Det er fortsatt en viss uenighet om neandertalere skal regnes som en egen art eller som en underart av mennesket (Homo sapiens). Neandertalernes genom ble kartlagt i 2010. Siden er det også ført bevis for at de tre artene eller underartene homo sapiens, homo neanderthalensis og homo denisova har hatt større genflyt mellom seg enn tidligere antatt. Nye og bedre metoder i senere år har dessuten ført til at tidligere tidsdateringer har måttet revideres, i det Homo sapiens ser ut til å ha nådd Europa mye tidligere enn før antatt.
(Wikipedia)
Krabaten på bildet over er en neandertaler som har blitt “photoshoppet” inn i moderne klær, selv om de kunne fått til den flintkniven mye bedre. Det ser jo ikke ut som noe naturlig håndgrep rundt et verktøy, eventuelt så er det bare direktøren i selskapet som poserer med noe han strengt tatt ikke vet hvordan han skal bruke. Sånt forekommer jo. Det jeg tenker er at man neppe ville vurdert dette som noen utpreget vakker mann, men det er ikke noe “sensasjonelt” med utseendet hans heller. En litt sliten middelaldrende fyr som står der og tenker på noe? Selv ville jeg neppe sett to ganger på vedkommende dersom jeg passerte ham på gata — eller rettere sagt, jeg ville helt sikkert ha reagert på flintkniven, men hjernen min ville også øyeblikkelig ha klassifisert det som souvenir, filmrekvisitt eller noe annet i den kategorien av gjenstander. Jeg ville ikke trodd at noen bare sto der og filosoferte over en ekte arkeologisk artifakt.
Generelt sett var neandertalere i gjennomsnitt like mye større og sterkere enn oss som forskjellen i hjernestørrelse indikerer: Et moderne menneske er en 1200-kubikker mens neandertalerne var 1500-kubikkere. Kroppene deres var sånn sett mye “dyrere i drift” enn våre, noe som kan gi betydelige utslag for eksempel i en situasjon med hungersnød. Til gjengjeld virker det som om de ble kjønnsmodne noen år tidligere, la oss si ved 10-12 års alder heller enn ved 13-15 års alder — uten at jeg vil påstå at dette er noen stor sosial fordel. Uansett er det slik at kostholdet til neandertalerne var preget av “storvilt” – og da mener jeg storvilt, av typen nesehorn – som de engasjerte og nedla i nærkamp med stikkvåpen. Vi har så langt ikke noe bevis for at neandertalere noensinne brukte prosjektiler, de gikk til jobben med våpen av typen skarp stein som er delvis limt, delvis surret fast i enden av en lanse, slik at de løsner og forblir inni kroppen på det dyret de angriper, presumptivt fra mange hold samtidig i form av “flokkjakt”. Man ser det forsåvidt på bildet ovenfor. Den svarte substansen mellom bladet og skaftet er en form for lim som neandertalerne tilvirket av bjørkenever. Den samme substansen brukes den dag i dag blant mange såkalt primitive folkeslag som lever i territorier hvor bjørk er en vanlig tresort.
De som gjør et stort numner ut av “menneskets intelligens” er nesten aldri det jeg ville karakterisere som intelligente individer. Snarere av den typen som krever heder og ære for ting de ikke selv har gjort eller medvirket til på noen måte. Har du møtt noen sånne? De kan finne på å si ting som at de er “stolt av å være norsk” selv om dette bare er en kosmisk tilfeldighet som de selv aldri har kunnet kontrollere, eller engang påvirke på noe meningsfullt vis. De eneste som har oppnådd status som “norsk” på egen hånd er jo sånne som har søkt om og fått innvilget norsk statsborgerskap, slik at de kan med en viss rett være “stolte” av å ha oppnådd dette privilegiet – fordi sett i en global målestokk er det utvilsomt et privilegium å kunne slå det norske passet i disken, målt opp mot visse andre land som har en helt annen profil ute på “det sosiale markedet” og derfor havner i en helt annen kø foran passkontrollen, med helt andre “antagelser” og spørsmål – selv om jeg tror “lettelse” er en hyppigere erfart følelse enn “stolthet” i slike tilfeller. Uansett er det verd å reflektere over at menneskets såkalte intelligens har forblitt uforandret ihvertfall i en halv million år. Om noe så har den degenerert. På den samme måte som man kan bli slapp og lat av å aldri engasjere seg i mer fysisk aktivitet enn man absolutt må, så må vi jo anta at hjernefunksjonen også degenereres av å forbli ubrukt av “bekvemmelighetshensyn”. Jeg slipper å tenke på sånt. La oss si noe så enkelt som å jobbe frem et strategisk opplegg for matvareforsyninger. Vi behøver ikke det. Vi går bare på supermarkedet. Nesten ingen har noen annen plan enn dette, eventuelt så har de “kriseforsyninger” i form av tørrvarer, hermetikk og diverse, nok til å klare seg kanskje en måned eller to, sjelden mer enn dette. Folk i Norge har generelt sett dårlig kriseberedskap. Det skal vi jo per definisjon ikke behøve å ha fordi vi driver et såpass effektivt samfunn, men vi sklir kanskje noen ganger inn i det litt urealistisk selvsikre. Hva skal vi kalle dette? “Intelligent” er ikke det første ordet som dukker opp i den indre søkemotoren min, for å si det slik.
