Ufrivillig kritikk av den frie viljen

Er det viktigere å ha kritisk sans eller kommer man lengre med humoristisk sans? Dette og andre spørsmål som er formulert på lignende vis er etter min mening gode anslag til en filosofisk diskusjon som man kanskje kan få noe ut av. Jeg vil begynne med å si at jeg ser ikke helt hvordan man kan ha det ene uten at man også har det andre. Kritikk og humor ligner tvillinger som ble adskilt ved fødselen. Begge tar utgangspunkt i det vi kan kalle “skarp observasjon” hvor man mer eller mindre intuitivt går direkte til sakens kjerne. Stand up komedie er en spesialgren innenfor scenekunsten som er veldig fokusert på “øyeblikket”, på å “få med seg publikum” der og da, nærmest som om man er en foredragsholder som skal motivere et knippe selgere, eller kanskje en prest som pisker opp sin menighet; alle vet uansett at greia bare funker hvis den som står på scenen klarer å “fange publikum” med diverse vitser og ablegøyer — som i hovedsak handler om alvorlige ting. Jeg kan ikke selv huske at jeg har sett noen gjøre stand up med bare fjas og tull, men jeg skal ikke utelukke at det kan finnes. Likevel er inntrykket mitt at de fleste stand up komikere bevisst går for å destillere det latterlige ut av de mest tragisk alvorlige tingene som skjer rundt oss.

Ta for eksempel krigen, eller hva man enn skal kalle det som foregår i Gaza. Kan man virkelig vitse om sånt? Det behøver man heller ikke, for det er ikke selve hendelsene som skaper mest uro i folk. Det er alle de som på mystisk vis klarer å regne seg frem til at det Israel gjør er en bra ting. Man kan – og bør – lage vitser om debatten rundt denne saken. Folk her i Norge får jo uansett ikke gjort noe fra eller til med situasjonen verken på det ene eller det andre stedet uti den store verden, vi kan liksom bare “uttrykke misnøye” men der stanser det. Makt til å gjøre noe med elendigheta i Gaza har bare politikerne, mer spesifikt amerikanerne. Israel er jo først og fremt deres hobbyprosjekt. Du vet. De blodkristne evangelistene som prøver å fremkalle dommedag; fordi da skal englenes basuner låte, portene åpne seg og Jesus Kristus i all sin herlighet skal åpenbare seg for alle sant troende. Ihvertfall er dette planen deres, slik jeg har forstått det. Hva kan gå galt? Normalt sindige folk vet ikke engang hvor de skal begynne med å kritisere “det sionistiske prosjektet”. Det virker mest fornuftig å bare si at “det er fette galskap” og erklære seg ferdig med jobben. Hvem fanden har lyst til å stikke hånden inn i et vepsebol? Uansett hva folk tenker på og fantaserer om, hva slags ord og konsepter de bruker til å forme disse strukturene, det er bare “ting i hodet” — mens det som foregår på selve jorda der på stedet er mord. Massemord. Folkemord, virker det ikke urimelig å si. Hva slags idealer rettferdiggjør sånt?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

En ting er når man ved å forholde seg taus “tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv” – for å si det med Øverland – men noe helt annet er når man profilerer seg som israelvenn ved å ukritisk si noe sånt som at fordi Israel er “en demokratisk stat” så kan det ikke være galt når de gjør det, mens palestinernes bent frem patetiske “væpnede styrker” – som kanskje er modige eller hva man skal si, men de fremstiller ingen gode resultater for Palestina – aldri under noen omstendighet må tolkes som noe annet enn terrorister. Hva kan man si? Jeg ville sikkert selv blitt engasjert i “terroristvirksomhet” hvis jeg måtte leve under sånne forhold som palestinerne, og det ville sikkert de fleste israelere også. La oss bare få det på bordet med det samme. Det er ingenting som motiverer folk til å begå opptøyer, revolusjon, og alt hva man ellers kan komme på innenfor den samme sjangeren, som hard og vedvarende undertrykkelse av en befolkning. Behøver vi virkelig å trekke frem eksempler? Jeg tror ikke det. Vi behøver bare å ta utgangspunkt i hvordan vi selv reagerer når vi møter urettferdig behandling, bløff, svindel, utnyttelse og det ene med det andre. Folk blir typisk “ganske sinte” når sånt skjer. Helt fra de er små vil de jo i størst mulig grad selv bestemme over hvem de skal være, hva de skal gjøre, og hvordan de skal forholde seg til samfunnet og de andre. Jeg tror dæven døtte meg vi kan si at dette er en naturlig del av “den menneskelige form”. Altså, det vi skal frem til her er hvordan folk vil søke å manifestere og “ytre sin frie vilje” på måter som virker meningsfulle for dem. Dette er universelt. Varians forekommer bare i metode, ikke i prinsipp. Det ligger i menneskenaturen at vi søker å fylle det “kvantum av frihet” vi behøver for å leve.

