Mot er en persons eller gruppes evne til å være modig, uredd og våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser angst, frykt, smerte, risiko, usikkerhet eller intimidering. Begrepet knyttes til selvtillit og en evne til å vise djervhet. Mot blir vanligvis betraktet som en dyd, men dersom motet tjener et uverdig mål, betegnes det ofte som overmot og lettsinn. En handling som krever mot, er ikke nødvendigvis farlig. Den som har sperrer, som ved en fobi, og utfordrer seg selv, viser også mot. Den som ikke har angst for en farlig situasjon kan være dumdristig eller naiv (dersom vedkommende kjenner faren). Likevel kan vedkommende bli omtalt som modig. Mot må ikke forveksles med tapperhet, som er evnen til å holde ut i vanskelige situasjoner. Andre synonymer er blant annet heroisme, dristighet, fasthet, dødsforakt og kampmoral. Det motsatte av å være modig er å være engstelig eller feig.
(Wikipedia)
Frykt er en fornuftig egenskap å ha hvis man ellers ikke er særlig smart, fordi frykt vil for det meste holde folk unna farlige situasjoner. Det er jo de tingene folk ikke er redde for som tar kverken på dem, ofte fordi de ikke forstår hva slags risiko de utsetter seg for. Det så trygt ut ved første øyekast og flere blikk ble aldri kastet i den retningen før man satte igang med noe slags galimatias. Denne historien gjentar seg – med små variasjoner – på sykehusenes akuttavdeling. Jeg skulle bare... Enda bedre enn frykt er “analytisk risikobevissthet”. Det vil si at man er klar over hva man driver med og at virksomheten inneholder farlige elementer, men man reduserer risikoen for “uhell” gjennom å være våken og bevisst på alle detaljer mens man gjennomfører den risikable prosedyren. Ting går som regel bra når folk er fokuserte. Jeg vet ikke hvor relevant det egentlig er å være “modig” når man for eksempel jobber med motorsag, men jeg vet med sikkerhet at det lønner seg å bruke slikt verneutstyr som blir anbefalt og ellers konsentrere seg om det man holder på med.
Mot regnes tradisjonelt som en maskulin dyd, det vil si at “mannen” er den som går ut i felten og konfronterer det farlige mens det forventes av “kvinnen” at hun skal vise tapperhet og “holde fortet”, gjete barna og så videre. Så langt kjønnsroller slik de fremkommer i gud alene vet hvor mange fortellinger både fra virkeligheten og folkefantasien (ofte en blanding av de to). Selvsagt fungerer ikke ting slik i praksis, men alle har hørt diverse heltefortellinger som følger dette mønsteret, ihvertfall i en tilstrekkelig grad til at feighet oppfattes som umandig, selv i de mest progressive kretser. “Fryktløshet” er ikke nødvendigvis noen god egenskap for generell overlevelse, men det er heller ikke bra å bli “paralysert av frykt” i situasjoner hvor man må tenke fort og handle enda raskere. En som aldri føler frykt er teknisk sett heller aldri modig, fordi mot er jo navnet på “evnen til å trosse sin egen frykt” og gjøre det som er nødvendig selv om man skjelver i buksa. Alle som har overvunnet sin egen frykt i en eller flere livsomstendigheter vil kunne fortelle deg at det er ganske fælt til å begynne med, men etterhvert blir det en vane: Man normaliserer sitt eget forhold til de tingene som man i utgangspunktet var redd for.
Som jeg pleier å si: Det èn mann kan gjøre, kan alle menn gjøre; og det alle menn kan gjøre, kan også jeg gjøre. Dette er en sannhet med visse modifikasjoner når det kommer til evner og personegenskaper – det finnes jo for eksempel mange ting som noen helt fint får til, men som er fysisk umulig for andre – men i prinsippet er det et gyldig utsagn. Skilnaden ligger generelt sett i om man har mot til å sette i gang med noe som man frykter men likevel lyster etter. Spørsmålet må alltid være hvorfor du ikke skal få til det andre klarer. Finnes det noen saklig grunn eller handler det bare om vegring? Et gammelt ordtak sier at den modige dør bare èn gang, mens den feige dør mange ganger hver eneste dag. Selve ordet feig betyr at man er “dødsmerket” — eller mer spesifikt at man tilhører Fegden, som er en gammel mytologisk figur fra norsk folketro. Det er han som kommer for å hente deg når det blir “din tur”. Det å være feig betyr bokstavelig talt at man kan høre Fegden ule bak horisonten hver gang man er konfrontert med noe fryktinngytende; og effekten er i praksis at man “frykter selve frykten” mer enn de spesifikt farlige tingene – virkelig eller innbilt – som man står overfor. Det ligner litt på det å “forelske seg i å være forelsket” bare at nå handler det om frykt. Eller for å si det på en annen måte: Morbide fantasier er bare den onde vrangsiden av romantisk svermeri. Det finnes jo mange som bent frem dyrker frykten og bruker den som stimulans. Alt fra de som driver med særlig farlig “ekstremsport” til de som liker å bli skremt litt av en god skrekkfilm. Nytelsen de får fra dette ligner på den narcissistiske ekstasen hos flørtejesus og alle hans disipler når de opplever suksess på sjekkemarkedet. Er ikke psykologi et interessant fag, dere?
Ved dette tidspunkt har jeg glemt hvorfor jeg begynte å skrive om mot, men det var ihvertfall ikke et poeng som krever en sånn avhandling for å synliggjøres. Det var nærmest i en bisetning, men fordi jeg bestemte meg for å lete opp en “offisiell definisjon” av mot – selv om jeg vet godt hva ordet betyr – endte jeg med å gjøre dette til selve subjektet. Jeg opplever ofte at jeg ikke er helt “enig” med det de påstår i det ene eller det andre leksikon, men jeg bøyer alltid unna for “akademisk autoritet” – med mindre det blir helt på trynet – fordi det ender sjelden bra når man beveger seg for langt unna hovedstrømmen av menneskelige idèer uten å ha ankerfeste i noe annet enn “sine egne følelser og intuisjoner” som sjelden er særlig presise i objektiv forstand uansett hvor viktige de måtte være for meg personlig. Mye “harmløs galskap” fremkommer jo hos individer som har tatt dette med å tenke selv noen hakk for langt, slik at de har utviklet alle mulige slags sære – altså det som på fagsjargongen kalles “alternative” – idèer om tingene i verden og sin egen rolle i det hele. De lever i noen slags fantasi, men de er ikke farlige eller utagerende – bare brysomme – så man lar dem for det meste være i fred med opplegget sitt. Det er lenge siden “det å tenke galt” var regnet som en akseptabel standard for psykiatriske diagnoser, selv om man sikkert får klistret på seg merkelappen “paranoide vrangforestillinger” som underlagsforklaring hvis man ellers skulle frike ut og gå i psykose av andre årsaker. Etter at vi fikk nettet med alle sine sosiale media har det blitt ganske synlig hvor kørka folk egentlig er der ute, samt ikke minst hvor sadistiske de er i de svarte, små hjertene sine. Det er ikke måte på hva slags ulykker de ønsker at andre skal bli rammet av — eller ihvertfall er villige til å bare trekke på skuldrene av når slikt skjer. Jeg føler ingenting. Bare et snev av ond skadefryd.
