Som mange har påpekt blir det ikke korrekt å snakke om “hedensk tro” på samme måte som det for eksempel finnes “kristen tro”. I så fall må vi snakke mer om å “være tro” enn å “ha tro” — i betydningen være trofast mot både venner og fiender. Egils saga snakker mange ganger om hvordan Odin er Egils venn. Riktignok ingen utpreget stabil og trofast venn, som Egil også ofte kritiserer ham for, men en venn likevel. På det samme vis snakkes det i Ravnkjells saga om hvordan Frøy er hans venn og det er derfor han kalles Frøysgode. Det forekommer aldri at man filosoferer rundt hvorvidt Frøy faktisk eksisterer, bare til hvilken grad man står på vennskapelig fot med denne skjebnemakten. Alle kan jo se hvordan ting vokser og formerer seg i naturen. Det er dette som er Frøy. Navnet er forklaringen. Og hvis man for eksempel har tenkt å bli gartner lønner det seg sannsynligvis å etablere og vedlikeholde et vennskap med Frøy, men hvordan oppnår man dette?
Ordet offer finnes både på norsk og engelsk, bare at på engelsk betyr det et “tilbud” mens på norsk dekker ordet offer den samme kategori av mening som når man på engelsk bruker ordet sacrifice — eller gjør det? Skal vi oversette ordet “sacrifice” direkte ender vi med “helliggjøring”, eller mer direkte “sakralisering”. Det man gjør når man foretar en “sacrifice” er å ta et objekt ut av den hverdaglige verden og på rituelt vis flytte det over i den dimensjonen hvor guder og makter finnes; mens når man “ofrer” noe så gir man det fra seg på symbolsk vis, eller vi kan si at man fremlegger det som et tilbud til guder og makter, for å demonstrere “offervilje” som tegn på vennskap. Kanskje en subtil forskjell, men det sier noe om hva slags forhold man ser for seg at man kan ha til skjebnemaktene. Det kreves spesialkompetanse for å ta en vanlig ting og endre dens grunnleggende egenskaper slik at den blir hellig (ved hjelp av magi eller hva det skal være), mens det å ofre noe er åpent for alle. Hvem som helst kan ofre noe de har. Faktisk så er dette også ofte nødvendig i et vanlig menneskeliv.
Hvordan oppstår et vennskap? Det må jo foreligge noen slags interpersonlig dynamikk, altså at man “finner en tone” som gjør at man setter pris på hverandres selskap, til hverdags og fest, eller kanskje man skal si at dette er en av de der tingene som man “forklarer ihjel” før man egentlig kommer frem til et sett med kvalifikanter som definerer begrepet “vennskap” på en universell måte. Alle kan sikkert si noe om hva en venn gjør og ikke gjør, og så videre, vi kan kalle det “vennskapsteori” men egentlig er det moralfilosofi: En venn er som et familiemedlem som ikke er medfødt, men som man på noe vis tilegnet seg underveis gjennom livet. Man er “på bølgelengde”. Man er også likeverdige. Det går kanskje an å ha et vennlig forhold til noen man anser å stå over eller under seg selv i “sosial rang” men det er ikke dette folk typisk mener når de snakker om sine venner. Så hva betyr det å ha en gudsmakt som venn? Det er jo ikke slik for eksempel kristne og muslimer forholder seg til sine gudsbegreper. De presenterer seg “i ydmykhet” som guddommens tjener, eller til og med “lydige slave”, som jo er noe helt annet. Kan man ha et vennskapsforhold til noen som legger seg på kne foran deg og kaller deg herre? Man behøver ikke nødvendigvis å reagere med å sparke vedkommende og be dem dra til helvete (som jeg selv utvilsomt ville ha gjort), men derfra og ut virker det heller ikke rimelig å snakke om et “likeverdig forhold” så hva slags vennskap kan det i beste fall bli snakk om? Det er noe helt annet å si “Gud er min herre” enn “Gud er min venn”. Og dette andre er hva rent konkret forskjellen består i, mellom hedensk skikk og de moderne religionene — som er basert i underkastelse, underdanighet og blind lydighet mot “Guds representanter her på jorda”.