Antisemittisme koker for det meste ned til rasisme. Du vet. Når man påfører noen en gruppeidentitet basert i kriterier som bare man selv kontrollerer. De man gjør det mot har ingen anledning til å egendefinere seg ut av den kategorien man har plassert dem i. For at dette skal fungere kan man ikke se disse menneskene som individer, man er nødt til å se dem som “representanter for en gruppe” hvor selve gruppen som helhet utgjør det sosiale faremomentet, mens kategoriens individuelle aktører er bare mer eller mindre utagerende. Jevnfør til hvordan man sier at det er “israelerne” som begår krigsforbrytelser, eller “palestinerne” som er terrorister, mens det innenfor enhver form for rimelig rettstenkning kun er det handlende individet – med tillegg av eventuelle medkonspiratører på prosjekteringsstadiet – som er det eneste gyldige rettssubjekt. Man kan ikke anklage et folk for å ha kollektiv skyld i handlinger begått av individer – det var for eksempel ikke “tyskerne” i generell forstand som var nazistiske krigsforbrytere – selv om de eventuelt – i sin egen fantasi – føler at de “handler på folkets vegne” når de begår grusomme handlinger rettet mot sakesløse sivilister på en nærmest nonsjalant tilfeldig måte. Jeg liker dårlig debattstilen til de mest aggressive blant sionistene — og for ordens skyld bør det nevnes at jeg tror ikke jødene utgjør mer enn kanskje bare ti prosent av det samlede antall sionister i verden. De fleste av dem er det vi kan karakterisere som kristne evangelister, og deres motivasjon i saken er vanskelig å kalle noe annet enn psykotisk. Nærmere bestemt noe slags magisk megaritual som inkluderer millioner av mennesker, tusenvis av år, skrifter og profetier, hellige kyr og fandens oldemor. Det er ikke noe man bare setter seg inn i i løpet av en ettermiddag med lett googling, for å si det slik. Vrangforestillingen er svært kompleks og den “smitter” typisk ensomme, ulykkelige og engstelige individer — som jo betyr flertallet av alle mennesker.

Hvis vi overhodet kan snakke om “religiøse ritualer beregnet på ateister” så er stand up komedie et godt eksempel. Latteren fungerer som religiøst sakrament og “spenningsutløsningen” som ligger i det å le av noe som bekymrer er selve belønningen for menigheten. Om alle denne verdens forferdelige ting er det å si at man føler seg litt bedre når man klarer å finne de latterlige elementene i det hele. Ikke fordi man er en flippete faen som ikke bryr seg, men fordi det er uansett ikke noe man kan gjøre med saken annet enn å føle seg kvalm av det man ser. Latteren er en måte man kan “kaste opp” klumpen i mellomgulvet. Vel å merke en ufarlig måte, som ikke desto mindre virker etter sin hensikt. Hvis man har en sorg eller bekymring som virker stor og overveldende vil man i det minste ha sett den fra en annen vinkel for noen øyeblikk mens man blir provosert til å le av saken, kanskje også av seg selv. Ingen fagmessig fundamentert psykologisk seanse kan gjøre mer enn dette, altså prøve å motivere pasienten til å “se saken fra mange vinkler” slik at den kanskje slapper litt av med det stålgrepet den har festet rundt pastentens psyke. Frihet er ikke noe som “kommer og går”, det er noe vi har hele tiden. Vi bare føler det ikke slik. Kanskje vi har gode grunner for det, men det hjelper ikke å definere seg selv som ufri og så umiddelbart begynne å lete etter det som undertrykker. Mesteparten vil vise seg å være “programmer som vi selv har lastet ned og installert” i løpet av vår vei gjennom livet så langt. Nesten alle nålevende mennesker – kun unntatt de som allerede har begynt på jobben – ville ha svært mye å tjene på litt opprydning i tenkamentet. Herregud så mye evneveikt vås man hører. Det finnes ingen forklaring noen kan komme med som forsvarer det moralsk avskyelige i å ta livet av gamle mennesker, kvinner og barn med militære angrepsvåpen. Greit nok at mannfolk i “stridende alder” skyter på hverandre – eller rettere sagt, det er heller ikke “greit” men det virker ikke like fette urimelig – når de føler seg som “medlemmer av en mer eller mindre organisert milits” som har militære målsetninger. Det er jo “business as usual” for vår art. Mens det å gå etter sivilbefolkningen aldri under noen omstendighet befinner seg i det samme universet som ordet “greit”.