Genregulering er når cellene regulerer hvilke gener som er slått av eller på, i hvilke vev og organer de er aktive, og hvor mye genprodukt som lages til enhver tid. Homeoboks er en kort DNA-sekvens som finnes i mange regulatoriske gener, det vil si gener som er involvert i å regulere aktiviteten til andre gener. Gener som inneholder homeobokser resulterer i proteiner som kan binde seg til andre gener og brukes til å regulere deres aktivitet. Genuttrykk skjer i ulike stadier og reguleringen kan skje på alle stadiene. Det første stadiet for å uttrykke informasjonen som ligger i genene, er avlesing av koden i DNA-tråden som genet består av. Dette fører til produksjon av mRNA. Det neste stadiet er når mRNA oversettes til et protein. Når proteiner er laget, kan regulering skje ved at proteinene enten er i en aktiv eller inaktiv form, eller hvorvidt proteinene er stabile over lang tid eller blir destruert etter kort tid. Homeoboksen er stabil og har nesten ikke endret seg i løpet av evolusjonen. Hvis homeoboks-regionen endret seg for mye, ville det resulterende homeodomenet til proteinet ikke være i stand til å binde seg til DNA og RNA, noe som ville føre til at organismen ikke var levedyktig.
(Store medisinske leksikon)
Genetikk er en forholdsvis kompleks affære. Dersom vi rullet ut hele DNA-molekylet i sin fulle lengde ville vi få en to meter lang tråd, som imidlertid er så tynn at den lar seg vikle sammen til en bitteliten klump som lagres inni kjernen av en celle som vi typisk må forstørre hundre ganger for å kunne se. Som alle vet er homeose når et organ i en kropp utvikler seg til å bli noe annet. Homeobokser – se ovenfor – er følgelig strukturer i DNA-sekvensen som “låser” den genetiske koden innenfor en “boks”, altså et avgrenset operasjonsområde, slik at ikke ethvert organ kan utvikle seg i enhver retning. Blant annet derfor får vi ikke typisk mutasjoner som for eksempel en tredje arm som vokser ut av brystkassa eller øyne i ræva. Boksen forhindrer det. Disse veggene kan ingen bryte ut av.
Tenk på din mor og far. Alle har noen, selv om de ikke kjenner dem. Tenk så på besteforeldre, oldeforeldre, og så videre. Alle har et opphav sånn sett. Alle vet hvordan dette fungerer. Generasjoner og slektsledd. Det er forsåvidt vanlig å ha en viss følelse for “hvem de var” noen ledd bakover – mange har jo personlig møtt sine egne oldeforeldre og det ene med det andre – men det er ikke vanlig å sitte med detaljerte opplysninger om slekta gjennom mange hundre år. Noen bedriver riktignok litt hobbyforskning innenfor feltet, men for de fleste fremstår det som lite relevant hva slekta deres drev med for tusen år siden. Artig å høre om, selvsagt, når og hvis noen har noe vettugt å komme med, fordi alt mulig “kan” jo ha skjedd. Det vi vil vite er ting som kan bevises. For eksempel gjennom DNA-spor. Man kan teste seg for sånt på relativt billig og kommersielt vis nå for tiden. Opplysningene er tildels vage og basert i statistisk projeksjon, men likevel korrekte. Dersom man i sin personlige DNA-kode er bærer av visse sekvenser kan man påvise disses historiske opphav gjennom folkevandringer og så videre gjennom tusenvis av år. Man kan også få vite hvor mye neandertaler man er. Alle hvite mennesker er for eksempel fra 2-5% neandertalske, etter gjentatte “hybridiseringshendelser” ned igjennom oldtidshistorien.
Hvor lenge varer en generasjon? Begrepet er jo veldig presist når man snakker om sin egen slekt men litt mer diffust innenfor statistikken, eller når man snakker om “min generasjon” i forhold til sine jevnaldrende. Det man klassisk sier er at det går tre generasjoner – som da er synonymt med “tre menneskealdre” – på hundre år. Siden kan man basere matematikken sin i dette og påstå at det ikke er plass til så mye som en million generasjoner av mennesker ned igjennom tidens løp. Tre hundre generasjoner gir jo ti tusen år. Hvor langt bakover må vi gå før folk ikke lenger ser ut som folk? De eldste fossile levningene etter arten Homo sapiens er omtrent tre hundre tusen år gamle, eller ni tusen generasjoner om du vil. Hva kom før dette? Hundre tusen generasjoner bakover og “vi” lignet overhodet ikke på noe som noen ville se på og tenke “det der er et menneske”. En million generasjoner og vi lignet ikke engang på ordentlige aper. Faktisk så finner vi den berømte “ursuppa” for omtrent tyve millioner generasjoner siden. Da var det ingenting som lignet på noenting. Alt var bare alger. Hva kan vi lære av dette? Det interessante er jo at DNA-koden er vesentlig mye eldre enn “livsformene” her på jorda, som alle har det til felles at de bruker DNA (eller DNA bruker dem, faktorenes orden er likegyldig) som basiskode for hva slags skapning de skal være. Alt er kodet inn i DNA-sekvensen. Mennesker finnes med andre ord fordi mennesker er en av de utallige formene som ligger kodet inn i dette systemet. Vi kunne vært noe helt annet — og var forsåvidt noe helt annet i mange millioner generasjoner før vi lignet på noe slags normalt dyr overhodet.
