegget. Imidlertid tror jeg ikke denne hypotetiske planen er en kategori av informasjon som mennesker har tilgang til. For meg er det åpenbart og invariabelt at de som hevder å vite “hva Gud vil” er den verste form for løgnere — og spørsmålsstillingen snur følgelig på femøringen og blir til spekulasjon om “hva løgneren vil”, som er et typisk menneskelig problem. Så hva er det de vil? Nema problema. Svaret er nesten alltid personlig makt, penger, sex og et luksusliv preget av nytelse — eller den klassiske faustianske transaksjonen om du vil. La meg si det slik: Gud skriver ikke bøker. Gud er jo ikke et petimeter – det vil si en smålig og pedantisk regelrytter – et ord som opprinnelig kommer fra fransk “petit-maitre” og betyr liten herre. Altså bare et patetisk menneske som vil ha viljen sin, ikke “den store herren” som skriver sine essays med stjerner og galakser i det enorme himmelrommet i stedet for bokstaver i en bok. Jeg kaller meg gnostisk ateist for å poengtere at det ikke finnes noe agnostisk i posisjonen. Teknisk sett er jeg imidlertid pananimist fordi jeg tror at livet er en fundamental egenskap ved universet, ikke et særtilfelle av krefters spill innenfor fysikken som betinger “spesielle forhold”. Eller for å si det med en indisk metafor: Universet er Shivas dans. Vi kan ikke forstå det, bare beundre det.
