Kunnskapsformidling via skriftspråk er et interessant fenomen. Bortsett fra visse dadaister og surrealister, som utfordrer selve språkets evne til å bære mening, prøver jo folk typisk å si noe når de komponerer en tekst, enten de lykkes med dette eller ikke. Hvem er det de henvender seg til? Hvis man for eksempel snakker om et privat brev er svaret åpenbart: Noen har skrevet til noen annen for å avlevere en beskjed, siste nytt om “hvordan det går”, eller hva det nå måtte være, Det er vanligvis ikke i utgangspunktet meningen at et privat brev skal leses av noen andre enn den/de det er adressert til, men når dette likevel skjer er det fordi “noen” – ofte en tredjepart ved et senere tidspunkt – har avgjort at dette brevet bør leses av flere. Slik sett finnes det en rekke brevsamlinger, ført i pennen av ymse forfattere og andre personer av offentlig og/eller historisk interesse, som har blitt publisert i bokform. Noen ganger er dette fordi “folk bør vite” hva slags private tanker og meninger den eller den kjendisen hadde. Andre ganger handler det bare om at et kjent navn selger bøker og en forlegger ønsker kanskje å tyne så mye fortjeneste som mulig ut av det materialet de besitter. Vel så ofte er det begge deler. Folk er uansett noen nysgjerrige apekatter som kikker på det andre gjør av de samme årsaker som når hunder snuser hverandre i ræva: De ønsker å tilegne seg relevant informasjon om hva som foregår i nærmiljøet; i kommunen, landet, verden som helhet. De ønsker å være “på bølgelengde”.
Dersom mennesker kommuniserte ved hjelp av lukt heller enn språk ville vi levd i en verden av mange underlige dunster. De som føler seg krenket og indignert fordi de ikke kan ytre sine kontroversielle meninger uten å pådra seg omgivelsenes harme ville kanskje istedet gråte når folk kjefter dem opp og ned fordi de fiser i heisen. Din jævla psykopat! Hva er galt med deg? “Jeg har rett til å fremføre det jeg mener” vil de kanskje svare, uten å reflektere over det implisitt voldelige som ligger i å bruke ord, symboler og gester som de vet kommer til å “sette sinnet i kok” hos tilhørerne. Det har for eksempel skjedd noen ting i Israel nå nylig. Hva skal man si om dette? Sannsynligvis er det best å holde kjeft, men sånn er ikke folk. De er jo opptatt av å profilere identiteten sin foran et imaginært publikum. Da er det viktig å signalisere at man har “de rette holdningene” og det ene med det andre, akkurat som om dette utgjør så mye som et fittehår av forskjell i forhold til selve saken, som er at nå driver de og dreper hverandre igjen. Er dette virkelig nødvendig? Noen synes åpenbart det. Dermed har vi det gående. Ikke bare de groteske overgrepene på bakkenivå, men også den debatten som følger når folk skal profilere seg som meningsbærende autoritet i ymse moralspørsmål. Den underforståtte skjønnhetskonkurransen går sin gang. Lille speil på veggen der, hvem har de fineste meningene i landet her? Og speilet svarer det samme som det alltid gjør: Du er god, du er snill, og du kan gjøre som du vil. Gud holder med deg i alt du sier og gjør, fordi han er sånn en gem type og han har skapt deg i sitt eget bilde slik at du kan bli mangfoldig og tjene hans utstrakte forretningsinteresser her på jorda. Amen. Problemet er bare at Gud sier det samme til alle sammen. Derfor tror alle at de har rett — og de blir pisse fornærmet når noen motsier dem. Men skriften! sier de. Det står jo skrevet.
