Platonisk kjærlighet er kjærlighet uten sanselig, erotisk innhold, slik som Platon skildret det i sin dialog Symposion. Et platonisk ekteskap er et ekteskap uten erotikk, sex.
(Store norske leksikon)
Alle vet at elever kan være ganske fæle mot lærerne sine noen ganger. Særlig når de kan “lukte svakhet” i forbindelse med temaer lærerne ikke føler seg helt komfortable med, som for eksempel seksualundervisning. Ofte foretrekker de å vinkle det mot kjærlighet heller enn hva man skal og ikke skal gjøre med egne og andres kjønnsorganer, som jo er det store spørsmålet blant de som ikke har noen slik erfaring. Jeg er ikke hundre prosent sikker, men jeg mener det var i en slik sammenheng begrepet “platonisk kjærlighet” ble forklart foran klassen min en vakker dag for lenge, lenge siden — da jeg rakk opp hånden og spurte om ikke det bare betyr det samme som “vennskap” og endte med å bli sendt på gangen, sannsynligvis mest fordi jeg fikk klassen til å le. Men de var jo så nervøse og ukomfortable at de ville ha ledd av hva som helst noen sa. Denne typen undervisningstimer pleide typisk å være mer tause enn normalt.
Når det gjelder “alternative seksuelle orienteringer” bruker man ofte bokstavkoden LHBT som er den norske versjonen av LGBT hvor forskjellen består i at vi på norsk kaller det homofili der hvor man på engelsk sier gay (direkte oversatt betyr det “gøy”), men for å forstå hvorfor og hvordan det ble slik må man se på noen historiske forhold som ikke er poenget her og nå, vi skal bare poengtere at man aldri bruker resten av bokstavkoden på norsk: LGBTQIA+, hvor de tre siste står for queer/questioning, intersexed og asexual/antisexual. For noen dager siden var jeg tilstede under en nettbasert diskusjon hvor noen argumenterte for at man kan være aseksuell på en homofil måte og at dette er fundamentalt annerledes enn å være heterofilt aseksuell. Jeg gjenkjente øyeblikkelig min sjanse til å bli “sendt på gangen” på grunn av mine frekke spørsmål, men jeg holdt kjeft. Det var litt interessant å høre hva slags matematikk de har brukt for å komme til et slikt resultat, men det var jo bare det man kunne ha forutsett: Mange velger en aseksuell livsstil av traumatiske årsaker. “Egentlig” er de homo men de klarer ikke å forholde seg til dette så de ender med å fortelle seg selv at sex ikke er aktuelt for dem.
Selv kunne jeg begynt å spikke fliser med å for eksempel si at jeg er aseksuell i forhold til alle andre enn hun som er partneren min, slik at jeg ender jo for fanden med å være monofil og “personorientert” til en slik grad at jeg ikke klarer å identifisere meg med noen av de nå etterhvert ganske mange kategoriene man liksom skal velge mellom — men aseksuell er definitivt det som kommer nærmest de faktiske forhold i praksis. Eller altså “ikke på markedet” i noen forstand. Hva skal man ellers kalle dette? Et bedre spørsmål er kanskje om ikke hele samfunnet er “aseksuelt orientert” i den forstand at det er betydelig enklere å navigere innenfor det sosiale området hvis man har fjernet dette alternativet enn hvis man er i en slik sinnstilstand at man “søker etter noen som passer” (som nesten aldri oppleves som enkelt av noen, uansett seksuell orientering). Statistikken sier at omtrent åtti prosent av alle mennesker er “heterofile” i den forstand at de søker sex med en person (eventuelt flere) av det motsatte kjønn, men dette betyr ikke typisk at kjønnet er det eneste kravet folk har til ønskelige egenskaper hos en potensiell partner, eller at det er det eneste som eventuelt gjør dem aseksuelle i forhold til individer de “teknisk sett” kunne ha hatt noe slags opplegg med.
Hvilket bringer oss til de såkalt homososiale; det vil si individer som foretrekker å ha sosial omgang med individer av sitt eget kjønn, men på en aseksuell måte. For eksempel den gamle klisjèen om “menn som hater kvinner” (og det motsatte) og som på bakgrunn av dette viser klar propensitet til å falle inn i en antiseksuell holdning til eget og andres kjønn, ofte på en utpreget homofobisk måte. En britisk “horemamma” som opererte på 80-tallet – Cynthia Payne – skrev i memoarene sine at menn ofte misliker sex. De ønsker det, men ikke fordi de liker det. Det handler om “noe annet” — mer en slags toalettfunksjon, altså noe de vil bli kvitt, få ut av kroppen på en nærmest rituelt rensende måte, slik at denne driften – som de bare delvis klarer å kontrollere – ikke skal ligge der som et forstyrrende element i forhold til resten av livet. Paynes typiske klientell var relativt mektige og pengesterke menn som hadde alt på stell i forhold til “fasaden” men ekteskapene deres (hun jobbet av prinsipp bare med gifte menn som hadde sterk interesse av diskresjon) var som regel platoniske i beste fall, noen ganger direkte hatefulle. Dette er visstnok en ganske lukrativ gren av prostitusjonsmarkedet, hvor det ikke virker umiddelbart opplagt hvem som utnytter hvem, men det handler uansett om et patologisk forhold til seksualitet. Altså når det blir en negativ kraft i livet som man må “administrere” så godt man kan, men som man egentlig ikke har noen glede av. Det blir noe tvangsmessig. Payne fremholdt mange ganger at hennes rolle i det hele var mer terapeutisk enn noe annet, og at dette er en underkjent samfunnsfunksjon fordi folks typiske holdninger er at “prostitusjon er alltid moralsk galt” selv om de ikke har noen form for peiling på hva de prater om.
