Begrepsparet kos og hygge betegner så å si livets små belønninger, stunder som er satt av til å prioritere velvære ute langs sidelinja av hva enn man ellers har å stri med i livet. Filosofisk sett er dette hedonisme helt i tråd med Epikurs læresetninger om hva som er viktig i dette livet og som profesjonell norskis tar man det som en selvfølge. Alle skjønner hva ordet kos betyr. Det er en sinnstilstand som er svært lite spesifikk i forhold til hva som er kos for hvem, siden dette varierer veldig, men det er ganske interessant at det ikke finnes noe engelsk ord for dette. Jeg så en førti minutters dokumentarfilm på engelsk om “dansk hygge” hvor de fremstilte dette nærmest som noen slags genial zen-buddhistisk livsholdning. De hang seg også opp at svensker typisk slutter å jobbe når arbeidstiden er over: De priotiterer fritid. De hadde ikke noe fra Norge, men min erfaring er at skandinaver stort sett forstår hverandre på dette området, mens for eksempel amerikanere får helt hakeslepp av slike frivole holdninger. Der regnes man som useriøs hvis man holder seg til arbeidskontrakten. Man må levere mer hvis man ønsker fremgang i jobben. De beste gir alt og hver dag kollapser de som en annen Bjørn Dæhlie like over målstreken i en haug av spastisk muskulatur, melkesyre, snørr og rævsvette. Slik er veien til suksess i Amerika. Ihvertfall ifølge legendene. I praksis er det hva mange er nødt til å gjøre for å overleve for eksempel på den minimumslønna man kan få i en “vanlig jobb” — og selv da er det ustabilt.
Jeg kan vagt huske at jeg var totalt klar for å jobbe gratis bare for å “få en fot innafor” i forhold til visse attraktive arbeidsområder da jeg var i tyveårene, men jeg ser ikke på det som aktuelt nå i dag. Jeg fyller 60 år om 42 dager. I den grad jeg har “jobbet gratis” på denne siden av år 2000 så har det handlet om husarbeid, pluss-minus noe dugnad og veldedighet på idealistisk grunnlag, men jeg vil kategorisk utelukke det å gjøre noe gratis for noen som tjener penger – eller om så bare “fordeler” – på grunn av det jeg eventuelt gjør. Hvis jeg leverer en ikke uvesentlig del av jobben vil jeg også ha en ikke uvesentlig del av belønningen. Er ikke det rimelig? Jeg synes det er rimelig. Det er faktisk useriøst å foreslå noe annet. I Norge tenker folk typisk at man “jobber for å leve” — det vil si slik jeg for eksempel ikke kjenner noen som opplever det som galt eller urettferdig å stå i en fornuftig lønnet jobb og tenke på dette som sitt økonomiske livsgrunnlag, mens det virker som om den alternative holdningen at man “lever for å jobbe” til en viss grad har bitt seg fast som noe normalt også her. Identitetsdannelse på bakgrunn av samfunnsfunksjon er et viktig element innenfor klassetenkningen. Man grumser det til med hva som er “fine jobber” og hva som er “fine mennesker”, samt ikke minst hvem som fortjener hva og på hvilket grunnlag. Riktignok har vi i Norge et samfunnssegment av ufordragelige rasshøl som tenker på seg selv som “bedre” enn andre mennesker, men det er for det meste på privaten, vi har ikke etablerte samfunnsinstitusjoner som systematisk fremstiller en elite av “ledere” innenfor både politikk, media og kommersielt næringsliv slik som for eksempel i Storbritannia, hvor de fortsatt har ganske middelalderske forhold når det gjelder “sosial bevegelighet”. Talent er bra å ha, men ingen nødvendighet, eller engang en fordel, i “kampen om toppjobbene”. Der handler alt om hvem du kjenner.
Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige og vel så det, politisk stabilitet og økonomisk forutsigbarhet er de viktigste arbeidsoppgavene til en hvilken som helst norsk regjering. Vi behøver ikke “fremskritt”, vi behøver kontroll, det vil si kompetente folk som vet hva de driver med og som skjønner hva som er nødvendig for å få jobben gjort, uten noe dill og esoterisk utenomsnakk. Bortsett fra enkelte drømmere med mer ambisjon enn talent har folk flest i Norge ganske rimelige krav til livet. Kos og hygge er belønningen de forventer. Gull og grønne skoger er riktignok ikke noe man vil avvise, men dette er ikke hovedprioriteringen. Gi meg en normal arbeidsuke og en festlig helg, så kan jeg leve lenge på det viset. Imidlertid finnes som nevnt en “alternativ” måte å forholde seg til jobben og livet, som grovt sett består i å tenke at man har en karrière, ikke en jobb. Enhver “stilling” som man fyller i løpet av denne karrièren krever døgnberedskap — og det er uaktuelt å for eksempel reise på ferie uten noen åpen kommunikasjonskanal. Sånn er toppjobbene. Man må være forberedt på å avbryte alt annet, enten det er søvn, ferie, familietid, hva som helst, for å møte opp på jobb og aksle det ansvaret stillingen krever når det er en “situasjon” av noe slag. I utgangspunktet har de som lever for å jobbe en helt annen legning enn de som jobber for å leve. De er mer “rastløse” typer som krever dypere engasjement i mer krevende problemstillinger før de føler at de “gjør alt de kan” i forhold til ting som opptar dem. De liker seg best på ski nedad bratte bakker og for fulle seil når det er kraftig vind. Når det bruser i blodet, kan man kanskje si. Er dette kos? Ikke i noen konvensjonell forstand, men det er “tilfredsstillelse” i forhold til hva kropp og sjel forlanger. Siden tar de kanskje en ukes ferie nå og da, når det passer slik, for å drive med det alle andre synes er kos og hygge, slik at de er ikke totalt forskjellige, bare litt mer “sadomasochistiske” i forhold til hva slags nærkontakt de søker med de verste delene av verden og den menneskelige tilstand.
Slik jeg ser det ligner de som for eksempel søker seg til utenriksdepartementet og diplomatkorpset motivert av “tjeneste” på noenlunde det samme vis som de som søker en militær karrière. Det handler ikke om “æren” men om tilfredsstillelsen man finner i tjenesten. Enhver annen innstilling er en gal innstilling. Dette er upersonlig. Man identifiserer seg mer med “det man gjør” enn med “hva man er”. Tilfredsstillelsen ligger i å gjøre en god jobb med viktige saker, ikke i noen slags form for ros eller kos som venter i andre enden. Hvis man ikke har denne legningen bør man ikke begynne i en slik jobb. Derimot er det stor åpning for å drive freak show med personligheten sin i det private næringsliv — og skulle ikke engang det være nok kan man bli kunstner. Jeg synes ikke i utgangspunktet noe om “karismatiske” politikere. De beste av dem fremstår som regel som litt mer kjedelige typer, som man ikke klarer å se for seg at det ville vært noe morsomt å ha med seg på fest. Det ville blitt for mye pinlig taushet. Nå finnes det ingen formelle krav til politikere, men med mindre man bare er et troll som ønsker å rive ned samfunnet så velger man jo de som er dokumentert kompetente og troverdige i den forstand at de sier “ingen kommentar” heller enn å lyve om ting. De som ikke ser særlig spennende ut men som får jobben gjort med nesten skremmende effektivitet er de vi helst vil se i toppjobbene. Personlig skulle jeg ønske det var større avstand mellom politikere og (private) næringslivstopper i Norge. Begge bør være “flytende”, men som olje og vann. De blander seg ikke når det er normale tider, bare når det rister kraftig rundt ørene, altså når det av den ene eller andre grunn oppstår unntakstilstand. Som for eksempel akutte helsetiltak når en pandemi kommer. Da må man jo sette alle andre hensyn til side for å få kontroll over situasjonen. I praksis krigsberedskap. Det bør etableres en nasjonal dialog rundt denne saken. Hva gjør vi neste gang det kommer en pandemi? Erfaringene med den forrige var “blandede” for å si det forsiktig.
