Regjeringen har satt ned et utvalg som sammen skal vurdere hva det vil si å være rusavhengig. Ingen i utvalget har brukererfaring eller medisinsk bakgrunn.
Ingressen til den linkede artikkelen høres i utgangspunktet urimelig ut, men når vi leser lenger ned fremkommer det at de søker en juridisk presisjon som det er meningen at politiet skal ha å forholde seg til i sin daglige kontaktflate mot det kriminelle miljøet. Høyesterett har jo fastslått at “mindre narkotikaforbrytelser” ikke skal påtales — med den praktiske følge at de heller ikke skal etterforskes, de som eventuelt er under slik mistanke skal ikke ransakes, og så videre. Uansett, to dommere og en professor i juss skal se på saken. Så langt er dette de eneste kjente fakta. Det synes uklart hva medisinsk fagpersonell og tidligere misbrukere eventuelt skulle bidra med. Dette er en jobb for jurister. Den har oppstått på grunn av en dom i Høyesterett. Formålet er å synkronisere rettspraksis og politiarbeid.
Min posisjon i “narkotikadebatten” er at hele opplegget ser rimelig orwelliansk ut. Uavhengig av formålet så ser virkningen av forbudslinja ut til å være at vi nå har en internasjonal klasse av svært rike kjeltringer som har makt og midler til å oversvømme brukermarkedet med slike mengder at vi måtte hatt en politistat i nazidivisjonen for å rå med saken, og selv ikke det ville nødvendigvis ha hjulpet. Vi observerer jo at i land hvor de praktiserer dødsstraff også for “mindre narkotikaforbrytelser” finnes det stabil etterspørsel etter forbuden frukt — og så lenge denne bransjen har de vanvittige fortjenestemarginene den har er det urimelig å tro at man kan kontrollere dette fenomenet med maktmidler. Jeg tror ikke engang man ville sett noen nevneverdig endring i antallet brukere og omsatte mengder dersom hele sulamitten ble legalisrt. Det virker tvert imot som om alle allerede får tak i alt hva de måtte ønske, uavhengig av myndighetenes reguleringsforsøk.
Det ser for meg ut som om folk har lagt seg til en litt laissez-faire holdning til rusmidler, ikke ulikt hvordan det folk ofte synes det er “helt greit” å bryte trafikkreglene når det passer dem slik (og når det er liten risiko for å bli tatt). Skal man sammenligne disse to har utvilsomt lovbrudd i trafikken større umiddelbart skadepotensial, ihvertfall i den grad det blir et vanemønster, mens bruk – og misbruk – av rusmidler vekker mer moralsk forargelse. Selvsagt er det ikke bra å holde på med rusmidler, men det er heller ikke bra å ha et urealistisk forhold til hvor vanlig det er å begå “mindre narkotikaforbrytelser” ute i befolkningen. Man må jo for eksempel klø seg i skjegget over at det så langt i år har blitt tatt beslag i halvannet tonn kokain i Norge — i to store partier Hva slags inferens er det rimelig å trekke ut ifra dette i forhold til hva som eventuelt ikke har blitt oppdaget og beslaglagt? Det ble hevdet at det var feilsendinger og at dette stoffet ikke var beregnet på det norske markedet, men på hvilket grunnlag hviler en slik påstand? Det representerer uansett store penger. Man får kjøpt en kilo kokain for ti tusen kroner i Colombia, og man kan sikkert selge den for minst det tidobbelte så snart stoffet har landet i Norge — eller i et hvilket som helst annet land hvor kokain er en etterspurt forbruksvare. Siden kan man jo bare gange opp beløpene.
