Selv om jeg nå befinner meg mange millioner lysår unna den virkelighetsbobla som tillater fjasete fjollehøner av dette kaliberet så er ikke opplegget deres ukjent for meg. En gang var jeg selv i tyveårene. Riktignok har jeg aldri vært glad i kokain – det ble prøvd og forkastet som “ikke noe for meg” (i likhet med mye annet galt) – men jeg har hatt nok omgang med “kokainhoder” til å gjenkjenne atferdsmønsteret. Det er en viss grad av høne og egg her. Var de sånn fra før og ble derfor tiltrukket av kokain, eller ble de sånn på grunn av dopets “tilbakevirkende kraft” innenfor den personlige psykologien? Grovt sett går skillelinjen langs en kant som defineres av hvordan man reagerer på en spesiell form for dop, enten kokain eller hva som helst annet: Opplever man noe positivt eller noe negativt?
Mange opplever kokain som “prestasjonsfremmende” innenfor en slags større sosial sammenheng. Man blir mer energisk, mer empatisk, føler større “indre ro” og mindre sosial sjenanse. Imidlertid kicket intet av dette inn for meg. Jeg følte meg bare stresset, dårlig fokusert og minst tyve IQ-poeng dummere enn til vanlig. Verre enn å være dritings (som jeg heller ikke liker). Noen føler åpenbart at ting faller på plass for dem og de får til å føre seg med større frihet og selvsikkerhet når de tar et dop, men for meg er det stort sett helt motsatt. Jeg har ikke noensinne eksperimentert med noe rusmiddel som jeg følte var til noen slags “hjelp” — selv ikke alkohol i sitt klassiske bruksområde, altså som “sosialt smøringsmiddel” for å løsne på slipset, slå ut håret og “komme i stemning” som man sier. Jeg har en atypisk reaksjon. Alt som skjer er at jeg føler meg dum, treg og snøvlete, ute av stand til å tenke klart eller gjøre rede for meg på konsist og stringent vis.
Imidlertid har jeg noen ganger en positiv rusopplevelse på grunn av små mengder alkohol, si for eksempel to halvlitere pils eller to glass vin, men heller ikke mer. Si for eksempel under et vanlig middagsselskap med noen få gjester. Jeg tåler forsåvidt umenneskelige mengder alkohol uten å miste bevisstheten (eller få personlighetsforandringer), men jeg blir fullstendig psykopat ved et tidspunkt. Jeg føler ingenting. Alt blir “numment” — noe jeg antar er hele poenget med å være alkoholiker, det er bare ikke noe som passer for meg. Jeg synes det er en ekkel følelse. Selv liker jeg å konfrontere ting fremfor å trekke meg tilbake, gå i dekning eller “fornekte realitetene” med eller uten hjelp av noe slags dop. Sånn sett er jeg en ganske god soldat men en katastrofalt dårlig politiker i livets kamp, så å si. Men noen vil utvilsomt oppleve meg som en “festbrems”. Jeg forstår ikke engang hva konseptet med å “slippe seg løs” eventuelt skulle bestå i. Jeg var jo allerede løs. Det finnes ikke noe som tvinger meg til å gjøre eller ikke gjøre akkurat som jeg vil (det vil si innenfor rimelighetens grenser og naturligvis begrenset av budsjett og øvrige ressurser). De eneste hemninger jeg lever med har sin årsak i selvdisiplin, som igjen handler om strategisk bruk av det lille vettet man har. Hva andre eventuelt gjør i så måte er ikke i utgangspunktet mitt problem.
På den ene siden skjønner jeg hvorfor det er så mye mas om et par fjasejenter som oppfører seg utsvevende for åpent kamera; dette er jo ikke til noen slags hjelp for eksempel for de som lever med tenåringer i huset og føler gru foran stadiet med sex og dop (som de allikevel vet er noe som vil komme, bare ikke akkurat i dag) … men på den annen side føler jeg bare et stort gjesp. C’est la vie. Hvem er det som føler seg provosert av dette våset? Tyveåringene er som de alltid har vært. Det bruser i hormonene mens det snorker i vettet. Senere i livet vil dette forholdet snu. Typisk er det sånn at når man har skaffet seg nok livserfaring til å skjønne hvordan man skal gjøre ting så gidder man ikke lenger å gjøre dem. Det føles ikke viktig på samme måte som den gangen. Og de fleste skjønner at hvis man skulle vært tyve år igjen og visst det man vet nå så ville man neppe hatt lykken med seg på det jevnaldrende sosiale området. Imidlertid ville man kunne fått det til ganske bra i yrkeslivet, overfor femtiåringer som synes at tyveåringer er på sitt beste når de oppfører seg som førtiåringer (mens det motsatte atferdsmønster som regel bare medfører rynkede øyenbryn). Hvordan man oppfører seg har jo mye å si for hvorfor og hvor mye andre folk betaler deg — hvilket bringer oss til sakens kjerne akkurat her og nå: Disse fjasejentene oppfører seg jo fjasete fordi dette er hva folk betaler dem for å gjøre. Noen digger dem mens andre hater dem, poenget er at mange følger med på dem og snakker om dem, fordi dette er selve grunnlaget for å lykkes innenfor oppmeksomhetsøkonomien. Reklamepengene tilfaller de som har et stort publikum.
For å trekke meg opp på land igjen, fra denne deprimerende smørja av senkapitalistisk toskeskap, vil jeg si noe om skjønnhet. Etter min mening er ikke disse fjasejentene vakre, snarere tvert imot. De ligner kunstige “produkter” som virrer rundt i en labyrint av tåpeligheter, mer eller mindre til folks forferdelse og forlystelse. Det er teater men det er ikke interessant teater. Ihvertfall ikke for meg. Jeg har sett både verre og bedre — enten dette er retteferdig eller ikke (det er ikke) så er det jo ikke typisk slik at folk fatter interesse for “middelmådige” ting som eksisterer i en aura av “vanlighet”. Ifølge ryktene bruker Sophie Elise en million kroner i året på å pleie utseendet. Det første jeg tenker er at hun blir lurt. Det hjelper ikke. Det neste jeg tenker er at dette er “the cost of doing business” og at hele temaet i forretningen hennes er en slags levende selvbiografi hvor manuset blir til mens man går, så å si, hvor det alle ønsker å høre om er hvor dyrt det er å være vakker. Men det koster jo ingenting. Vakker er noe alle kan være, det handler mest bare om å ikke være stygg, eller altså, det er et spørsmål om atferd. Noe man kan styre fra kontrollpanelet i hjernen. Det man betaler for er dekorasjon. Eller illusjon, om du vil. Vi kan ta dette så langt ut i den filosofiske kålåkeren som noen måtte ønske, men det koker uansett ned til forholdet mellom selvet og verden. Hva er det du tror du ser der ute? Menneskets naturlige propensitet er å “dekorere” både seg selv, andre og omgivelsene i sin alminnelighet. Ser du skjønnhet eller lar du deg imponere av alle dekorasjonene? Vi kan omformulere dette spørsmålet slik: Ser du virkeligheten eller ser du bare teaterkulissene folk har stilt opp for å få deg til å tenke på en spesiell måte?
