Man kunne laget en typisk familiedramatisk fjernsynsserie rundt skjebnen til brødrene Adolf og Rudolf Dassler. Eller Adi og Rudi som man sier i Tyskland. Det finnes i alle språk konvensjoner for hvordan man danner det vi i Norge – ofte noe misvisende – kaller kjælenavn. Tyskere har en tendens til å ta den første stavelsen i et navn og henge på bokstaven i til slutt. Gabriel blir til Gabi. Konstantin blir til Konni. Eller som er tilfelle med Adolf Dassler, han ble bare kalt Adi … og derfor ble prosjektet hans for å lage sports- og fritidssko døpt Adidas, mens broren Rudi kalte sin greie Puma.
Slik populariserer man også et konsept på tysk. Det man gir et kjælenavn har man tatt eierskap over, eller “adoptert” som de sier på engelsk, og begrepet nazi oppstod på denne måten, i løpet av 1920-tallets Weimarrepublikk i Tyskland. Senere har det blitt et skjellsord folk ofte bruker mot hverandre i situasjoner hvor din jævla kødd eller ordet drittsekk ville uttrykt den samme kategioien av mening. Godwins lov er et humoristisk sideblikk på hvordan det i løpet av enhver internettdiskusjon vil komme et øyeblikk hvor noen kaller noen andre en nazi. På engelsk (egentlig amerikansk) er det helt standard vare å kalle folk språknazi hvis de stadig korrigerer staving og grammatikk hos andre, hvilket gir oss det inntrykk at begrepet nazi assosieres med noe autoritært, belærende og kommanderende der borte. Vi hører også ord som “nazidisiplin” eller “naziarkitektur” og hver gang slike ord brukes blir det antatt at folk forstår hva dette betyr.
Filosofen Vlad Vexler, som jeg følger på YouTube (han har de beste perspektivene på situasjonen i Russland), hevder at selv om det autoritære og det totalitære kan finnes på det samme sted til den samme tid, så er disse egentlig motsetninger til hverandre. Det autoritære består i å oppløse den alminnelige virkelighetsopptaningen til fordel for et budskap som utgår fra en autoritet, som regel en politisk diktator (men det kan også være noe religiøst), mens det totalitære består i en alminnelig mobilisering, militarisering og strømlinjeforming av et lands befolkning (eller annen form for gruppeidentitet). Det autoritære har mest å tjene på at ting er vage og utydelige mens det totalitære åpenbart handler om å overbetone symboler, uniformer, slagord og så videre. I begge tilfelle handler det om hjernevask, men med forskjelligartede vaskemidler. Vi merker oss at nazismen var både autoritær – man stiller ikke spørsmål ved førerens vilje, man bare gjør som han sier – og totalitær. Den dag i dag er selve det dramatiske varemerket til nazistene en logo som umiddelbart gjenkjennes av milliarder av mennesker. Hakekorset har alltid noe skremmende og truende over seg. Ser man det spraymalt på en husvegg vet man i det aller minste at dette ikke er godt nytt.
Problemet med å definere nazisme er at det er noe som skjer post hoc og som alle vet er “post hoc ergo propter hoc” en av de mest alminnelige hjernefeil man finner der ute. Det er uråd å skille den politiske bevegelsen nazisme fra personen Adolf Hitler og man kan ikke forstå hvorfor og hvordan dette oppstod uten å sette seg grundig inn i de sosiale, økonomiske og politiske forhold som forelå i Tyskland på den tiden. Mange går seg vill i en labyrint av mer eller mindre relevante begreper under sine forsøk på å definere betydningen av nazisme, fascisme og hele “ytre høyre” mens enda flere prøver ikke engang, de bare bruker disse ordene som mentale angrepsvåpen rettet mot sine politiske motstandere. De aller fleste later imidlertid til å lalle rundt i en slags tilstand av generell uforstand, de tror ikke det kan være nazisme så lenge det ikke kommer med hakekors og jødedrap, men vi bør merke oss at denne politiske bevegelsen startet ikke med militær massemobilisering og konsentrasjonsleire. Dette var noe som tilkom etterhvert. Selve hovedpoenget i “grunnfilosofien” til nazistene var nettopp fraværet av enhver form for grunnfilosofi. Hitler sa mer eller mindre rett ut at nasjonalsosialisme kan bety hva som helst fordi de la ingen vekt på politisk teori, alt handlet om praktiske applikasjoner av makt, som i siste instans handler om vold. Det er en fundamental misforståelse av sakens natur når man prøver å forstå en antiteoretisk bevegelse med et sett teoretiske verktøy.
Det beste spørmålet man etter min mening kan stille i denne sammenhengen er hvorfor denne typen ting appellerer til mennesker. Hvorfor tiltrekkes de av autoritære ledere og totalitære bevegelser? Hvorfor romantiseres vold og tvang? Finnes det noen slags “psykologisk profil” som på generelt grunnlag forutsier hvem som har denne typen karaktersvakhet og hva slags politiske grunnforhold som må til for å utløse det i form av en kvasinazistisk bevegelse? Man skulle presumptivt anta at mennesker som etter eget sigende søker fred og frihet ikke vil oppsøke ufred og ufrihet, men det vi observerer i praksis er at en ganske stabil andel på omtrent en tredjedel av enhver befolkning i ethvert land (eller langs andre gruppeavgrensende definisjonslinjer) lar seg tiltrekke av ekstremisme tilsynelatende av emosjonelt fortyrrede årsaker (min egen hypotese er at det handler om angst). Problemet handler egentlig om mental helse men det utvikler seg til å bli et politisk problem fordi tilstanden forblir underdiagnostisert og ubehandlet. Den andre komponenten som behøves for å etablere nazisme er en eller flere personer som forstår seg på å sette sammen og selge forførerisk tankegods til disse som allerede lider under paranoide følelseskomplekser og derfor mer eller mindre ubevisst leter etter løsninger på et sett ikke-definerbare “problemer” grunnet i angstlidelsen. Denne forføreriske autoriteten fremstår som “trygg” i den forkvaklede verden som den paranoide mener å kunne observere. Når så denne “trygge” personen forteller dem at vold er nødvendig fremstår dette umiddelbart som logisk og korrekt innenfor fryktkomplekset. Man etablerer en dynamikk rundt “oss og dem” … som mer eller mindre direkte uttalt blir vridd i retning av “oss eller dem”. Verden er ikke stor nok for oss begge. Dette handler åpenbart ikke om fornuft. Det er ikke argumenter som har brakt de paranoide til det punkt at de er klare for å sette i gang med hva enn slags grusomheter som lederen deres sier er nødvendige.
