Som alle ser kan setningen i overskriften også fungere som en matematisk formel hvor verbet er fungerer som “er lik” og vi kan derfor stryke ordet kunst på begge sider av liketstegnet og ende med påstanden “opplevelse er viktigere enn forståelse”. En holdning som i visse tilfeller kan ha både smertefulle konsekvenser og det som verre er, fordi selv om opplevelsen er høyest rangert i dette systemet så skal man ikke undervurdere viktigheten av forståelse. Senere, når man skal evaluere sine erfaringer, tenker mange at “jeg skulle ønske jeg hadde forstått hva det var jeg begynte med” men uten at dette nødvendigvis fester seg som noe slags gyllent prinsipp før neste gang det kommer en saftig mulighet til å gjøre noe dumt. Du vet hvordan det er. Opplevelse er viktigere enn forståelse. I mellomtiden går verden videre, med eller uten din deltagelse. Visse kunsthistorikere påstår at kunsten dypest sett appellerer til “det allmenmenneskelige” og at kunstarbeider individuelt sett alltid søker “å treffe en nerve” eller “spille på sjelens strenger” om du vil. Som publikum skal man jo føle seg berørt. Gjerne ille berørt, men i det minste noe, en reaksjon, om så bare at man blir “provosert” fordi man ikke forstår – og liker enda dårligere – de kunstarbeidene man blir utsatt for. Dette er en legitim opplevelse. Vi trenger ikke å blande forstanden inn i saken.
Jeg er litt på gjerdet i forhold til om det strengt tatt går an å være en “kunstkjenner”. Det ligner litt på det å være seksuelt erfaren. Javisst har man vært litt rundt i nabolaget, har litt anatomisk kyndighet og det ene med det andre, men har dette egentlig noen relevans for situasjonen her og nå? Det er jo ikke nødvendigvis noen ønskelig situasjon å havne i samtale med noen som er veldig lyrisk med de erotiske eventyrfortellingene sine mens man selv tenker at uansett hvor mye erfaring man har med Berit så er ikke dette relevant for hvordan man skal forholde seg til Trine, snarere tvert imot, men det blir en digresjon slik at nå har vi en situasjon hvor jeg gjeter begrepene dårlig, de springer jo fader meg i alle retninger med kåte byks, men det skal nok bli en orden på ting etterhvert. Hva var det vi snakket om? Saken er at “kunstkjennskap” er ikke noe fag. Det finnes mange fag som kan sies å inneholde “kunstkjennskap” som et element, men det finnes ikke noe sånt som en faglært kunstkjenner. Det er bare synsing. Som regel velfundert og underbygget med mye kunnskap om individuelle kunstnere, historiske stilarter og det ene med det andre, men det blir litt på den samme måten som hvordan man ikke blir filosof av å studere filosofi. Det er ikke et fag, det er en legning. Tilsvarende omtrent det å være musikalsk, eller hva som helst annet som det går an særlige talenter for. Enten er man selv en kunstner – og derfor automatisk også en “kunstkjenner” – eller så er man en synser. Jeg klarer ikke å se noen tredje posisjon som har substans. Variansen ligger i hvor mye erfaring man har med synsing om kunst. Jeg vil si det er mer nytting å være en menneskekjenner når man skal forholde seg til kunstarbeider — ihvertfall i tilstrekkelig grad til å fatte at kunstnerens intensjon alltid er å skape en opplevelse, ikke en forståelse. Forstår man livet? Man gjør jo ikke det, man bare opplever det.
Det virker mer nyttig å snakke om kunstsyn enn om “kunstkunnskap” fordi dette synet som man har eller ikke har er subjektivt korrekt, i den forstand at dette er hva man synes om saken, ingen pruting og ferdig diskutert, slik at det går ikke an å “ta feil” om noe. Selvsagt går det an å starte en diskusjon rundt om det og det individuelle kunstverket er impresjonisme eller noe annet, men dette er sjelden hvordan kunstneren ønsker at folk skal forholde seg til arbeidene deres. (Gi og ta noen Andy Warholianere og Marcel Duchampsere.) Opplevelsen er hva det handler om. Når det er sagt så er det kunstkritikerens jobb å analysere kunstarbeidene og fremstille en skriftlig utredning om saken, som kan ha mer eller mindre vekt på “den personlige opplevelsen” i forhold til diverse tekniske spørsmål som måtte virke relevante. Om kunstkritikeren har peiling er noe annet. “Kunstkunnskap” er jo ikke et fag. Og kunstkritikk er først og fremst en skrivejobb, når vi skal være veldig teknisk nøyaktige i forhold til hva eksakt som betaler regningene her. Men hva skriver de om? Vi må tilbake til dette med at kunsten er et allmenmenneskelig uttrykk som “berører oss” på noe slags vis — som ligger ganske nært opptil den teopatiske gudsopplevelsen som typisk holdes hellig innenfor ymse – om ikke alle – religioner. Kunsten og religionen henvender seg til nært beslektede områder av den subjektive livsopplevelsens dimensjon, eller sjelen om du vil. Det metafysiske domenet som bare delvis er tilknyttet fornuften. Det er blant annet derfor jeg kaller meg gnostisk ateist; for å trekke tre røde streker under det faktum at jeg ikke er agnostiker. Men nok om det, poenget er at verken kunsten eller religionen – som jeg betrakter som en ekstra kunstig særavdeling av kunsten – har i utgangspunktet særlig gode odds for å “nå frem” når de forsøker å berøre folk på innsiden av huden.
Jeg leste en artikkel om hvordan folk typisk er mest tiltrukket av skremmende eller på andre måter “forstyrrende” motiver når de blir bedt om å rangere et utvalg motiver i en orden fra det de liker best til det de liker minst. Hva skal man tenke om dette? Det virker opplagt at det handler om opplevelse. La oss kalle det en lavintensiv jump scare. Man føler “noe” som er sterkere enn de mindre engasjerende arbeidene man har foran seg og skal rangere. “Fint men kjedelig” er nesten det verste man kan si om et kunstarbeid. Det er bedre om folk hater det med flammende lidenskap enn om de liksom bare gjesper seg forbi hele utstillingen i uengasjert halvsøvne. Herregud. Mange små kunstnere er likt av alle, men ingen av de store. De forlanger for mye fra sitt publikum. Det driver dem i forsvarsposisjon. Store kunstnere ser jo noe inni folk som folk ikke har lyst til at noen skal se. Dype personlige hemmeligheter som svømmer lik trollfisk st sted nedi psykens bunnløse tjern. Stor kunst uroer trollfisken. Man føler seg berørt. Eller ihvertfall er dette min personlige teori om hva som foregår. For det er jo faktisk slik at det finnes stor alminnelig enighet om hva som er og ikke er “stor kunst”. Alle er selvsagt ikke enige i alle ting – herregud, vi er da mennesker – men det vi kan kalle bred statistisk tendens foreligger. Dette betyr at “kunstsynet” ute blant folk – uavhengig av deres individuelle nivå av “kunstkunnskap” – trekker i retning av noe allmenmenneskelig, la oss si noen slags estetisk hovednøkkel til begrepet kunstopplevelse. Ser du? Da lærte vi noe i dag også. Man skal ikke “forstå” kunsten, man skal “oppleve” den. Danse den, så å si.
