Normalt arbeidstempo for en håndverker bør ligge på omtrent halvparten av hva de maksimalt klarer når de virkelig skynder seg. Det er uansett der man ender når man er rutinert i et fag. “Jevn produksjon” innenfor forutsigbare tidsrammer er idèen, ikke noe opplegg med harer og skilpadder hvor man somler mesteparten av tiden før man legger inn et veldig skippertak mot slutten for å bli ferdig innen avtalt tid. De som driver på den måten får invariabelt et dårlig rykte i bransjen både på kundesiden og hos leverandørene, slik at de varer aldri lenge hver især, men det kommer av en eller annen grunn alltid et kobbel med nye eksemplarer av den sorten.
Det er ikke så enkelt som mange tror å “være sin egen sjef”. Først og fremst fordi da må du jo også være sjefen, det vil si den som sier nei, det har vi ikke råd til, det har vi ikke tid til, det går ikke an. Du kan ikke ta fri i dag. Jobben må gjøres, hvis ikke er hele forretningen bare det danskene kaller en joke. Hvem er sjefen her? Fortell vedkommende at det er hans ansvar å få mannskiten gjort. Raskt nok, godt nok, til avtalt pris og ellers i overensstemmelse med kontraktsbetingelsene. Hvis han ikke klarer det må han tre til side og overlate plassen sin til noen som kan. Sånn er opplegget i den virkelige verden. Varen må leveres. Jobben må gjøres. Kontrakten må oppfylles. Først når man har fått kontroll på de greiene der sånn at forretningen går på skinner kan man begynne å se på økonomiske tryllekunster.
Fornuftige mennesker forstår at det er bedre å legge seg på en litt lavere standard enn det beste man klarer å levere på en god dag når man lover en viss type resultat. Bedre å love noe som man vet med sikkerhet at man klarer å levere, selv om dagen er alt mulig annet enn god. Da vil man sjeldnere havne i forlegenhet. Det skal jo i utgangspunktet ikke være vanskelig å gjøre den jobben man går til hver dag og lever av, ihvertfall ikke så lenge vi snakker om håndverk og annet praktisk fagarbeid. Litt mer knoting noen steder enn andre steder er bare normalt, men i det store og hele bør fremdrift av produksjonen foregå etter nokså fastlagte prosedyrer og kjente tidsbehov. En tretimers jobb med noe slags snekkerfikkel – eller alt heter vel forsåvidt montasje nå for tiden – skal ikke plutseig ta åtte timer, liksom. Da er det noe som ikke stemmer et sted. Den typen ting. Når man har fått litt rutine kjenner man jo gangen i faget. Og hvis alle ellers er kompetente og forutsigbare i sine respektive roller så har man et fornuftig grunnlag for å planlegge en sekvens av hendelser som ender både med en fornøyd kunde og at du tjener en anstendig sum penger på jobben. Siden levde alle lykkelig i alle sine dager.
Nesten alle nystartede forretningsprosjekter ender på trynet før tre år har gått. Felles for de som klarer seg til treårsstadiet er at de har som regel funnet sin formel. De tjener penger. Eller rettere sagt, de tjener penger nok til at alle som ser på tallene vil nikke og si ja, dette er en forretning. Det kan fortsatt ta noe tid før “ekte lønnsomhet” inntreffer. Problemet de fleste snubler i er at man må jo ha noe saklig å leve av i mellomtiden. Det er ikke bare kostnadene med å drive firmaet, det er også kostnadene med å drifte privatlivet ditt og alt annet som på noe vis koster penger. Alle vet jo at penger bare forsvinner hvis man ikke gjeter dem nøye. Det er slitsomt å holde trykket oppe i en nystartet bedrift, men det er også den eneste kjente metode for å “få det til å gå” i profesjonell forstand. Man må som en hovedregel regne med flere år med alskens påløpende utgifter, pengesorger og slit før forretningen “tar løs” og begynner å bevege seg i riktig retning. Ikke alle tackler det like bra, særlig ikke hvis de alltid har et godt betalt lønnstilbud liggende — som ofte er tilfelle for kompetente håndverkere. De fleste har det utvilsomt bedre som ansatte i en bedrift, hvis de bare lykkes med å finne en som drives av kompetente folk. Det finnes jo så mye rart på bygg- og anleggsmarkedet, men stødige fagfolk som kan jobben sin går aldri av moten.
