Neo-Ottomanism (Turkish: Yeni Osmanlıcılık, Neo-Osmanlıcılık) is an irredentist and imperialist Turkish political ideology that, in its broadest sense, advocates to honor the Ottoman past of Turkey and promotes greater political engagement of the Republic of Turkey within regions formerly under the rule of the Ottoman Empire, the predecessor state that covered the territory of modern Turkey among others. Neo-Ottomanism emerged at the end of the Cold War with the dissolution of the Soviet Union, forming two distinct waves of the ideology: the first, in the early 1990s, developed by the Turkish journalist and foreign policy advisor to President Turgut Özal, Cengiz Çandar; the second, associated with Ahmet Davutoğlu and his foreign policy goals of establishing Turkey as an influential power within the Balkans, Caucasia and the Middle East.
(Wikipedia)
Det finnes noe som vi på norsk kaller knehøner. Altså feige og prinsippløse personer. Værhaner dekker forsåvidt noe av den samme meningen, men det ultimate ordet er sannsynligvis populister. Det finnes ikke så mye som en trevl av mot i dem, selv om de liker å fremstille seg som modige. Det er enkelt nok å bevise. Len deg frem over dem og si bø, så vil de straks begynne å gråte. Men ikke nok med det, de vil også søke å engasjere andre rundt seg. Du vet. Følgerne. Det hele er ganske avskyelig men ikke desto mindre ganske virkelig. Du ser dem hver dag her på blogg.no. Den siste moten er åpenbart å “faktasjekke” opplysninger assosiert med folkemordet i Gaza, som – uansett hvordan man ellers vrir og vender på saken – ender i konklusjonen om at det er ikke så farlig med palestinerne. De er ikke ordentlige mennesker. Hva spiller det vel for rolle om en ti-tyve tusen av dem må dø så lenge det redder min følelse av sinnslikevekt?
Alle vet selvsagt at den uformelle og løst sammensatte “bevegelsen” som kalles islamskeptikere opprinnlig ble pønsket ut og satt sammen av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad — som imidlertid har skutt seg selv i foten før. De har startet mye jævelskap som endte svært dårlig for alle de involverte. Imidlertid er det ikke Mossad som har noe å tjene på at “muslimer” gruppes som en egen kategori uavhengig av hva slags andre personegenskaper folk eventuelt har på det individuelle nivå. Det er tyrkerne. Eller altså den eneste regionale stormakten som har krefter nok til å tvinge gjennom sine egne opplegg. Alle andre er nødt til å være “bambus som svinger i vinden” som japanerne sier. Tyrkia jobber i det stille med å posisjonere seg som big daddy og det er ingenting noen kan gjøre for å stanse det. Folk stirrer seg jo blinde på Irak, Syria, Egypt, Saudi-Arabia, Yemen og hva har du. Iran. Jeg har vondt for å forestille meg at Mossad ikke er klar over dette. De er jo ellers ganske flinke i faget sitt, så lenge de passer på å ikke stirre for mye inn i sitt eget pistolløp. Så hva er det som foregår? Det var ikke Lenin som fant opp greia, men det var Lenin som gjorde den berømt: Cui bono? Hvem tjener på dette? Alle som senere har etterforsket noe som helst stiller alltid dette spørsmålet. Hvem eksakt er det som har noe å tjene på for eksempel virksomheten til norske nazibloggere? Svaret er tyrkerne. Den kommende “muslimske supermakten” som imidlertid samtidig regnes som “en moderne vestlig stat” som mange har alle mulige slags ferieminner og denslags “familiært positive” assosiasjoner i forhold til. Hva er Tyrkia? Vi føler at vi på mange måte kjenner Tyrkia. Det er et ferieland. Et sted med historie, kultur, opplevelser og god mat.
Selv er jeg verken positiv eller negativ til tyrkere, eller muslimer i mer generell forstand for den saks skyld. Jeg skiller ikke mellom kristne, muslimer og jøder. De er alle akkurat den samme typen avskum — det vil si religiøst vanvittige tullinger. Så langt så vel. På den samme tid trekker jeg bare på skuldrene når folk begynner å komme med disse kjedsommelige identitetsgreiene sine. Hva fanden betyr det fra eller til for meg? Ingenting. Om han er brun, hvit eller svart; mann, kvinne eller trans: En idiot er en idiot. Jeg diskriminerer ingen slik sett. Når det er sagt, så anerkjenner jeg imidlertid alles rett til å skape sin egen lille identitetsboble som de lever i, uavhengig av hva som er “virkelig” for alle andre. Hva så? Livet er kort nok og vanskelig nok uansett. La folk være i fred med vrangforestillingene sine. Det er et ufornektelig faktum at mange er såpass engasjerte i det bisarre fenomenet vi kaller religion – akkurat som folk vil ha rusen sin – at det går i praksis ikke an å gjøre noe mer eller annet enn å bare la dem holde på. Juss og lovgivning får ellers fokusere på atferd mer enn på idèer og meninger. Føles det riktig og naturlig for deg å leve som en tosk? Javel, men så gjør dette. Knock yourself out som det heter på engelsk. Ingen bryr seg likevel. Hva er det egentlig norske nazibloggere tror de driver med? Det er jo terror rettet mot en indistinkt folkegruppe som de av en eller annen grunn har lagt for hat på noe slags generelt grunnlag. Det er noen ganger interessant å se hvordan de strever med å “rasjonalisere” de umenneskelige følelsene sine, men til syvende og sist er sannheten at de føler det er legitimt å hate “muslimer” og noen må man jo uansett hate, ikke sant?
