Innen ordsemantikken skiller man gjerne mellom det man forstår med ordet (betydning, mening, intensjon) og det ordet viser til i omverdenen (referanse, ekstensjon). For eksempel kan betydningen til ordet kvinne beskrives som «voksent menneske av hunkjønn», mens referansen til ordet er alle objekter ordet refererer til, det vil si alle kvinner i verden. Ofte skiller man også mellom ords grunnbetydning (denotasjon) og bibetydning (konnotasjon): For eksempel kan ordet kjerring, i tillegg til grunnbetydningen som i stor grad tilsvarer betydningen til kvinne, også ha negative konnotasjoner knyttet til seg.
(Store norske leksikon)
Ordet kjerring er mest interessant fordi det egentlig betyr “mann” — eller rettere sagt “en liten mann”, altså en karling, som det het på norrønt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Finnes det noensinne noen gode grunner for å kalle en kvinne for “mann” (eller omvendt), det vil si årsaker som ikke er ment som provokasjoner og fornærmelser? Misgendering kaller de dette på engelsk. Miskjønning. Vi må anta at det betyr noe annet når man miskjønner seg selv enn når man gjør det mot andre. Det er for eksempel sjelden godt ment når man snakker om en mann som “kjerring” og ikke stort bedre når man bruker dette ordet om kvinner. Likevel er det svært vanlig. Kanskje til en slik grad at det å bli kalt kjerring ikke egentlig har noen sterk virkning som fornærmelse annet enn overfor spesielt “hårsåre” individer. De normale vil vel bare trekke på skuldrene av hele saken og tenke at dette er alt for fjollete til at man skal engasjere seg i det.
Som overskriften sier, mennesker har ikke rompe. Dette er et norsk dialektord som betyr “hale” — mens rumpe er navnet på den regionen av kroppen som man typisk sitter på. Imidlertid uttales de likt, så når folk forveksler dem må man anta at det handler om dårlig ortografi, eller rettskrivning som Norsk Språkråd typisk kaller det. (Formen “rettskriving” godtas også, men Språkrådet anbefaler generelt at man skal bruke flere ning-endelser i skriftspråket.) Er sånt viktig? Folk reagerer som regel med psykotisk aggresjon når man korrigerer språket deres slik at man bør sannsynligvis være forsiktig med å gjøre sånt av denne årsaken alene. Kanskje det sitter i – den usynlige – rompa? Noe er det uansett som trigger dem. Av årsaker jeg ikke forstår føler folk seg krenket når man stiller spørsmål ved språkbruken deres. Det virker som om det ligger tett opp imot begrepet legemsfornærmelse – det heter vel strengt tatt “kroppskrenkelse” i dagens juridiske språkbruk – så vi får et ganske interessant spenningsfelt mellom språkets intensjon og ekstensjon slik sett. Mitt inntrykk er at de rett og slett ikke forstår de avgrunnsdype forskjellene mellom talespråk og skriftspråk, men heller “skriver slik de snakker” og kaller deg kverulant hvis du påpeker at det blir enklere å forstå hva de skriver om hvis de gjør en bedre innsats i forhold til rettskrivningen sin.
