Arbitrasje er en strategi innen økonomi og finans som handler om å utnytte prisforskjeller mellom to eller flere markeder. En kombinasjon av transaksjoner som baserer seg på ubalanse gjennomføres, og fortjenesten er differansen mellom markedsprisene.
(Wikipedia)
Over de senere tiår har det blitt stadig vanligere å si sexarbeider om de som gjør selve jobben, står for leveransen av varen, eller hva man skal si, mens man kaller dem “bakmenn” eller eventuelt “horemammaer” – mest tradisjonelt halliker – og andre fantasifulle ord hvis deres rolle i bildet kun er å tilrettelegge forholdene; arrangere møter, håndtere penger, vurdere sikkerhetssituasjonen, stå for egnede lokaler og så videre. Trafficking består i å flytte de som forlanger den lavest mulige pris for disse tjenestene inn i de markedene hvor kundene betaler best — som altså i den praktiske verden koker ned til arbitrasje. Fullstendig normal kapitalistisk praksis. Man innhenter driftmidlene fra det lavest prisede markedet og leverer tjenesten i det høyest prisede markedet man har tilgang til.
Det er selvsagt vanskelig å si noe generelt om hva som motiverer kundene på sexmarkedet, men mitt inntrykk er at det handler ikke så mye om det vi vanligvis mener med “sex” mellom samtykkende partnere som ønsker det samme og så videre, som det å leve ut en seksuell fantasi på en måte som “står utenfor hverdagen” og som derfor kan holdes hemmelig for persongalleriet man omgir seg med i hverdagen. Kone, barn, kolleger, naboer. Ingen av dem behøver å vite noe. Ingen av dem ønsker å vite noe. Dette, hva skal man si, det seksuelle sideprosjektet, eksisterer jo i en annen dimensjon. Det handler ofte om ting det er fullstendig uaktuelt å engang så mye som snakke med kona om. Det blir for galt med tanke på hvem de “er” i forhold til hverandre i ekteskapet.
Hva som regnes som endelig bevist en gang for alle vet jeg ikke noe om, jeg kan fortsatt bare referere til anekdotiske “inntrykk” så får de som leser tenke selv, men det virker som om “alle sier” at hovedtyngden av kunder på sexmarkedet utgjøres av menn som allerede er i et etablert seksuelt forhold — de vil bare ha noe mer eller noe annet enn “det de får der hjemme”. Noe som kompletterer følelsen av å være et seksuelt vellykket vesen, eller noe. De som virkelig har behov for profesjonell hjelp for å finne frem til en fungerende “seksuell realisme” ser man imidlertid aldri på prostitusjonsmarkedet. Deres fantasi er jo først og fremst romantisk av karakter. Aksebruddet som ligger i det å betale for tjenesten blir for mye for dem, for “skittent” i forhold til det de fantaserer om. Istedet bør man forvente av en såkalt incel – altså en som lever i “ufrivillig sølibat” – at de skal hate og forakte kvinner som selger sex til minst den samme grad som de hater homofili og annet som de oppfatter som “seksuelle avvik”. Hvilket i utgangspunktet er ganske ironisk, siden de selv innrømmer at de vet ingenting om sex, de bare uttaler seg på bakgrunn av hvordan de tror ting bør være, eventuelt hvordan de har blitt opplært til å tro at ting fungerer av andre seksuelt inkompetente individer. Fullstendig forkvaklede idèer er dessverre også fullstendig normalt.
Prinsipielt sett burde seksuelle tjenester plasseres i den samme kategori som hjemmehjelp for eldre eller terapi for de mentalt lidende, men det spørs vel om det ikke ligner mer på teater – eventuelt “spådomskunst” og andre skumle ting som man finner på tivoli – av en form og disposisjon som ikke har noen plass i “den anerkjente virkeligheten” og som heller ikke kommer til å forfølge deg med alle mulige slags konsekvenser senere (som alltid er en risiko hvis man innleder et “sidesprang” med noen på jobben eller noe). Som ni av ti godt etablerte horekunder vil si: De betaler for å avslutte transaksjonen der og da. Sannsynligheten er jo svært lav for at en prostituert skal tro at dere har et romantisk forhold nå, eller engang ha noen interesse av å etablere et forhold til den typen menn som hun møter på jobben. Hennes eneste incentiv er pengene. Alt annet som er forbundet med denne virksomheten må karakteriseres som “risiko” — og nettopp deri ligger mye av tiltrekningen for kundene. Det farlige, det forbudte og det fremmede. Eventyrlyst i den urbane jungelen. Fordi kunden vet hvem de forhandlet pris og andre betingelser med vet de også om det finnes en hallik i bildet, eventuelt flere. Mange prostituerte håndterer selv sine affærer på den måten, mens andre opplever det som “bedre” – ikke minst av alminnelige sikkerhetshensyn – hvis de slipper å være helt alene om greia. Til sist har vi de som jobber ut fra en tvangsmessig situasjon; med innskrenket personlig bevegelsesfrihet og det vi ofte kaller “slavelignende forhold”. Det er grunn til å anta at denne siste typen virksomhet har tiltatt i Norge (og Sverige) etter at den såkalte sexkjøpsloven kom, basert i enkel logikk. Sjansen er mindre nå for at en kunde skal “tyste til politiet” om dårlige forhold for prostituerte som han har observert, fordi da tilstår han jo samtidig en straffbar handling som folk typisk får høye bøter for. Loven har tvangsflyttet de felles interessene fra å befinne seg mellom hore og horekunde til å mer angå forholdet mellom horekunde og hallik. Begge disse befinner seg jo i straffbare posisjoner nå, mens den som selger sex inntil videre ikke gjør noe ulovlig.
