Fermis paradoks er paradokset om at man ikke har sett spor av vesener fra andre kloder i Melkeveien, til tross for at den består av 200 milliarder stjerner og at kanskje 20 milliarder av dem har planetsystemer. I 1950 skal fysikeren Enrico Fermi ved et raskt overslag ha kommet frem til at det er stor sannsynlighet for at det finnes et stort antall andre sivilisasjoner der ute, og så ha utbrutt: «Men hvor er alle sammen?»
(Store norske leksikon)
Fysikere er noen ganger forbløffende dårlige filosofer. Jeg antar at det motsatte sikkert også er tilfelle, men filosofi er en mer grunnleggende form for mental disiplin enn fysikk (som tidligere var kjent som “naturfilosofi”) og handler mer om å studere menneskesinnet enn de tingene menneskesinnet selv studerer. Navleforskning om du vil. Fysikerne bruker kikkerten til å se på stjerner. Filosofene ser på kikkerten. Saken handler om at ingen kunnskapsmengde innenfor fysikk kan lære deg noe om menneskesinnet — mens på den annen side kan noe kunnskap om fysikk eventuelt støtte eller svekke visse hypoteser om “hvor tankene kommer fra”.
Fermis paradoks er ikke noe paradoks, det er et affektert spørsmål som forutsetter et sett med naturstridige ting. Hvorfor må det finnes noen der ute? Jeg er selv vitalist i den forstand at jeg tror det finnes liv overalt hvor liv kan finnes, men det er ikke dette vi leter etter. Riktignok vil det være interessant hvis vi finner “biosignaturer” i andre stjernesystemer (for eksempel en stabil forekomst av oksygen), men det er ikke dette det handler om. Det vi leter etter er bevissthet. Finnes det noen vi kan prate med? Noen på den andre siden av gjerdet så å si? Vi er nervøse som en mindreårig jomfru foran et tvangsekteskap. Vil de behandle oss bra? Det er jo så mye som kan gå galt. Hvis de er fæle av natur vil alt som allerede var problematisk bli veldig mye verre. Vi kan bare håpe at de er snille, sånn som oss.
Folk som følger litt med på astronomi og sånt har kanskje fått med seg at James Webb Space Telescope (JWST) fikk seg en karamell i et av speilene sine ganske tidlig etter at alt var foldet ut og rigget opp. “Noe” kom flyvende og traff det, slik at det nå har oppstått en permanent skade, som imidlertid ikke har noen stor praktisk betydning. Grunnen til at jeg nevner det her er for å illustrere et poeng: Det vi kaller det tomme rommet er på ingen måte tomt. Det er tjåkkfullt av all mulig slags rusk og rask som flyr formålsløst i alle retninger. “Fullt” er kanskje ikke det rette ordet, men det er såpass at man må ta det med i beregningen, noe de da også hadde gjort med JWST. Ingen ble overrasket da det skjedde. Man må regne med sånt, som betyr at man også med et romskip må regne med å bli truffet av partikler når man ferdes gjennom det ikke helt tomme rommet i stor fart. Det å reise til andre stjerner krever stor fart. Lyset bruker fire år til den nærmeste av dem og lyset flyr fortest av alt. Hvis vi klarer å gasse opp til en tredjedel av lysets hastighet – som vi tror er teknisk gjennomførbart – vil alt som treffer oss komme inn med over hundre tusen kilometer i sekundet, mer enn nok til at det synger i pannebrasken hvis det treffer oss, slik at vi bør ha på oss godkjent vernehjelm der ute. Dette er et stort problem. Vi må ha noe slags skjold til beskyttelse mot alskens støv og småstein.
Problemet med mennesker er at vi fantaserer mer enn vi har godt av, mens vi er sjelden mer enn middels kompetente med klønefingrene våre. De fleste av oss vet ingenting og kan ingenting, dessuten er vi late og sutrete. Er middagen ferdig snart? Vi verken bør eller kan reise til noe annet sted og bosette oss der enn denne jorda. Dette er vårt siste og endelige bestemmelsessted, både som individer og som art. Dersom noen slags “fremmed rase” kom hit fra en annen stjerne betyr bare det at de kan gjøre noe slikt at de står så langt over oss i den typen utvikling at de vil se på oss slik vi ser på bevere. Artige hus de lager. Vi kunne ikke gjøre mer fra eller til med hva de eventuelt ønsket enn vi kan gjøre med hva vinden vil. Jeg antar de ville ha “kommet i fred” på samme måte som vi kommer i fred hvis vi kjører til Nordkapp for å ta en selfie. Bryr vi oss om hva måkene tenker? Sannheten er at vi ville ikke ha brydd oss om tankene til måsen selv om vi hadde visst hva de var. Det er vi som bestemmer. Det blir slik vi vil. Dette er en typisk menneskelig innstilling. Samfunnene våre er organisert slik at nesten alle får smake litt på begge ender av makten, noen riktignok mer enn andre. Det å bestemme er viktig. Viktigere enn kunnskap. Alle må få være med på leken. Livet i denne verden er et rebusløp som handler om å finne diverse sjekkpunkter for erfaringen og få klippet kortet sitt på vei mot mål. Dette burde du prøve. Saken er at vi bryr oss ikke engang om hva vi selv tenker.
Hvor kommer tankene fra? Det vet vi strengt tatt ikke. Alle har hørt om Sigmund Freud, men den andre psykologiens far het William James og han sa en gang dette: Jeg skal begynne min karrière som innehaver av en fri vilje med å velge å tro at jeg har en fri vilje. Det er, som man sier, selvforklarende. Vi er fri til å tenke hva vi vil. Senere kommer eksistensialistene og påpeker at det er nettopp denne friheten vi frykter. Vi vil ha grenser. Friheten gir oss angst. Det er alt for mye av den, vi vil bare ha en passende mengde, en plass til oss selv. Noe vi forstår. Et sted hvor vi kan føle oss hjemme. Det som foregår der ute er jo … galskap. Ihvertfall mest av sånt som man ikke har lyst til å være med på. Interessant nok virker det som kretsen av “fremmedhet” er nor organisk som vi har til felles med alle andre dyr. I enhver biologisk forstand er jo frykten en svært nyttig følelse — og på noe slags vis må den jo være strukturert hvis den har et biologisk opphav. Den må “virke” på en måte som er formålstjenelig, hvilket impliserer forutsigbarhet. Før man er så langt “hjemmefra” – i mental forstand – at man begynner å bli virkelig redd finnes en spenningssone som er veldig tiltrekkende. Alt vi liker å utforske ligger der. Det trygge hjemmet er “kjedelig” men når vi beveger oss litt inn i det fremmede blir ting “spennende” — mens hvis vi går for langt blir ting skremmende. Da lengter vi hjem. Der er det godt å være. Siden går dagene og så plutselig lengter vi ut igjen. Utforske ting. Oppleve noe. Se verden. Dette er forutsigbart. Det er også sannsynligvis noe av det som driver “fremskrittet” innenfor kuturen og teknologien. Mer om dette senere.