Noen foreslo at kunstig intelligens av den typen vi har nå – det vil si “store språkmodeller” – forholder seg til tekst litt på den samme måte som en lommekalkulator forholder seg til matematiske operasjoner: Vi kan gjøre dem “på papiret” hvis vi må, men stort sett så gidder vi ikke det. Vi tenker ikke dermed at lommekalkulatoren “kanskje vil regne feil” fordi vi ikke har oversikt og kontroll over alle steg på veien med disse regneoperasjonene. Det skal jo i utgangspunktet ikke gå an for en lommekalkulator å “regne feil” noe mer enn det skal gå an at en motorsag selvstarter og går til angrep på møblementet hjemme. Den har jo ingen “egenvilje” og kommer aldri til å få det. Det går an å se for seg at neandertaleren på bildet ovenfor plutselig vil stæbbe seg selv i øyet med den flintkniven han står og holder – uten at jeg kan si noe om hvorfor folk noen ganger skader seg selv med vilje på forskjellig vis – men hvis det skjedde ville det definitivt ikke vært fordi dette er noe som verktøyet “ønsker”. Jeg mener, det går selvsagt an å tenke sånt også; for eksempel finnes det hvor mange historier som helst om “magiske våpen” som krever å bli brukt, ofte på onde måter, men jeg tror som alle vet ikke på sånt. Jeg tror bare på suggesjonens makt. Jeg tror det går an å tro så sterkt på noe at man forveksler det med en av de nødvendige naturbetingelsene som eksisterer i livet. Du vet. Kulturelle koder, tabuer og den typen ting. De er “nødvendige” for at de sosiale strukturene skal kunne eksistere, men man kommer ikke til å bli syk og dø hvis man “går mot strømmen” heller. Ihvertfall ikke av det alene. Sosial utstøtelse kan imidlertid medføre alvorlige mentale problemer hos individet som siden kan balle på seg med andre og tredje ordens symptomer inntil vedkommende ikke lenger vet opp og ned på noenting. De har mistet kontakten med de menneskelige kjerneverdiene, som for eksempel instinktet for omsorg, medfølelse og “solidaritet med sine artsfrender”. Det har blitt skiftet ut med narrative strukturer som gis mening på en annen måte enn “naturens orden”.