Utilsiktede bivirkninger av Schengensamarbeidet er vel hva som mer enn noe annet dannet politisk motivasjon for sexkjøpsloven. Som alle kan huske var det en sommer med “store problemer” langs Karl Johans gate og ellers i Oslos natteliv med “aggressive prostituerte” fra afrikanske land – de hadde innreisetillatelser fra Spania, Italia og andre sørlige Schengenland – som presset prisene ned i latterlige beløp. Jeg vet ikke noe om hva slags priser som gjelder, eller som gjaldt den gangen, men for å si noe om “prissjokket” så handlet det vel om at ting som tradisjonelt kostet en tusenlapp nå var å få for et par hundre. Jeg vet ikke, men igjen; dette var det inntrykket jeg hadde den gangen. Hele opplegget var ganske skandaløst og det kom mange klager over at folk hadde blitt antastet av “frekke horer” på åpen gate, til og med på dagtid. Utkommet av denne situasjonen – altså etter at sexkjøpsloven formelt sett var på plass – var at politiet kunne pågripe og bøtlegge de som “benyttet seg av tilbudet” mens de slapp å bli belemret med å ta inn, registrere og avhøre selve horene. De ble bare “bortvist fra stedet” som det heter. Og sånn fikk man ryddet opp i denne affæren. Det var aldri noe mer enn et ordensproblem som ble kamuflert i en tåke av svada og “gode intensjoner”. Blant de seksuelt naive finnes det en ganske stabil kontingent av individer som mener – uten å ha noe slags grunnlag annet enn sine egne følelser om saken – at prostitusjon alltid og uansett må være undertrykkende, farlig, utnyttende og så videre. De tar lite hensyn til hva slags realistiske alternativer som foreligger for disse kvinnene. Ser man for eksempel på et mer verdig liv som renholder eller telefonselger? Poenget er at det blir galt uansett, slik at vi må anta at de som tar opp prostitusjon som yrke ikke opplever alternativene sine som flyvertinne, fotomodell eller filmstjerne. De har nok ingen illusjoner.
Folk påstår hardnakket at det ikke kan finnes noe sånt som “frivillig prostitusjon” – vi snakker i så fall om noe tvangsmessig som har gått mange psykologiske omveier for å havne i en tilstand av nominell aksept – men dette baserer seg vel kanskje mest av alt i en misforståelse av hva ordet frivillighet egentlig betyr. Jeg mener, hvor mange “frivillige rørleggere” kjenner du? Sikkert et par som gjør gratis tjenester for venner, men det samme kan man si om mye seksuelt som foregår mellom folk som definerer seg som “single” på et nærmest ideologisk grunnlag. Imidlertid er poenget her at folk i hovedsak jobber fordi de får betalt for det. Hva eksakt de er villige – og uvillige – til å gjøre for penger handler ikke så mye om “offentlig moral” som om hva de føler at de kan leve med fra dag til dag. Vi skal ikke se bort ifra at en prostituert kan oppleve denne virksomheten som “det minst frastøtende alternativet” blant en rekke ubehagelige valgmuligheter som ikke desto mindre er det eneste assortementet hun kan velge mellom for å skaffe seg en inntekt. Eller han, for den saks skyld. Det finnes jo relativt mange mannlige prostituerte – hvorav flertallet betjener andre menn – og også hva man kan kalle “statistisk overrepresentasjon” av diverse alternative kjønnsuttrykk. Felles for dem alle er at de først og fremt har et økonomisk motiv. Noen har sikkert noen slags fetisj i forhold til “selvfremstilling” og psykodrama – de “iscenesetter” sin egen tragedie som en veritabel opera – men de fleste ville ha sluttet på flekken hvis de kunne tjent like gode penger på noe som er mindre risikabelt uten å være betydelig mer arbeidsintensivt. Der ligger jo problemet for de fleste. Man skal ha fantastisk suksess som pågående “selger av timeshare” eller den typen ting for å tjene noe som engang kommer i nærheten av “horepenger”. Faktisk ser de fleste for seg både fem og ti års utdannelse før de kan oppnå en stilling med lønnsnivå tilsvarende det en prostituert som tar to-tre klienter om dagen kan tjene. Hvordan prostitusjonsvirksomhet står rent skatteteknisk vet jeg ikke noe om, men jeg mener å huske noe om en sak hvor noen prøvde å registrere seg som selvstendig næringsdrivende på formelt korrekt måte, men opplegget ble avvist fordi staten ikke vil ta i “horepenger”. Det kan jo i så fall åpne en interessant debatt om hvor grensene går for hva som er hallikvirksomhet. Hvis ingen vet noe annet så antar jeg bare at det forholder seg slik: Det finnes svært tunge juridiske argumenter for hvorfor staten ikke kan skattlegge prostitusjonsinntekter. Derfor skjer det ikke.
