Han er først og fremst en gladgutt

Hans Jørgen Lysglimt Johansen (født 1971) er en norsk siviløkonom og politisk aktivist som er leder for det nasjonalkonservative partiet Alliansen – Alternativ for Norge. Johansen ble kjent i norske massemedier som tilhenger av den republikanske kandidaten Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen 2016. Senere har han fått oppmerksomhet for flere uttalelser som er blitt betegnet som rasistiske, deriblant holocaustbenektelse. I tillegg har Johansen gitt uttrykk for holdninger som er knyttet til nynazistisk tankegods, blant annet ved å lovprise manifestet til Anders Behring Breivik, apartheidlovene i Sør-Afrika, dolkestøtlegenden og ideen om «den ariske rase».

(Wikipedia)

Dagsaktuell referanse: Artikkel i NRK.no.

Det første jeg undret meg over var selvsagt navnet Lysglimt. Hvor får man sånt fra? Det virker som noe han har funnet på selv. Vi kan til å begynne med utelukke at det har noe med hjernefunksjonen å gjøre – selv om dette eventuelt var tanken da navnet ble funnet opp – basert i hva slags fremtoning denne karakteren er og i hvilken sammenheng han presenterer seg for publikum. På den annen side kan det jo være et slektsnavn, kanskje noe nordfra, som har oppstått på lignende måte som stedsnavnet Hjemmeluft, det vil si at et samisk ord for noe ble transportert over på et helt annet – men likt lydende – norsk ord, sånn at det plutselig betyr noe nytt.

Det verste med disse nasjonalkonservative gjøkungene er at de trekker ned verdien av det å være norsk. De styggeste blant oss forlanger å stå først i rekka når “klassefotografiet” av najonen skal knipses og distribueres internasjonalt, fordi de håper på å skremme en migrant eller to fra å sette kursen hitover. I mellomtiden snyter og snylter de så godt de kan; på skatten, på dagpengene fra Nav, hva vet jeg, det virker jo ikke sannsynlig at en nazi kan stå i en vanlig jobb særlig lenge. Så snart de blir oppdaget får de – som de fortjener – folk imot seg på tildels ganske skarpt vis. Ting kan i verste fall bli fysisk farlige for dem. Jeg mener, hvis man går rundt og forfekter noe slags positivt syn på opplegget til Anders Behring Breivik så bør man ikke bli overrasket hvis man plutselig får bank. Mange har vesentlig mye sterkere følelser enn meg rundt greia, og betydelig dårligere evne til å formulere det de føler.

Det er en skam for Norge at det finnes nazister her. Det er de ynkeligste og mest evneveike avskummene vi har – til og med verre enn pedoer – og de setter uforholdsmessig mye “dagsorden” i forhold til hvor få de egentlig er. Jeg mistenker mange av dem for å være lite mer enn troll som nyter følelsen av å være “kontroversiell” på nettet, men de ville sannsynligvis blekne raskt i forhold til å gjøre selve jobben med å “fjerne de uønskede elementene” fra samfunnet. Det mangler liksom noe i midten. På den ene siden observerer de noe de synes er et problem – for eksempel at to homofile menn lever i et fast og “uskjult” parforhold – og på den andre siden ser de for seg et samfunn som er “fritt for jøder, kommunister, homoseksualitet og fremmede raser”, men de snakker ikke om det som er i midten. Eksakt hvordan hat de tenkt å gå frem for å “fjerne” omtrent to hundre tusen norske muslimer? Hvor skal de sende dem og hvordan tenker de seg den logistiske siden av prosessen? Vi som er mer praktiske av natur har selvsagt ingen illusjoner om hvor ting bærer hen. Galskapen oppsto og ble implementert som politikk på et vesentlig mye tidligere tidspunkt: Vi ser ikke disse menneskene som “individer” som er minst like forskjellige fra hverandre innbyrdes sett som noen av dem er i forhold til “oss”. De forblir en truende gruppe. Faktisk en invasjonshær, hvis vi skal bruke retorikken til Donald Trump og mange andre høyreekstreme skalleknarper. Og man kan gjenkjenne dem på hudfargen.

Selv bruker jeg ordet nazist om alt som befinner seg til høyre for Arbeiderpartiet og idiot om alt som er til venstre. La gå at alle har sine egne greier og “saker” som er viktige for dem, men det viktigste av alt er at vi betaler hva det koster for å drive et moderne samfunn med høye standarder for helse, sikkerhet, utdanning, samferdsel, velferd, menneskerettigheter og så videre. Primærjobben består i å forvalte de felles oppleggene for økonomi og sosial sikring, så får de heller “drive politikk” mens de relativt sett er arbeidsledige, det vil si når de befinner seg i opposisjon til det sittende stortingsflertallet (som vanligvis er grunnlaget for regjeringsdannelse i Norge). Den eneste lovlige måte en vanlig sivilist kan påvirke politikken – annet enn gjennom aktiv deltagelse i det vanlige demokratiske opplegget – er gjennom å stemme ved valg. Hvis man ikke engang gidder å trekke den late ræva si ned til de godt annonserte valglokalene som finnes hver gang dette er aktuelt så har man egentlig tapt det saklige grunnlaget sitt for å “mene” noe om norsk politikk. Jeg mener, hva gjør du selv? Har du gjort alt du kan? Har du gjort alt som forventes av deg? Hvis ikke bør du heller ikke kritisere de som faktisk prøver, selv om det er vanskelig å komme noen vei med de fine idealene i forhold til alskens vemmelige praktiske problemer som dukker opp som troll i eske dagen lang når man har en jobb på høyt administrativt nivå, enten dette er som regjeringspolitiker eller konsernsjef i et stort privat foretak. Greia er uansett at man er nødt til å ta beslutninger på stående fot, hele tiden, mens “toget er i bevegelse” så å si. Man må jo alltid gjøre noe, selv om “den beste løsningen” ikke er praktisk mulig der og da, bare skamløst synlig for alle, som sporenstreks starter opp kritikken sin. Sånt må man tåle. Tror du for eksempel det har vært “personlig tilfredsstillende” for Støre å lede regjeringen sin det siste året eller så? Herregud. Folk har brukt noen ganske hårete adjektiver om ham til tider. Vi kaller dette “regjeringsslitasje” og det rammer alle.