Jeg opplever det som komisk når jeg – som beskriver meg selv som “gnostisk ateist” – kjenner bibelen bedre enn de fleste jeg møter som uten skam beskriver seg selv som “kristne” — uten å se det blasfemiske i å påstå at de snakker på vegne av Gud. Men sånn er opplegget. Folk er ikke religiøse fordi de tror, men fordi de ikke tror. Alt de har er et inderlig ønske om å “føle saligheten i sitt hjerte” så de gjør så godt de kan ut fra det magre utgangspunktet de har. For eksempel henviser jo Jesus ofte i evangeliene til at “det står skrevet” så da så. Kulten rundt Jesu guddommelige status er veldig inisterende. Psykologien i dette er banal, alle liker å ha rett, men de sosiale konsekvensene som følger av diverse religiøs overbevisning er et av de største samfunnsondene vi har. Folk som føler at de har guddommelig støtte i saken sin behøver jo ikke å ta menneskelige hensyn. Hvorfor skal de det? Gudfader selv driter jo åpenbart i de fleste tragedier som rammer oss her på jorda, så vi er nødt til å rydde opp i jævelskapet på egen hånd. Og da går det som det går. Vi er ikke de smarteste apene som finnes. Ikke de dummeste heller, for den saks skyld, men vi har mange skarpe gjenstander og mye eksplosiv kjemi. Derfor spiller det egentlig mindre rolle om vi er intelligente og samarbeidsvillige på et gjennomsnittsnivå, alt som behøves er èn galning med onde hensikter — gjerne en som heies frem av et publikum som “ønsker at noen skal gjøre noe” uten å være så spesifikke at de senere kan holdes strafferettslig ansvarlige for medvirkning til det som skjedde. Vi har jo ytringsfrihet, ikke sant? Jeg vet ikke om det er slik i Norge, men i både USA og Storbritannia er enhver “terapeut” som tar betaling forpliktet til å spørre om pasienten noen gang har hatt selvmordstanker. Dette er et formelt krav som tilligger profesjonen. Etter min mening bør pasientene imidlertid også spørres om de noen gang har hatt drapsfantasier — og ikke minst om de har ytret seg om dette på nettet og ellers. Og hva med juling? Har de noen gang truet noen? Har de noen gang tenkt at noen “fortjener” å bli banket opp og mishandlet? Eller bare skremmes litt? Sånt er jo ikke uvanlig ute blant folk, selv ikke blant de religiøse.
Machiavelli er blant annet berømt for sin uhyrlige kynisme og han påpekte at det spiller liten rolle hvor høyt elsket en politisk leder måtte være om han ikke også er fryktet. Igjen et banalt spørsmål psykologisk sett. Bare se deg rundt. Folk sviker det de sier at de elsker bare på grunnlag av impulsiv lyst i øyeblikket, men de nøler i det minste foran det de frykter. Hva tror du selv? Hvis ikke tyveri, snyteri, svik og alskens unevnelige overgrep var straffbart, ville vi ikke sett mye mer av det? Jeg er særdeles lite begeistret for presumptivt voksne og ansvarlige mennesker som går rundt i noen slags lallende fantasi om menneskenaturens egentlige beskaffenhet. Vi er ikke “gode av natur”, vi er opportunistiske. Du vet. Carpe diem og det ene med det andre. Hvis noe “kommer vår vei” og vi synes at vi fortjener det, eller i det minste at vi bare kan ta det uten at dette vil få noen ubehagelige konsekvenser for oss, så er det overveiende sannsynlig at dette vil skje. Både i direkte fysisk forstand og som metafor. Dette er min store sjanse. Denne mentaliteten er beskrevet inntil det kjedsommelige, både innenfor forskningen og litteraturen. Noen kaller det grådighet, andre beskriver det som “sunn livsappetitt”. Det er ikke forbudt. Vi lever i den mest nihilistiske av alle tidsaldre. Psykopatisk atferd har blitt en folkesykdom. Ikke selve diagnosen, som betinger en abnormal utvikling innenfor hjernens organ for prosessering og distribusjon av følelser, men en form for retthaversk indignasjon som gir oss “tillatelse” til å fise i heisen, så å si, fordi det er viktigere å “stå på krava” enn å utarbeide en diplomatisk løsning som alle kan leve med. Det mest åpenbare problemet – som befinner seg bare noen fingerbredder unna å være en aktuell realitet – er at “vi” – altså menneskeheten – har tatt utviklingen vår til bristepunktet (og tildels forbi) på mange fronter samtidig. Klimaproblematikken er bare en liten del av bildet, men uten tvil den mest betydningsfulle. Det er jo ingen som ønsker å føkke opp det biologiske livsmiljøet som vi er avhengige av, men det er heller ingen som vil gi fra seg noen av alle de fine tingene sine. Penger i dag er viktigere enn frisk luft om fem år, eller ihvertfall føles det slik. Den tid den sorg, liksom. Dessuten må vi ha vekst i økonomien, hvis ikke kollapser jo hele pengesystemet.
