Hun ødela kjønnsidentiteten min med vilje

Kjønnsidentitet er en persons subjektive opplevelse av å tilhøre et bestemt kjønn. Innen psykologi og samfunnsvitenskap brukes ordet identitet for å beskrive personers opplevelse av å tilhøre ulike sosiale kategorier og grupper. På latin betyr identitet ‘det samme’. Identitet kan derfor bety å gjenkjenne aspekter ved seg selv i andre. Kjønnsidentitet er en del av en persons identitet, og viser til opplevelsen og erkjennelsen av å være for eksempel mann eller kvinne, både mann og kvinne, ingen av disse eller noe annet. For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentiteten med kjønnet de ble registrert med ved fødselen, men dette gjelder ikke for alle.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

De fineste kjolene du kupper på salg nå

Mitt første møte med ordet ciskjønnet skjedde i et engelskspråklig diskusjonsforum dedikert til visse aspekter rundt sex og samliv. Det ble presentert på en ryddig måte, med utgangspunkt i Julius Cæsar og gallerkrigene, som jo alltid er en passende måte å introdusere et nytt kulturelt konsept. Cæsar skilte mellom Gallia Cisalpina – som ligger “på denne siden av fjellet” – og Gallia Transalpina, altså det som ligger “bortenfor fjellet”. Fjellet betyr i dette tilfelle prosessen med å tilegne seg en selvstendig kjønnsidentitet, som for noen er easy peasy. De ble jo født sånn. Ferdig laget, liksom. Du vet. Det har aldri vært noe spørsmål hvem og hva man er, hvorfor man føler som man gjør, og så videre. Løpet er ferdig lagt opp og alt man selv behøver å gjøre er å vandre langs den samme brede vei som forfedrene. For de fleste betyr dette i praksis noe slags familieopplegg med en fast partner og ellers resten av menasjeriet som tilkommer “et normalt liv”. Selvsagt er alle menneskelige individer temmelig kokkelimonke hver på sitt eget idiosynkratiske vis, men i spørsmålet om “seksuelle objektsvalg” er den mest vanlige pakka den som handler om familieorientert og monogam heteroseksualitet – eventuelt et homoseksuelt forhold som er modellert etter dette mønsteret, altså er “samfunnets normale standard” – selv om dette eventuelt medfører “spesialiteter” rundt hvordan de akkurat kler seg og ter seg når de skal i gang med greia si. Det foregår mye underlig i folks sexliv, kan du si.

Reaksjonen min var “åja”. Jeg vet ikke. Hva skulle jeg liksom si? Jeg følte ingenting. Det er jo bare en måte å konseptualisere et sjeldent men ikke desto mindre reellt fenomen: Kjønnsinkongruens inntreffer hos noe i underkant av èn prosent av befolkningen. Hvilket for Norge med sine fem millioner innbyggere betyr omtrent femti tusen individer. Altså “mange” hvis man samler dem alle på Youngstorget i Oslo, men “ikke mange” hvis man smører dem tynt utover hele landet. Det gir ikke mer mening å spørre “hvorfor” noen er kjønnsinkongruente enn hvorfor noen er venstrehendte. Det bare er sånn. Det er ikke noe som lar seg “kurere”, det er sånn man er laget. Utfordringen blir dermed grovt sett den samme som alle andre er konfrontert med: På hvilken måte kan jeg best leve dette livet? Vi antar at andelen av såkalte LHBT-mennesker alltid har vært den samme, slik at det vi studerer er mer hvordan denne gruppen har blitt behandlet historisk sett, og hvordan de ennå behandles, enn “hvorfor de finnes”. Den hinsides enhver sammenligning mest vanlige holdningen overfor individer med kjønnsinkongruens er vanlig “mobbermentalitet” med særlig fokus på passiv aggressiv latterliggjøring av det transkjønnede uttrykket, særlig når det “ikke er troverdig” — når for eksempel en transmann er alt for håpløst femi til å “passere som gutt”, eller en transkvinne har litt for grov beinstruktur i ansiktet, for store hender, adamseple og det ene med det andre. Man ser det uten å egentlig ønske å se det. Så føler man noe, kanskje frykt og avsky. De transpersonene jeg har snakket med oppgir faktisk “konservative homofile menn” som den største hatgruppen de er nødt til å forholde seg til — fordi det store flertallet av alle “normalt hetero” mennesker bare trekker på skuldrene av at noen er transkjønnet. Det er ikke noe de forholder seg til i dagliglivet, selv om de har hørt om sånt, mens “gaycons” betrakter transer som en trussel mot sine egne forhåpninger om å bli akseptert og tatt alvorlig blant dem de feilaktig tror er “deres egne” på høyresiden.

Det finnes et populært eventyr som stadig pleide å bli sendt på NRK. Geitekillingen som kunne telle. Gjennom hele barndommen min syntes jeg det var noe bortimot det ypperste innen absurd humor. Hvorfor skal noen bli sinte fordi geitekillingen teller dem? Å nei, nå teller han deg også. Og etterhvert samlet det seg litt av et opptog bak den frekke geitekillingen. Man kan jo ikke bare komme her og telle folk. Omtrent sånn oppfattet jeg de hatefulle kommentarene som raskt begynte å bygge seg opp den gangen, mot dette individet som skrev om hva det betyr at noen er “ciskjønnet”. Det er en rent teknisk betegnelse, omtrent som å si at de har brunt hår, eller faller innenfor en viss kategori av kroppshøyde. Hvorfor er det en fornærmelse å kategorisere noen som “omtrent 175 centimeter høy” selv om man eventuelt bommer med noen centimeter? Det å være cis betyr verken mer eller mindre enn at man er “ikke trans”, slik at med mindre man faktisk selv er trans – man bare ser ikke sånn ut, eller noe – så ser jeg rett og slett ikke hvorfor folk hisser seg opp over å bli kalt ciskjønnede. Det måtte i så fall eventuelt være at de ikke anerkjenner eksistensen av kjønnsinkongruens, som er like fette evneveikt som å si at man ikke anerkjenner eksistensen av venstrehendte mennesker. Herregud. Hva er problemet ditt, din tilbakestående faen? Jeg tror det var vanlig praksis en stund innenfor det norske skoleverket å tvinge de keivhendte til å skrive med høyra. Dette oppsummerer i grunnen hele mentaliteten bak tanken om at man skal kurere og korrigere alt som ikke faller innenfor rammen av visse standardavvik, som blir fortløpende definert langs en glideskala fra “det evneveikt konservative” til “den opplyste frihetstanken”. Hvorfor gjør folk sånt? Hvorfor mobber og trakasserer de individer som skiller seg ut? Man kan sikkert si noe om hakkeorden og hakkekyllinger, men vi er da vel for fanden ikke høns heller. Vi har fri vilje. Evnen til å fatte selvstendige valg.