Jeg har hatt Labubu uti ytterkanten av synsfeltet en stund nå, men greia har så langt ikke påkalt noe mer for meg enn et skuldertrekk. Hvorfor skal jeg bry meg om sånt? Det er ikke min sak om folk vil brenne av absurde beløp for å kjøpe seg en stygg plastgjenstand. Er det dumt? Selvsagt er det dumt — men så da? Folk er jo dumme. Ergo gjør de dumme ting. Sånn har det alltid vært. Verden går videre. Moter, memer og trender kommer og går uten at man behøver å bry seg med hvordan eller hvorfor. Jeg har jo viktigere ting å tenke på enn hva som er greia med Labubu.
Så er det plutselig noen som kommer og forteller meg at Labubu er en leppestifteffekt og da spisser jeg ørene. Dette er jo en av mange bisarre statistiske fenomener som handler om folks holdning til de rådende økonomiske forholdene, og det handler kort fortalt om at “markedet” viser en oppgangstendens for relativt lavt prisede luksusprodukter når det er en generell nedgangstid i økonomien, eller eventuelt andre forhold som bevirker noen grad av “krisefølelse” i befolkningen. Postulatet blir dermed at Labubus popularitet er et symptom på “dårlige tider” i verdensøkonomien, hvilket ikke fremstår som noen urimelig påstand gitt de konjunkturene vi kan observere nå om dagen, særlig når vi sammenholder dem med folkemordet i Gaza og krigen i Ukraina, som tildels tar opp stor plass i nyhetsbildet verden over.
Psykologien i dette er tenkt å handle om å “leve nå” i tider preget av tvil og usikkerhet. Hvor mye koster en leppestift? Jeg har ingen idè men jeg tipper kanskje et par hundre kroner, så vi snakker altså om et produkt som “alle har råd til” selv om de føler at de bare kan se langt etter egen bil, leilighet og store kapitalvarer mer generelt. Imidlertid har de råd til å pynte seg her og nå, som er bedre enn å synke inn i depresjon på grunn av usikkerhet og bekymringer. Med andre ord handler folks interesse for Labubu om noen slags voodoo designet for å “mane bort onde ånder” som truer både humøret og den generelle helsa deres. Ved å engasjere seg i tøysete absurditeter tar de brodden av alskens fæle nyheter som kommer og kommer uten stans eller skånsel. Hva skal man liksom gjøre? Avmakt overfor ulykke er et velkjent fenomen — og en av strategiene man kan velge for å kompensere er altså litt mikrosløseri med å bruke penger på en “uansvarlig” måte, men ikke så uansvarlig at det forverrer situasjonen i noen betydelig grad. Opplegget er altså slik at jeg nå klør meg litt i skjegget og lurer på eksakt hvor kynisk denne greia er. Har Labubu kommet på markedet fordi de som fremstiller og omsetter dette produktet forstår seg på forholdet mellom konjunkturene og leppestifteffekten? Vel, det spiller ingen rolle for meg personlig. Etter dette lille essayet vender jeg tilbake til å bare trekke på skuldrene av hele fenomenet.
Det er bare latterlig. Folk lar seg lure av en trend gang på gang på gang. Samtidig som det er noen produsenter som ler høyt hele veien til banken.
Vel, sånn er verden. Jeg har ikke selv noen energi å bruke på moralsk forargelse over sånne opplegg, så de får bare holde på.