Husarbeid og husstell er synonymer, men med noe ulik bruk. Husarbeid brukes i dagligtalen og i diskusjoner omkring tidsbruk, arbeidsdeling mellom kjønnene og arbeidsforhold. Husstell har vært brukt som navn på fag, institusjoner og skoler. Både husarbeid og husstell kan brukes om alt arbeid i hjemmet og dermed omfatte rengjøring, matlaging, innkjøp, vask og stell av klær og tekstiler (klesvask), omsorgsarbeid, stell av planter, i noen sammenhenger også stell av hage og vedlikehold av bolig. Begrepene kan også avgrenses mer og betegner da vanligvis matlaging, rengjøring og arbeid med tekstiler. En vid forståelse av begrepene er vanlig i dagligtalen og i de mange diskusjonene rundt hvem som skal utføre husarbeid samt hvordan det skal gjøres.
(Store norske leksikon)
Humoristen Gary Larson var ganske stor en stund, med sine absurde betraktninger rundt livet og alt vi ikke vet. Han hadde en tegning av noen mennesker – vi tenker kanskje en familie – som sitter sammen i en sofa og betrakter veggen. Slik så Larson for seg en typisk lørdags kveld før menneskeheten fikk fjernsyn. Han sa imidlertid aldri noe om hva kjønnskampen besto i før vi fikk husarbeid som et tema det er like vanlig å forholde seg saklig og rolig rundt som “palestinaspørsmålet”. Hva kranglet et gjennomsnittlig ektepar om før det ble vanlig å bo i møblerte hjem med klar separasjon mellom “inne” og “ute”? Ved et tidspunkt må vi jo anta at hus for det meste handlet om “ly mot vær og vind”, et trygt sted å sove og den typen ting, men så kom utviklingen – eventuelt innviklingen, alt etter hvordan man ser det – og nå er vi en helt annen type skapning enn de rå og primitive uteliggerne som vår art en gang var.
Man må ha en bestemt innstilling til begrepet hus for at begrepet husarbeid skal gi noen mening. Selv avviser jeg det konsekvent. Eller jeg kan eventuelt gå med på at “husarbeidet” består i å bygge og vedlikeholde selve strukturen, mens dekorasjon og annet som har med innredning og “daglig drift” å gjøre faller innunder begrepet stell. De fleste vanlige folk gjør aldri noen form for husarbeid, de bare styrer og steller inni en “boble” som eksisterer mest i hodet. For å klargjøre min egen posisjon: Jeg har få eller ingen problemer med å “stelle hjemme” hvis vi med dette mener å holde huset i rimelig skikk. Du vet. Rent, ryddig, kanskje til og med pent, hvis man har sansen for denslags. Jeg ser ikke på dette som arbeid, men som “ting jeg gjør i privatlivet” og som handler om min personlige trivsel. Det er “ekstra”. Ting jeg verken kan forklare eller forsvare som “nødvendigheter” i noen objektiv forstand, men det føles viktig for meg likevel. Hva med alle andre? La meg uttrykke det slik: “Alle andre” foretrekker at jeg stiller med klær på når jeg beveger meg ute blant folk, men de har i utgangspunktet ingen mening om merke, snitt, farge og så videre. Det er opp til meg selv å velge. På samme vis foretrekker “alle andre” at hvis de blir bedt hjem til noen, så skal det ikke se ut på en måte som setter folk i forlegenhet, verken vertskap eller gjester.
Når det er sagt så skal jeg tilstå en viss fetisjistisk tiltrekning mot “det sære” når det kommer til byggekunst – forsåvidt på den samme måte som resten av kunstsynet mitt – men da er jeg samtidig nødt til å presisere at bare sært holder ikke mål i måneskinn, det må være både en plan, en visjon og “en konsistent indre logikk” i strukturen for at den skal fremstå som behagelig for meg. Jeg mener, det finnes hvor mange “kråkeslott” og Pippi Langstrømpe-hus som helst i verden, hvor de bare har dynget på med bygningsmessige detaljer som ikke er harmoniske i forhold til hverandre, både innvendig og utvendig, men dette appellerer på ingen måte til meg. Det har den motsatte effekt. Eller hvis det først skal være camp så skal det være sånn som camp var på 1920-tallet; for eksempel de berømte Palacios Indianos som man finner generøst strødd utover hele Spania. Kort fortalt, folk som hadde opparbeidet seg en formue i “koloniene” og som nå vendte tilbake for å tilbringe livets siste del “hjemme”, i en standsmessig bygning. “Indianerstilen” er ganske distinkt, men ikke ulik ting som ble bygd også i Norge ved den samme tid, inspirert av “Art Noveau”. Problemet med det meste sånt er bare at det befinner seg prismessig utenfor min rekkevidde. Jeg har jo ingen planer om å “sette meg i gjeld” ved dette tidspunkt av livet, så horisonten min befinner seg mer på nivået “familievilla som behøver oppussing” enn noe slags “palass som scorer høyt i arkitektmagasiner”. Man må lære seg å kjenne sine begrensninger, men man kan jo ikke desto mindre beundre ting som man ser ligge ute for salg.
