Min umiddelbare ryggmargsrefleks er at bare en løgner vil oppleve det som viktig å poengtere at de snakker sant. Hva forventer man for eksempel skal skje hvis man henvender seg til Ærlige Jans Bruktbilforretning? Det virker ikke trygt når folk er offensive med å fremheve egne personegenskaper. Det virker som om de prøver å posisjonere seg i forkant av oppdagelsesprosessen og styre hva du skal tenke om dem, hvilket man kan kalle mange forskjellige ting – PR-strategi, imagekontroll, merkevarebygging – men man kan definitivt ikke kalle det ærlig. Det blir å betrakte på samme måte som hvis noen reklamerer med at de har “byens beste pølser” — hvor god kan en pølse bli?
Vi kan definere ærlighet på en negativ måte – fravær av løgn, bløff, snyteri, overdrivelser og så videre – eller vi kan snakke om ærlighet som en positiv karakteregenskap som er “noe i seg selv” og ikke bare et fravær av noe annet. Eller aktiv og passiv ærlighet, om du vil. Det ene er en objektiv standard, det andre er en subjektiv personegenskap. Passiv ærlighet består for det meste i å være nøye med at man ikke gir fra seg dårlig kvalitetssikret informasjon samt at man ellers overholder avtaler og kontrakter. Dette vil bli lagt merke til og husket slik at man over tid vil bygge opp et rykte som ærlig, uten at man selv noensinne har forlangt å bli oppfattet slik.
Siden har vi dette med “aktiv ærlighet”. Når man mener å være ærlig til en slik grad at man sier fra på forhånd. Dette er en sann historie. Er folk noensinne ærlige når de prøver å selge noe? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror de har misforstått hele konseptet på dypt og fundamentalt vis når de prøver å administrere narrativet. Ærlighet er en syntese, en emergent egenskap som fremkommer som summen av mange andre egenskaper vi kan kalle “moralfilosofiske standarder” eller dyder. Fortrolighet, lojalitet, rettskaffenhet, hederlighet, pålitelighet. Og ikke minst individuell integritet — at man ikke forandrer seg med tid, sted og selskap, men forblir den samme uansett hva. Jeg sier ikke at det er umulig for en løgner å være ærlig, bare at dette ikke er viktig for dem. Løgneren bryr seg bare om hvordan de blir oppfattet.
Det postmoderne kompasset for sosial retningsbestemmelse handler om “effekt”. Hva er det man ønsker å oppnå? Resultatorientert atferd er vår tids ideal for rasjonalitet. “Sannhet” er ikke et relevant konsept med mindre det bidrar til å bevege ting i riktig retning. Folk søker typisk etter det lønnsomme, ikke det sanne. Reklamen har allerede i mange tiår henvendt seg til forbrukerne med religionens språk, slik at dagens katedraler og hellige bygninger er kjøpesentrene og den aktive religionsutøvelsen består i “shopping”. Hyperrealisme – når det kunstige blir en fullstendig immersiv “alternativ virkelighet” – er den fremste meningsbærende struktur i den postmoderne sinnstilstanden. Jeg opplever det som komisk at en skikkelse som Aleksander Dugin – mange tror han påvirker Putin, men det er ikke sant, det er snarere tvert imot – fremhever filosofien til Martin Heidegger – som har det samme problemet som Hamsun, i at det foreligger “nazisympatier” – som modell for en slags menneskenes naturtilstand som har gått tapt. Et av Heideggers hovedpoeng var jo at det moderne menneskets forhold til naturen ligner prostitusjon, eventuelt et besøk i en fornøyelsespark hvis noen mindreårige lytter til samtalen, i det at selve opplevelsen er reell nok men omstendighetene rundt er kunstige. Vi er turister i naturen. Vi oppfatter oss ikke som en del av den.
Som vanlig ender vi med å påpeke at forholdet mellom selvet og verden er det mest grunnleggende filosofiske element. Hvis vi skal blande inn begrepet ærlighet på dette nivået vil vi måtte definere det som realisme. At man forstår både distinksjonen mellom selvet og verden og hva denne distinksjonen betyr når man skal utforme sine strategier. Kan man være “ærlig” hvis man ikke har god konsekvensforståelse? Hva er det man i så fall er ærlig om? Det spiller jo liten rolle for de fleste om noen “mener det bra” så lenge de er mangelfullt informerte, stadig kløner til ting og skaper problemer som andre må løse for dem. Faktisk så spiller det i det store og hele liten rolle hva noen “mener” om noe som helst, alt som teller er hva de gjør. Det er forsåvidt bra å være tenksom, men for å komme noen vei med noe må man være virksom. Det er her innslagspunktet for ærlighet befinner seg. Det er noe man kan (eller ikke) tyde ut ifra individets observerbare handlingsmønster, uavhengig av de propagandataktiske tiltakene deres — som jo bare er forstyrrende elementer i bildet. Det gir ikke noe pluss i margen hvis man selv fremmer påstand om ærlighet, men det er forsåvidt streit nok hvis man formulerer seg litt mer omstendelig og for eksempel sier noe slikt som at “ærlighet er en karakteregenskap jeg verdsetter i folk”, som jo bør være en tydelig nok advarsel om at her godtas ikke noe fusk og fanteri. Man har standarder, som for eksempel at man krever det samme av alle, seg selv inkludert.
