Primitiv (frå latin primus, ‘først’, eigentleg ‘først i sitt slag’) er eit ord som viser til noko som høyrer til eller liknar ei eldre tid eller utviklingsform. Det har vore eit viktig omgrep innan vitskapar som antropologi og biologi, og har vore brukt til å skildra levande vesen, samfunnsordningar og kunst. I dag er omgrepet mindre i bruk som ein vitskapleg term, og blir ofte oppfatta som nedsetjande.
(Wikipedia)
Det er uklart til hvilken grad jeg er i kontakt med “realitetene” slik de oppleves av et flertall nålevende mennesker i Norge, men for meg selv er ikke det å gå på tur som inkluderer overnatting utendørs noen “big deal”. Er ikke det noe folk gjør da? Si for eksempel å gå inn til et avsidesliggende fjellvann for å fiske, eller en hvilken som helst annen grunn, det å ha med seg telt og sovepose for å bli over der ute virker på meg mer som en åja type opplysning enn en hæ. (Selvsagt litt avhengig av hvem som sier det. Jeg kjenner jo forsåvidt individer jeg ikke klarer å se for meg i en slik sammenheng.) Ihvertfall opplever jeg ikke dette som noen spesielt modig ting å gjøre.
Mer enn ti år har gått siden jeg brukte Facebook, men det var en gang på den tiden at en brite i kontaktlisten min gjorde meg oppmerksom på at det finnes en hel “nyprimitiv” bevegelse som etter vedkommendes mening handler om å konfrontere “frykten for naturen”. Greia er å erfare overlevelse under vanskelige forhold — og jeg bemerket, snusfornuftig som jeg er, at hvis jeg følte selv den minste tvil om at jeg kom til å overleve turen så ville jeg heller bli værende hjemme. Det er ikke så jævlig viktig å dra på fisketur. Herregud. Men etterhvert oppfattet jeg at de mener ikke å utsette seg for virkelige farer, men at bare det å overnatte utendørs er et skremmende prospekt for mange. De har aldri opplevd noe annet enn å sove i en seng omgitt av fire vegger. Dette er altså svært urbane mennesker.
Imidlertid er det noe som beveger seg i undergrunnen. Det virker som mange yngre mennesker har en sterk vilje til å leve “off grid”, det vil si uten å være koblet opp mot noe slags nettverk, ikke engang strøm og vann, og helst i en slags fantasifull versjon av begrepet hus som man bygger selv — basert enten i gjenbruk eller slike naturmaterialer som man finner på stedet. Det er et poeng i seg selv at det skal være primitivt, men funksjonelt. Kort sagt det vi i Norge ville kalt en ulovlig oppført hytte, og det finnes jo noen sånne der ute, uten at jeg vet eksakt hvor grensene går. For eksempel tror jeg det er greit å rigge til en gapahuk mot vær og vind, men det er neppe tillatt å bygge noen slags permanent struktur, med ildsted og det ene med det andre. Det hjelper ikke om man har tillatelse fra grunneieren, eller engang om man selv eier området. Det er lenge siden man bare kunne bygge hva man ville noe sted i Norge. Jeg kjenner ikke reglene i Storbritannia, men jeg tror ikke det er lov der heller. Kanskje i USA eller andre mer primitivt organiserte statsdannelser. Eller hvis det er så langt vekk fra folk at det i praksis aldri er noen ferdsel der, da kan man jo til en viss grad ta seg til rette.
Det litt interessante er hvordan folk ikke gidder å vente på apokalypsen før de etablerer en postapokalyptisk livsstil. Hva skal man tenke om dette? Kanskje står vi allerede til knes i sivilisasjonens undergang, det er bare treghet i systemet som gjør at vi ikke har oppdaget det ennå. De fleste har det dog ikke travelt med å stikke til skogs helt ennå. På den annen side har vi et antall individer – såkalte preppere – som omtrent ikke snakker om annet enn krisa som skal komme, og som de “forbereder” seg på til enhver tid. De føler ingen tvil overhodet om at samfunnskollapsen er rett rundt hjørnet og har i sakens anledning truffet diverse tiltak, ikke alle nødvendigvis like realitetsorienterte verken i intensjon eller utførelse. Det virker for eksempel ikke klokt å posisjonere seg som han med alle ressursene i et scenario hvor man forventer omstreifende bander som jakter på hva som helst slags mat. Jeg ville heller satset på mobilitet. Men her igjen er det vel neppe “klassisk realisme” som motiverer prepperne, kanskje mer en slags psykiatrisk selvhjelpsplan som får dem til å føle mer optimistiske i en global situasjon som ikke ser bra ut. Slik sett handler det mer om å overleve hverdagen enn den krisa som kanskje aldri kommer.