Hvis jobben din på noen måte handler om “systematisk orden” er du sjanseløs i konkurransen mot kunstig intelligens. Din kompetanse er like nyttig som evnen til å gjøre matematiske operasjoner jævlig raskt på papiret. Det er en sirkuskunst som kan være underholdende, men i et profesjonelt marked av økonomisk tilbud og etterspørsel stikker de ikke av med “de beste jobbene” så lenge en lommekalkulator kan danke dem ut hinsides enhver realistisk konkurranse både på tempo, presisjon og utholdenhet. Saksbehandlerens tid er forbi, minst til den samme grad som tidsalderen til de som satt og førte kassedagbøker for hånd helt til langt inn på 80-tallet. En KI kan jo “sjekke om et skjema er korrekt utfylt” – med slike vedlegg som kreves og det ene med det andre – alvorlig lynhurtig i forhold til noen som setter brillene på nesetippen og huker av punkt for punkt nedover på en manuell sjekkliste — og som typisk flytter saker fra en innkurv til en utkurv som sin normale jobb, etter å ha utført de funksjonene som stillingen krever. Siden beveger saken seg videre i systemet. Du vet. Det vanlige byråkratiske opplegget, som har vært sånn i omtrent fem tusen år, under varierende former for styresett og “ideologier”. Alle disse kommer til å miste jobben, eventuelt så omskoleres en liten andel av dem til programmerere som jobber med kontrollfunksjoner i en høyere orden enn de “maskinoppgavene” som de så langt har hatt. Hvor mange kan det dreie seg om? Jeg har ingen realistisk idè, men jeg innbiller meg at så å si hele det offentlige apparatet er tjokk fullt av “saksbehandlere” som det strengt tatt ikke er noe behov for innenfor en fem års horisont. Sikkert flere titusener av individer. De kommer neppe til å savne selve jobben, men de trenger jo penger så hva skal de gjøre? Det vet jeg heller ikke noe om, men jo før de fjerner “det menneskelige elementet” fra for eksempel Nav, jo bedre. Hvis noen trenger “å snakke med noen” bør det selvsagt fortsatt finnes et opplegg for sånt, men “det formelle” bør ikke behandles av mennesker, men av en hundre prosent upersonlig entitet. Folk skal ikke oppleve “variabel saksbehandling” fra det offentlige i saker de personlig opplever som svært alvorlige og “spesielle” men som for saksbehandleren mest handler om rutine og formelle krav.
Her er noe som aldri kommer til å forlate menneskets hender: Fancy håndverk. Det er rett og slett for mange variabler i bildet til at man på noe økonomisk forsvarlig vis kan konstruere roboter som legger takstein, murer opp peisinnsatser, og så videre. For industrielle formål finnes det sikkert allerede roboter som kan sprøytemale svære anlegg og den typen ting, men ikke rosemale et framskap. Ser du poenget mitt? Alt som ligger i grenselandet mot “kunst” krever en form for “improvisert koordinasjon mellom øye og hånd” som ligger nærmere det vi typisk kaller åndelighet enn ren “intelligens”. For at noe skal kunne automatiseres må det jo kunne stykkes opp i en sekvens av faste og forutsigbare “oppgaver” som under normale forhold ikke endrer seg verken i detalj eller helhet. De er det vi kaller “ren rutine”. Riktignok kan man høre øvede håndverkere beskrive diverse oppgaver som “ren rutine” men det er fra et fundamentalt annerledes perspektiv enn den typen ren rutine man finner hos de som behandler bygningssaker i kommunen: Håndverksmessig kompetanse handler om å kunne ta skrittet fra det generelle til det spesielle – og tilbake igjen – så raskt som et fingerknips, noe som i informasjonsteknisk terminologi er en “P versus NP” type problem. (Du kan lese om det på nettet hvis dette uttrykket ikke betyr noe for deg.) Det befinner seg utenfor perspektivet vi har for engang teoretiske måter å løse oppgaven. Det lyder kanskje ikke som noen rimelig påstand, men det er faktisk vanskeligere å snekre “en vakker fuglekasse” enn det er å konstruere et stjerneskip som opererer med “Alcubierre WARP-drive”. Estetikk er jo som alle vet notorisk vanskelig å definere i intelligente termer. Vi ender alltid med å henvise til “noe følelsesmessig” som unnviker språklige grep. Vi kan selvsagt bare si at det handler om smak og dermed føle at vi er ferdige med alt som er å si i den diskusjonen, men du kan jo selv prøve å definere konseptet smak for automatiseringsformål. Svaret kommer ikke til å ligne på spørsmålet, for å si det slik.
Aldri skjønt dette med folk som sier de er stolt av å være norsk, stolt over våre vakre fjorder og fjell som ikke et levende vesen noensinne har løftet en finger med å skape. 😉
Vel, selv har jeg med mine egne hender bygget mange ting som – hvis ingen går aktivt inn for å rive dem – kommer til å vare i mange tusen år etter at jeg er glemt og forsvunnet, noe som er “litt interessant” men jeg tro ærlig talt ikke at jeg har legning for stolthet. Jeg investerte alle de pengene i trimming av motoren til min humoristiske sans.