Hvis du angriper meg som jøde blir jeg nødt til å forsvare meg som jøde var det noen som – ganske klokt – sa en gang. Jeg mener, det er jo i utgangspunktet en privatsak hva man “er” sånn sett. Et identitetsspørsmål, som alle det gjelder sikkert har gått alle mulige slags runder med opptil flere ganger. Det samme forholdet gjelder selvsagt muslimer også. Selv om de i utgangspunktet kanskje er “moderate” så vil de automatisk bli tvunget til å forsvare seg fra den posisjonen de blir angrepet i. Det ligger et programmessig incentiv i retning av radikalisering innbakt i hele opplegget. Så stiller vi spørsmålet som Lenin gjorde berømt: Cui bono? Hvem tjener på dette? Det ligger selvsagt en stor maktgevinst å hente for den som lykkes med å forene og fremstå som en troverdig representant for “alle muslimer” på den geopolitiske arenaen. Hvem har noen realistisk vei til en slik maktposisjon? Iran? Jeg tviler på det. Det er jo derfor jeg snakker om Tyrkia. Israelerne har sin greie. La oss ikke si noe mer om det akkurat nå, men de har sikkert “noe å tjene” på at det finnes noe slags generalisert muslimhat i de såkalte vesten, selv om de ikke befinner seg i noen god posisjon for å høste det siste vindfallet fra denne begivenhetsrekken. Jeg tror ærlig talt ikke israelerne forstår hva de driver med mye av tiden, men det samme bør man helst ikke tenke om den tyrkiske statslederen Erdogan. Han virker veldig “woke” med hensyn til “den muslimske saken” og vil sikkert ikke ha noe imot å bli deres verdensleder. Og om ikke ham, så den neste, eller den neste etter der igjen. Tyrkia har både den politiske og den militære makten. Ikke engang Israel kødder med tyrkerne. De er jo ikke idioter heller, ihvertfall ikke til noen direkte “her og nå” suicidal grad. Som alle vet sa Sun Tzu at den beste krigen er den man aldri behøver å utkjempe fordi motstanderen ser på posisjonen din og bestemmer seg for at det ikke nytter. Nesten all moderne militærstrategi følger denne tankeretningen. Men som alle også vet handler ikke makt bare om militære muskler. Det er mye vanskeligere å “vinne freden” enn å vinne krigen.
Det går an å overleve en krig, men det går ikke an å “leve” – i noen normal forstand – i en krigssone. Selv definerer jeg dette som en region, situasjon eller kontekst hvor man må regne med at det er en realistisk sjanse for at det vil bli skyting den dagen. Eller altså at man må “ta sine forholdsregler” på en måte ingen i Norge noensinne gjør. Det hender at folk går berserk her også, men det er ikke noe man må regne med som realistisk sannsynlig den dagen. Hvem sjekker bilen sin for bomber før de starter den, for eksempel? Bare folk i særlig utsatte stillinger. Sånt er ikke normalt i Norge. Vi driver et etter måten fredelig samfunn her, mange takk. Det er blant annet derfor vi ikke synes det er noen god idè at politiet skal bære våpen og/eller vifte med våpen i enhver situasjon, slik at de kriminelle får det for seg at de kommer til å bli skutt hvis de ikke skyter først, sånn som i USA. Ved dette tidspunkt har vi noe rundt to hundre tusen muslimer i Norge, altså ikke særlig mange. Hva tilsvarer det? Befolkningen i Drammen? Ihvertfall ikke særlig mye mer. De betyr i praksis ikke noe som helst som “egen politisk kategori” og man ser da også folk med slik bakgrunn nokså jevnt fordelt utover det politiske spekteret i Norge. Så hva handler angsten om? Vi kan bare spekulere og si det er noe individuelt, noe de har funnet på nettet, hva vet jeg. Det er uansett evneveikt, men ikke desto mindre ganske populært. Folk som ikke engang ville vært konkurrenter til neandertalere i mental kapasitet føler seg kompetente til å innta plassene, ferdig, gå — uten at de vet i hvilken retning ting bærer. Norske muslimer er først og fremst norske – det er der vi forventer og forlanger at deres lojalitet skal ligge i ultimate spørsmål – akkurat som norske jøder var under den andre verdenskrig (og senere). De som jobber for tyrkerne ser det imidlertid ikke slik. De prøver å fremprovosere noe helt annet. Hvem tjener på dette? Selv er jeg såpass helgen at jeg driter i folks identitetsforvirringer. Er de jøder, muslimer, kristne, homo eller trans? Jeg gir jevnt faen. Det er ikke mitt problem, og hvis du kommer her og prøver å trøkke det i trynet mitt så vil jeg nikke deg ned. Og deretter sannsynligvis sparke på deg en stund etterpå. Sånn fungerer den norske virkeligheten.