Originalt er det på ingen måte, men har man ikke noe bedre for hånden så kan man alltids etablere et komisk poeng rundt hvordan folk har ulike standarder for “rent og ryddig” og derfor dårlig grunnlag for kompromissbygging. For eksempel, hvis jeg bor alene så blir huset som det blir – mange synes jeg har “høy standard” som aleneboende mann, om enn litt “spartansk” – men hvis jeg bor sammen med noen annen er det som typisk skjer at de forlanger en helt annen type orden preget av mer “pynt og dill” som jeg selv ikke nødvendigvis liker, men som heller ikke er noe problem for meg såfremt ingen prøver å rekruttere meg til å tørke støv av porselensfigurer og den typen ting. Da blir det krig. Min type orden handler om å “vite hvor jeg har ting” mens andre menneskers orden ofte ligner performance art fokusert på noe slags eksistensielt teater som jeg ikke forstår — og som de da heller aldri kan redegjøre for på noen sammenhengende måte. Hva betyr det at noe er “pent”? Mener vi det samme når vi bruker dette ordet? Hvorfor skal for eksempel et verksted være “pent”? Er det ikke nok at det er rimelig rent og ryddig? Og er ikke kjøkkenet også et slags verksted slik sett? Jeg opplever selv at begrepet trivsel bare har begrenset sammenheng med hvordan omgivelsene mine ser ut. Jeg praktiserer det spillteoretiske prinsippet godt nok om alle forhold og ting i livet, i det forstand at så snart dette nivået er oppnådd så slutter jeg å jobbe mer med saken. Punktum finale. Jeg er ikke en sånn som vil henge gammelt verktøy, legemsdeler fra døde dyr og andre bisarre ting på veggene mine, det eneste man typisk finner der er kunstmalerier, plakater og så videre. Noen tekstiler, jo ja, men hvis de ikke “gjør en jobb” som gardiner og annet, så vil jeg ikke ha dem. Uansett hvor god orden man eventuelt har på alle sakene, så representerer “unyttige ting” bare kaoskrefter. De krever noe uten å gi noe, slik at man er alltid “på vikende front” i forhold til tingens fetisjistiske makt. I praksis blir man en tempeltjener i helligdommen til en guddom uten portefølje. Rydde, stelle, tørke støv og vaske. Er det mannen som har bestemt at det skal være slik? Kvinnen ble rekruttert som en husholdningens slavearbeider, kontinuerlig på etterskudd med “husarbeidet”? Herregud for et opplegg.
Ser den, med husarbeid og husstell – og helt ok å fordele oppgavene alt ettersom. Jeg er den typen som selv vil gjøre husarbeidet – for da blir det gjort “ordentlig” i alle fall på MIN måte…. jaja
du leverer til stadighet interessante innlegg. Takk for det 🙂
En vanlig fordom er det å tro at filosofer “søker svar på livets store spørsmål” og det kan sikkert hende at noen gjør dette også, men mitt eget ambisjonsnivå begrenser seg til å “formulere mer interessante spørsmål” så får folk finne svarene sine selv.
Jeg har innsett at det er greit å “senke standarden” fordi jeg ikke har overskudd til å holde det rent og pent til enhver tid. Det innebærer også at det er desto mer viktig å ha det praktisk og trivelig uten for mye dill og dall som krever støvtørking.
Praktisk og trivelig er de ordene jeg selv kjører frem også. Det er liksom et poeng at man ikke skal være nødt til å kjøre på med “vedlikehold” døgnet rundt for at man skal kunne ha det som man vil, eller nokså nær.