En trillion er en million billioner. Det kan også skrives som et 1-tall med 18 nuller etter. På engelsk brukes trillion i betydningen tusen milliarder (og billion i betydningen milliard).
(Store norske leksikon)
Jeg har ikke vanligvis bruk for særlig store tall i hverdagen min. Selv da jeg drev firma var det aldri snakk om å sjonglere med mer enn “noen millioner” på det meste. Når har man bruk for å telle milliardene sine? Selv de som har noen slags privat kontroll over denne typen beløp kan ikke bare “ta det ut av banken” og gjøre som de vil med pengene. Ting blir veldig abstrakte når man kommer opp i de helt store pengene. Du er ikke lenger en fri operatør når de økonomiske beslutningene dine har store ringvikninger på samfunnsnivå. Du blir nødt til å forholde deg til politikk enten du vil eller ikke. Særlig hvis du kontrollerer “en dominant posisjon på eiersiden” av noen slags lokal hjørnesteinsbedrift som er viktig for sysselsettingssituasjonen og det ene med det andre. Imidlertid er ikke dette et problem for de fleste. I den grad “vanlige folk” har store tall i livet sitt så handler dette som regel om gjeld. De har tatt opp lån for å kjøpe bolig, bil og så videre. Så vidt jeg kan se er det helt alminnelig der ute å ha “noen millioner” i gjeld. Hvilket påbyr en viss interesse for inflasjon og rentenivå.
På mange måter har jeg et primitivt og direkte syn på tilværelsen. Etter min mening er man fattig hvis man – uansett grunn – må trikse og mikse, jobbe som et muldyr på amfetamin og gud-vet-hva for å få de økonomiske regnestykkene til å gå opp fra måned til måned. Prisen for et par lastebillass med fine blanke ting som gir statusfølelse er at man i praksis blir en pengeslave som betjener noen store gjeldsposter over mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Mange fikser det ikke. De går personlig konkurs, lånefirmaet kommer og henter bilen, huset legges ut på tvangsauksjon og det ene med det andre. De blir ikke engang kvitt gjelda. Noen poster blir typisk alltid hengende igjen som grunnlag for en helt ny situasjon med dårlig kredittrating som gjør at man knapt får åpnet et telefonabonnement i etterkant. Det er ingen spøk å få stempel som dårlig betaler i et samfunnssystem som er basert på kreditt og gjeldsopptak. Det er jo sånn penger skapes i dagens Norge. Banken (eller hva det nå er) må ha ni prosents dekningsgrad, det vil si at de må ha ni tusen i kapitalreserver for hver hundre tusen de låner ut, slik at mesteparten av samfunnets “penger” foreligger i kraft av låneavtaler som betjenes mer eller mindre korrekt i henhold til avtale og program av diverse skyldnere. Det var dette den store kollapsen i 2008 handlet om. Det kan oppsummeres med ett ord: Grådighet. Hele korthuset ramlet sammen fordi alt for mange var alt for ivrige etter å gi ut lån til – forutsigbart – dårlige betalere. Siden gikk det som det måtte gå. Nå har USA fått et problem med hjemløshet, ekstrem fattigdom og rusmisbruk ut over alle støvleskaft istedet.
For 25 år siden etablerte jeg den epost-kontoen jeg fortsatt bruker, tilknyttet det amerikanske nettstedet Yahoo. De var ganske hippe en stund på slutten av 90-tallet men nå må man sannsynligvis være en ekte yahoo – et amerikansk slangord som betyr “dust” eller “villmann” – for å bruke denne tjenesten. Ikke desto mindre har de fortsatt et oppegående tilbud. Komisk nok bekreftet jeg identiteten min med bankID i forhold til Yahoo etter tyve år som fast kunde der, men jeg ser jo ellers ingen grunn til å endre på forholdet ved dette tidspunkt. Det funker bra nok til mitt formål. Uansett, poenget er at når man går til forsiden av Yahoo.com vil man finne et utvalg nyheter som fokuserer på lokale forhold i USA, bare avbrutt av annonser som typisk er på norsk og grumet i forhold til min søkehistorikk og alt det der. Nylig dukket det opp en annonse for “kredittkort uten kredittsjekk” som jeg oppfattet som mildt sagt suspekt. Hvem er det de henvender seg til? Ingen som prioriterer det å få inn pengene sine i henhold til avtale vil reklamere med at kredittsjekk ikke er nødvendig. Det finnes jo alltid et segment av befolkningen som gir fullstendig faen og bare rasker med seg alt de kan få med seg der og da, til helvete med alle konsekvenser, eller de typisk småkriminelle om du vil. Folk som ikke har noe bevisst forhold til “morgendagen” og knapt nok til virkeligheten her og nå. Man vil få et gjeldsbrev som skyldneren undertegner, men hva er dette verd når de ikke følger betalingsplanen? Noen har åpenbart alt for mye penger som de strever med å bli kvitt, eller i det minste introdusere på markedet som “dårlige lån” tilknyttet papirer som de senere kan omsette. Jeg sier ikke mer. Handel med gjeld er i prinsippet slavehandel. Man kjøper riktignok ikke mennesker, bare forpliktelsene deres, men i praksis betyr dette det samme. Hvordan skal de proletære skaffe penger på annet vis enn gjennom å selge sin arbeidskraft?