Ta for eksempel dette med å slåss. Ordet henviser til en tilstand av gjensidighet, etter samme mønster som “vi snakkes” eller “vi treffes”, og følger ellers den normale bøyningen av verbet, slik at gjensidig fortidsform blir “vi sloss”; i betydningen “vi utvekslet slag”. Vi slo hverandre. Hvorfor er ikke dette åpenbart? Slåss er nåtidsform. Sloss er fortidsform. Møtes er nåtidsform. Møttes er fortidsform. Og så videre. Er dette viktig? Det kommer an på hva slags ambisjoner – se min forrige bloggpost – man har med språket sitt. Hvis det man går for er bare uformell koseprat om ting og tang innenfor en “sosial sfære” spiller det sannsynligvis mindre rolle enn de gangene man mener å presentere saklig informasjon på en tydelig måte. Folk skriver åpenbart blogg av svært forskjellige årsaker. For meg er det en øvelse i disiplin, mens det mer vanlige er noen slags form for “sosialt samvær” på en virtuell plattform. Det dukker stadig opp bloggposter som markedsfører denne siste idèen, særlig i forhold til diverse “ufine kommentarer” som folk åpenbart pådrar seg av årsaker som jeg heller ikke forstår. Mesteparten av det som publiseres på bloggplattformer – her, der og overalt ellers – er jo ikke akkurat verdenslitteratur, og det er heller ikke ment slik. Det er lettvint og overfladisk drøl som i sine mest intense øyeblikk kanskje manifesterer seg som følelsesmessig opprør mot “urettferdighet” og andre estetisk provoserende ting man observerer i verden. Det er jo aldri noen mangel på stygge ting der ute. Folk er onde; både i tanker, ord og gjerninger. Alle vet dette. Det er regelen. Det biologiske imperativet hos en psykotisk terrorape. Det er så ekstremt usannsynlig at man noensinne vil møte “et godt menneske” i denne verden at mange prøver å etablere nære vennskap med andre arter istedet. Til dette formål har vi avlet frem udyr som ikke er levedyktige i noen annen sammenheng enn som “kjærlighetsslaver” for mennesker. Du vet. De som “leker med dukker” bare at det er ikke dukker, det er levende skapninger. Groteske misfostre riktignok, men de er også “uskyldige” små skapninger som appellerer til menneskers emosjonelle omsorgsbehov — og kanskje også noen ganger deres dominante kontrollbehov.
Hvilket bringer oss til noe interessant: Jeg er ikke min brors vokter, svarer Kain når Gud spør ham hvor hans bror Abel befinner seg, like i etterkant av den fratricide ugjerningen hans. Alle kjenner selvsagt bibelhistorien om hvordan misunnelse avler både vold og påfølgende løgn. Det etiske dilemmaet handler om i hvilken grad man skal være “sin brors vokter” i denne verden, og i så fall hva dette skal bety i praksis. Skal vi passe på hverandre? De fleste vil si ja, dette er hva samfunnskontrakten dypest sett handler om. For det meste – når ting er på det jevne – skal vi la hverandre være i fred og ikke blande oss borti andre menneskers affærer, men når noen åpenbart har problemer bør vi i det minste signalisere overfor dem at vi ser dem og vi kan hjelpe dem – innenfor rimelighetens grenser – dersom dette er ønskelig. Imidlertid er det utydelige grenser mellom omsorg og kontroll. Når går viljen til å hjelpe over til å bli en vilje til å overta styringen over andres liv? Gode råd er dyre, som ordtaket sier, men dårlige råd kan man få gratis i så rikelige mengder som man klarer å svelge unna. Strengt tatt er det jo ikke “hjelp” når man overtar styringen over andre menneskers liv og stiller tildels harde krav til hva de kan og ikke kan gjøre som betingelse for den bistand man eventuelt yter. Det er en intervensjon — som riktignok kan være nødvendig, si for eksempel i situasjoner når det handler om kompulsiv rusavhengighet og den typen ting som pasienten ikke selv klarer å kontrollere, men navnet på den metoden man bruker er tvang, ikke hjelp. Det handler om makt. Man overtar styringen over noen som ikke selv klarer å styre livet sitt. Hvor ofte og av hvilke årsaker er dette greit? Det er i virkeligheten ikke noen stor sak å “avruse” en narkoman, selv om det er ubehagelig for alle de involverte. Det som er virkelig vanskelig er å kartlegge årsakssammenhengene til at pasienten opplever det som “bedre” å ruse seg enn å konfrontere verden og livet på et edru og – de fleste vil si – bedre vis. Eller ihvertfall er det vesentlig mye billigere å leve rusfritt, enten vi måler det i penger eller i sosialmedisinske skadevirkninger. Etter min mening handler årsakene til at folk ruser seg ofte om at de søker “bedøvelse” i forhold til det konstante kravet om at man må prestere, man må “være noen” i samfunnet og det ene med det andre. Det raker ikke deg hva jeg gjør. Man kan tenke at det å korrigere noens språkbruk oppleves som en utidig intervensjon fra “de prektige” på lignende vis som når en narkoman utsettes for tvangsbehandling, og kanskje også av de samme årsaker.