Er genene udødelige? Dette er en litt kinky filosofisk debatt rundt begrepsparet liv og død. Den såkalte slimhypotesen påstår at det vi kaller “den kambriske eksplosjonen” – for om lag 540 millioner år siden – handler om dannelsen av homeoboksen (se ovenfor). Man ser for seg en konvergens av mange “ideelle omstendigheter” som provoserte DNA-koden til å danne visse fastlagte strukturer som i forskjellige “høyere” kombinasjoner frembringer det vi i dag kjenner som artenes mangfold. Eksakt hva som hendte er naturligvis vanskelig å si noe om, men etter mye om og men havnet vi uansett der vi er nå, med kjønnet formering som produserer nye generasjoner og det ene med det andre. En fasjonabel snakkis i disse tider er simulasjonshypotesen, det vil si den tanke at verden med alt dens innhold “egentlig” er en informasjonsbasert prosess som ligner på de computersimulasjonene vi lager for å løse for eksempel kompliserte spørsmål om systemteori innenfor gravitasjonskreftenes spill på galaktisk nivå og den typen ting. Du vet. Forskning. Det foregår hver dag. Vi har mange spørsmål. Saken er jo at kvantefysikkens problemstillinger koker ned til informasjonsteori. Om verden er en “simulasjon” er imidlertid ikke den rette typen spørsmål. Verken ja eller nei lar seg bevise. Indiske filosofer kaller jo verden en illusjon. Maya. Det lar seg heller ikke bevise eller motbevise, men det peker i det minste på et essensielt poeng: Våre evner til å oppfatte “verdens egentlige natur” er moderert av slike biologiske begrensninger som vi har og ikke har.
Stanislaw Lem utga i 1961 romanen Solaris som den sovjetiske filmregissøren Andrej Tarkovskil bygget om til en av science fiction sjangerens beste filmer noensinne. Gi og ta litt i forhold til smak, men i det store bildet er det ikke urimelig å si at filmen fra 1972 er like betydelig for sjangeren som Stanley Kubricks film 2001. Begge fortaper seg for eksempel i metafysikk, som er veldig bra for fortsatt fantasering etter at selve filmen er slutt. Hva var det der? Uansett, poenget er at Solaris både i filmen og boken er en fremmed planet som virker å ha et hav som er bevisst og som på mystisk vis kommuniserer med de tilstedeværende astronautene. Siden baller det på seg, men det behøver ikke vi å gå inn i her og nå. Poenget er at “det bevisste havet” i Solaris er en svært passende metafor for jordas “ursuppe” av alger og alt som har skjedd siden. Charles Darwin var for eksempel svært bekymret for denne tilsynelatende “horisonten” av fossiler og mente at det kanskje motbeviste hans hypotese om “artenes opprinnelse gjennom evolusjon” men senere har vi jo kommet frem til at det horisonten egentlig handlet om den gangen var skjell og andre harde deler som typisk frembringer fossiler. Ting vi finner fra opptil hundre millioner år før “den kambriske eksplosjonen” er mye sjeldnere og dårligere bevart, men det er “bløtdyr” som har struktur og kompleksitet, slik at de gamle fantasiene om “plutselig eksplosjonsartet oppstandelse av artsmangfold” må tas med en klype salt eller to. Likevel finnes det en horisont. Vi kommer til et punkt når alt som finnes er alger, bakterier og andre encellede organismer. Siden blir det vel litt høne og egg om de encellede organismene forandret genetikk fordi mekaniske omstendigheter tvang dem til å inngå samarbeid og danne flercellede organismer slik som oss, eller om genetikken endret seg først og dette bevirket at cellene begynte å søke sammen for å bygge “artene” slik de senere har fremkommet. Så altså, tvang eller samarbeid? Det høres nesten ut som et politisk spørsmål. Ganske komisk når vi tenker på at alt begynte for over en halv milliard år siden, med en biologisk konkurransesituasjon mellom rødbrune og blågrønne alger, og utviklingen har siden omsider gitt oss en politisk konkurransesituasjon mellom rødgrønne og blåbrune partier.
For hva det enn betyr: God jul.
