Et sakrament er en hellig handling, eller et nådemiddel. I tidlig kristendom betydde sakrament alle handlinger, riter og gjenstander som ble brukt i gudstjenesten. Fra høymiddelalderen ble sakrament bare brukt om rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Den katolske, ortodokse, anglikanske og lutherske kirke lærer at sakramentene alltid har en objektiv virkning, forutsatt at ikke menneskene ved vantro eller manglende anger over sine synder hindrer virkningen. Den reformerte kirke lærer at sakramenter er tegn og bekjennelseshandlinger der menneskene avlegger vitnesbyrd om sin tro.
(Store norske leksikon)
Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør påstår Lukas i det dramatiske høydepunktet av sitt evangelium – et gresk ord som betyr “det gode budskap” – at Jesus sa da de drepte ham. Den norske kirken har bare to sakramenter og begge handler om å bekjenne sin tro på at Jesus var en levende gud som ble sendt til jorden for å frelse menneskene, “slik at hver den som tror på ham skal ha evig liv” og det ene med det andre. Det første er dåpen. Det andre er nattverden. Begge betraktes som essensiell metafysisk mekanikk i bekjennelsesprosedyren. Hvis man ikke tar imot noen av dem, noensinne, er man strengt tatt ikke kristen. Såpass må det jo være. Troen er ingen lek. Enten er det det dypeste og mest meningsfulle i livet ditt eller så er det bare fjas og prat. Til og med jeg – en hardkokt ateist – skjønner dette. Eller for å være mer eksakt: Jeg kan se forskjell på ekte kristne og bløffmakere, også (eller kanskje særlig) når de ikke selv vet forskjellen. Årsaken til dette er åpenbar. Alle filosofer har “profetiske egenskaper” selv om ytterst få av dem tar seg selv høytidelig nok til å etablere virksomhet som profet, spåmann, sannsiger, selvhjelpsguru, åndelig lærer eller sjaman. Vi skjønner jo noe mer. Nærmere bestemt at den menneskelige tilstand ikke tillater adgang til denne klassen av informasjon. Vår skjebne er å leve med informasjonsknapphet, tvetydighet og omskiftelighet. Vi kan velge å tro hva vi vil, men dette forandrer ikke de grunnleggende fakta — og fremst blant dem står “usikkerhetsrelasjonen”.
Det hersker neppe noen seriøs uenighet innenfor verken filosofien eller psykiatrien om at begrepet tro handler om å bygge et bolverk mot den eksistensielle angsten med de midler man har for hånden. Troen er et magisk triks som handler om å finne en stille fred i og med seg selv, og som sådan har jeg ingen motforestillinger. Verden er jo fette gal så noe må man gjøre for å “koble av” og komme til sans og samling som et individ med sin egen integritet. Om man tilbringer all sin tid med dommedagssurfing på nettet vil man nesten helt sikkert miste vettet, og hva skal man da gjøre? Menneskesinnet kjennetegnes ved sin enorme nysgjerrighet. Vår natur påbyr oss å utforske omgivelsene og søke informasjon. Vi jakter på den hellige gralen som heter sikker viten men den ligner på regnbuen i den forstand at den befinner seg alltid et sted på horisonten, alltid utenfor vår fysiske rekkevidde selv om vi kan se den glitre langt der borte. Etter litt om og men i ungdomstida, mens vi fortsatt tror at alt er mulig, aksepterer de fleste av oss etterhvert at verden er uforutsigbar og vi kan ikke vite noe med sikkerhet. Alt vi kan gjøre er det beste vi får til med de evner og ressurser vi har her og nå. Ingen vet hva morgendagen bringer. Selvsagt kan vi snakke om sannsynlighet, men alle vet at det usannsynlige også skjer noen ganger, på godt og vondt, selv om det er sjeldnere. Det er dette ordtaket om fugl i hånden mot fugl på taket handler om. Det du har blitt lovet er jo på ingen måte sikker viten. Uansett hvor hederlig den som har lovet noe måtte være så er det ikke sikkert at de vil kunne levere i henhold til avtale. Noe uforutsett kan skje. Det er jo ikke engang uvanlig at det oppstår “rusk i maskineriet” slik at man må improvisere seg gjennom en situasjon for å nå målet. På den tiden da jeg drev med forretninger hadde jeg en distinkt følelse av at dette faktisk var det normale. Det forekom aldri at man kom seg gjennom en hel dag uten at noe slags irriterende jævelskap dukket opp et eller annet sted innenfor operasjonen. Det var på den tiden jeg spekulerte i om “lengdekast med mobiltelefon” ikke bare burde bli en egen olympisk gren. Det føles jo så riktig.
Hvorom allting er, vi må snakke litt om religion. Jeg har et usentimentalt syn på saken: Din religion er det du holder mest hellig her i livet og viser aktekse og respekt gjennom offer, meditasjon og diverse former for bekjennelse. Min egen greie sånn sett er kunsten, som ikke er et uvanlig valg blant folk, men det hinsides enhver sammenligning vanligste religiøse opplegget blant mennesker er kapitalen. Du vet. Hele hurramegrundten med penger, gjeld, eiendom, arbeid og fortjeneste. Nesten ingen jobber “for seg selv”. De jobber for kapitalen. Dette er så integrert i livet deres at det er vanskelig å forestille seg noe alternativ. Dette er det normale. Dette er “det man gjør” i livet. Dette er Gud. Det første og det siste blant alle ting. Blant klassiske hedninger fungerer gudsprinsippet slik: Gudene eksisterer fordi folk oppfører seg som om gudene eksisterer. Alt er veldig pragmatisk. Alt er kodet inn i kulturen deres. Det samme kan vi si om pengene. Kapitalen er en typisk sosial konstruksjon som eksisterer fordi folk oppfører seg som om den eksisterer. (Strengt tatt er ikke kapital og penger det samme, men dette er bare en fjasete bloggpost, det er ikke ment som et akademisk arbeid. Det handler så å si bare om en liten joggetur i marka sammen med et par problematiske begrep og en kaffekopp.) Kulturen vår er kapitalbasert og vi forholder oss til kapitalen som en dypt religiøs hedningekult forholder seg til Apollo og Dionysos. Et stort antall mennesker forstår dette, men det er til liten nytte når den politiske kjøttvekta lener seg tungt mot det kapitalistiske gudsprinsippet. Både de som faktisk tjener noe på ordningen og de som tror at de har noe å tjene på ordningen. Poenget er folk gjennom aksepterte demokratiske prinsipper velger å tjene kapitalen. De oppfatter dette som sin beste aktuelle strategi i forhold til oppgaven med å overleve og formere seg. Kapitalen er Gud og shopping er Guds sakrament. Halleluja og amen. Dette er julens hemmelige budskap. Kjøp og kjøp. Spis og spis. Vi sier selvsagt ikke dette rett ut, men alle vet at det er slik.
