Morgenrutinen min handler om å glufse innpå noen kopper kaffe mens jeg pløyer meg gjennom dagens sensasjonelle nytt fra fjern og nær. I dag fant jeg noe om “ultraprosessert mat” som fikk meg til å fnise. Ernæringsfysiologisk sett er det ingen tvil om at dette er kryptonitt for både kropp og sinn. Man blir slapp, feit og sløv av det. Dette vet vi. Det finnes ingen saklig basert tvil om saken, derimot har vi et litt interessant emosjonelt område som folk liker å gå inn i når slike tema skal debatteres: De blir indignerte fordi de blir fortalt hva de burde og ikke burde spise av “eksperter” som ikke tar hensyn til kosebehovet. Saken er jo at ultraprosesserte matvarer er fremstilt av en helt annen kategori av eksperter, som har eksperimentert seg frem til hva slags stoffer som umiddelbart trigger senteret for lystfølelse i hjernen. På mange måter kan vi faktisk si at slik “industrimat” er mer designerdop enn næringsmidler. Logikken er som for alt annet dop: Få kundene hekta på det du selger sånn at de kommer igjen og igjen for å få stadig mer av denne formen for kos. Eller med andre ord: De er rett og slett jønkiser, som på jønkisers typiske vis insisterer på at de har forbruket sitt under kontroll. Jeg trenger denne kosen. De er matvrak.
Grunnen til at det er slik er at enkelte internasjonale firmaers behov for å tjene store penger på å selge ultraprosessert mat blir vurdert som mer politisk høyverdig enn befolkningens behov for å unnslippe diabetes, fedme og tarmkreft. Så da så. Det blir som det blir. Når de snakker om å “tilrettelegge for næringslivet” mener de i det store og hele å lette på reglementet sånn at grådige og hensynsløse mennesker skal få anledning til å maksimere profitten sin. Du vet. Aksjeutbytte og det ene med det andre. Bonuser. Det må jo være lov å tjene penger i dette landet, sier de. Og hva svarer folket når tiden er inne for å velge neste Storting? Gi oss fettbakst med sukkertopp. Tankene går til den salige Marie Antoinette og hennes øyeblikk av plutselig politisk innsikt: Folket vil ha kake. Eller altså, ordet “kake” er her et symbol for begrepet nytelse, som vel er hva ordet kos betyr når man legger det på den ligvistiske obduksjonsbenken for å analysere hva det er laget av. Hva er det folk mener når de snakker om kos? Hvorfor synes de det er “kos” å spise sukret industriavfall? Det er ikke til å begripe. Jeg klarer i det minste ikke å se noe annet enn narkomani når folk bæljer i seg litervis med kunstig søtet boblevann hver dag, mens de ellers ernærer seg på lyst brød og rødt kjøtt — og så lurer de attpå til hvorfor de pådrar seg alskens helseplager i relativt ung alder? Herregud.