Klassisk sett har partiet Høyre alltid handlet om handelsstanden, advokatene, de militære og ellers det som overalt og i alle samfunn utgjør det konservative “kjernematerialet”, eller høyborgerskapet om du vil. De som sent på 70-tallet følte seg hjemme i partiet Høyre var definitivt “borgere”, uansett hva annet man kunne si om dem. Du vet. Moralens voktere og det ene med det andre, men ikke først og fremst på en kristen måte, mer noe i retning av “skamstyrt normalisme” sammenfattet som skikk & bruk, hvor det å kunne de rette frasene og kodene avgjør i hvilken grad man er “fin” slik sett. Korrekt formalisme pleide å være det høyeste personlige ideal i Høyre, hvor det mest legendariske eksempelet kanskje er den uforstyrrelige intellektuelle skarpheten, i kombinasjon med en uklandreverdig (om enn ofte noe nedlatende) høflighet, hos en mann som Kåre Willoch. Senere har de imidlertid åpnet opp for en mer “Harry” innfallsvinkel, og dagens Høyre er i praksis bare en mer velstelt og veltalende utgave av fjøsnissene i Fremskrittspartiet. Det en gang så krystallklare distinksjonen mellom nazister og høyborgere har nesten erodert helt bort — annet enn at det fremkommer som “personlige nykker” noen ganger, når fjøsnissene går alt for langt med å vise frem de brunstige brune bremsesporene sine i offentlighet. Best observerer vi denne nye sammenblandingen av reinspikka fascisme med tradisjonell europèisk “høyrepolitikk” – altså en som er tildels sterkt preget av “sosial isolasjonisme” hos de høyborgerlige; de vil ikke omgås (og definitivt ikke inngiftes) med andre enn “sine egne” – i dagens Storbritannia, og som forventet har det ledet til full oppløsning av hele blokken. “De konservative” faller fra hverandre som tydelige representanter for den erketypiske “britiske stilen” som tradisjonelt handler om joviale fraser som jolly good, old chap og den typen ting. Yes Minister er en britisk fjernsynsserie som alle burde se, om de ikke allerede har gjort det. Denne formen for “britiskhet” er nesten helt borte nå. Serien står på sine egne bein som “komedie om det politiske miljøet” men den er samtidig også et interessant tidsdokument. “De borgerlige” har vært så romslige så lenge med å “inkludere” alt annet som lusker rundt ute på høyrefløyen at de har mistet grepet på sin egen bevegelse — som i naturnødvendig konsekvense dermed strengt tatt ikke lenger er noen borgerlig bevegelse. De er “noe annet” nå.

Uansett hva annet man kan si om “hatefulle ytringer på nettet” og/eller “truende atferd” ute i selve jungelen, så er det definitivt ikke “god folkeskikk” å holde på sånn. Det er ikke tradisjonell politikk innenfor partiet Høyre, eller noen de historisk sett har ønsket å bli assosiert med. Fordi selv om de kanskje er drittsekker når vi ser bare på tallene i politikken deres, så har de alltid i det minste holdt seg med en slags aura av “sosial overlegenhet” basert i at de ikke gjør formelle feil med salatgaffelen i forhold til rekekniven og den typen ting. De kan kunsten med å dekke på til et dusin og de vet alt om hva som “passer seg” i selskapslivet. Sånn var det ihvertfall før. Høyrefolk var de man henvendte seg til med spørsmål om slipsknuter og sånt. Man regner jo med at de vanker på slottet og skjønner hvordan man skal hilse, hva som er korrekt antrekk ved hvilken anledning, hva man ikke skal si, og så videre. Du vet. De høyborgerlige ritualene. Det forbauser meg litt at vår Monsieur Eclair de Lumiere – som han heter på fransk – altså Jørre-Børre Lysglimt, bærer tittelen siviløkonom. Han bør dermed ha godt faglig – kanskje bedre enn Sindre Finnes, som også noen ganger har slik tittel – grunnlag for å regne seg frem til hva som skjer når han snyter Nav, som faktisk er det alvorligste tiltalepunktet han står overfor, målt i grad av straffbarhet. Jeg svindlet faktisk Nav selv en gang, under pandemien, da de hadde gående et “tilbud om forskudd på dagpenger” og jeg la inn en søknad for å være i forkant av begivenhetene fordi jeg regnet med å miste sykepengene om noen uker den gangen (jeg var sykemeldt på grunn av en skade i høyre skulder), men slik gikk det ikke. Imidlertid greide jeg der og da ikke å bare betale tilbake de ti tusen som plutselig kom inn på kontoen, fordi jeg var på etterskudd på så mange fronter, så det ble til at jeg betalte regninger med alle pengene og aksepterte litt “mild irettesettelse” og en tilbakebetalingsordning med mange små avdrag over de neste månedene. Noe mer skjedde aldri. Jeg antar det var mange av oss.