Karahan Tepe (Kurdish: Girê Keçel) is an archaeological site in Şanlıurfa Province in Turkey. The site is close to Göbekli Tepe and archaeologists have also uncovered T-shaped stelae there and believe that the sites are related. According to Daily Sabah, “The excavations have uncovered 250 obelisks featuring animal figures” as of 2020. Additionally, the site may be the earliest known human village, predating the construction of Göbekli Tepe, dating to between 9,000-11,000 BC.
(Wikipedia)
Karahan Tepe ble ikke “åpnet for publikum” før i september 2021, så greia er ganske ny. Jeg fant ingen referanser på norsk, sannsynligvis av denne årsak. Utgravningsstedet har forsåvidt vært på radaren i mange år, men arkeologer gikk ikke løs på jobben før i 2020 og et år senere begynte nyhetene å komme. Fra tidligere fantes det svermere som hadde vært på området og påvist forekomsten av såkalte T-pillarer over bakkenivået i området, kjent fra Göbleki Tepe som har vært under utgravning siden midt på 90-tallet. Ved dette tidspunkt vet vi imidlertid at Karahan Tepe er både vesentlig mye eldre – flere tusen år – og vesentlig mye større enn Göbleki Tepe. De har så langt bare gravd frem et lite fragment av hele anlegget, men det de har avdekket er relativt sensasjonelt. Det ligner en femten tusen år gammel by, noe som er totalt i strid med “det rådende narrativet” om at folk var omstreifere frem til de ble jordbrukere. Dette var definitivt “jegere og sankere” – alle spor etter mat har vært ville dyr og planter – men de bodde altså i en bylignende struktur som kan ha huset mange tusen etter størrelsen å dømme. Hvordan ting siden har vært organisert er vanskelig å si, men vi kan i det minste si at så mange mennesker bor bare ikke sammen på det samme sted uten at de er “organisert” på noe vis. De har noe slags felles opplegg som virker kulturelt samlende.
Jeg husker ikke hvilket forlag det var – jeg tror kanskje det var Cappelen – men et av dem utga uansett en oppdatert ny verdenshistorie i tyve bind like før nyhetene fra Göbleki Tepe begynte å flytte grensene for epoker. Jeg kjøpte uansett verket den gangen – i 1993 – fordi den forrige samlede verdenhistorien jeg hadde pløyd meg helt igjennom ble utgitt på 60-tallet og mye hadde skjedd siden den gangen. Tenk det du. Slik ting har blitt vil det vel neppe bli utgitt noen flere samlede bokverk som tar for seg verdenshistorien fra eldre steinalder og like frem til vår egen tid. Folk kjøper jo ikke bøker nå lenger. Dessuten blir “hele verdenshistorien” litt drøyt for de fleste. Folk vil ha smalere og dypere ting. Alle har sine egne favorittepoker fra historien, mens de forholder seg mer overfladisk til alt det andre, og mange er ikke engang interessert i noe annet enn det tyvende århundret og frem til i dag. Hvor gammelt er det samfunnet vi lever i nå? Det blir et spørsmål om definisjoner, men hvis vi mener “de vestlig-demokratiske industrisamfunnene” så snakker vi ikke om mer enn en hundre års tid. Egentlig kanskje litt mindre enn dette også. Noen hevder endog at verdenskrigene mellom 1914 og 1945 gjorde kål på “den gamle verden” slik at den versjonen vi lever i nå er fullstendig annerledes enn noe som fantes på 1800-tallet. Den gangen var verden et “åpent” sted, mens nå er den lukket. Flere ting er “forutbestemt” i folks liv. Man er noen på en helt annen måte nå. Fødselsnummeret følger folk gjennom livet uavhengig av hva de ellers gjør med navn og andre identitetsmarkører. Alle har en mappe. Et rulleblad. En dokumentert forhistorie.
Blant konkurrerende folkeslag merker vi oss romkappløpet mellom russere og amerikanere utover 60-tallet. USA la ned mange timers forskning og mye penger på å utvikle en kulepenn som fungerte også i vektløs tilstand. Det er vel den vi nå kaller “blekkpenn” eller noe. Nesten som kulepenn, bare litt beslektet med fyllepenn også. Uansett, historien sier at russiske spioner fulgte med på amerikanernes bestrebelser – med de kalde fiskeøynene til en type som Putin – ganske lenge før de konkluderte med at det sannsynligvis er like greit å gå for gråblyant. Like effektivt og mye billigere. På den andre siden har vi et opplegg sånn som Stasi i Øst-Tyskland. Hva gjorde de? Semlet alle mulige slags opplysninger om samtlige av rikets innbyggere i en egen sentral for overvåkning. Men hva gjorde amerikanerne? Startet Facebook. Folk legger jo for fanden helt frivillig ut så å si alle detaljer fra sitt eget liv og virksomhet. Herregud. Hemmeligheter er ikke hva det var. Alle er på nettet nå — hvor de største innsamlere av persondata er de store plattformene, ikke minst Google, som bruker dem til å profilere reklamen man får. I utgangspunktet var jeg positiv til å bruke nettet som “postordrebutikk” men dette har kjølnet ganske betraktelig med tiden. Posten fungerer jo ikke lenger — og alternativene krever app, mens jeg befinner meg nokså nær en permanent tilbakevendelse til dumtelefon. Jeg vil rett og slett ikke ha alle disse digitale greiene rundt meg. Jeg har ikke teknofil legning. Jeg er håndverker. Jo færre “greier” man må ha for å få gjort noe, jo bedre. De beste jobbene krever kun utstyr som holder kjeft, det vil si “håndverktøy” uten motor og eksternt kraftbehov. Vi utfører for eksempel ikke murerarbeid annerledes på noen vesentlig måte nå enn i alle årene som har gått siden de bygde Karahan Tepe for femten tusen år siden. Der finner vi blant annet kalkbasert murpuss og terrazzo-gulv, altså støpegulv som inneholder “småstein”. Det er ganske interessant. Karahan Tepe er ti tusen år eldre enn pyramidene, men allerede da hadde de funnet ut av hvordan man brenner og lesker kalk for å lage mørtel.
Vi kan si med så absolutt sikkerhet som noe slikt kan sies at det ikke har eksistert noen maskinkultur før vår egen tid med kraftkrevende industriell produksjon av masseforbruksartikler. Vi ville forlengst ha funnet sporene etter noe slikt. Alt var håndlaget i den gamle verden. Visse standarder for mål og vekt fantes riktignok, men en støpeform krever jo ikke i seg selv maskinbehandling. Murstein fremstilles for eksempel fortsatt for hånd i India og andre deler av verden. Man tar bare en form av treverk – eller noe annet materiale – og klasker leira nedi der, glatter og jevner ut overflaten, før man legger dem til tørk, alle nokså nær like store. Siden kan man eventuelt brenne dem for bedre toleranse mot “vær”, men heller ikke dette er alltid vanlig praksis der det regner lite, for eksempel i Egypt og Mesopotamia. Uansett, vi har begynt å ane konturene av en høykultur i Anatolia rundt slutten av siste istid, som forsvant da den holocene epoken bet seg fast for alvor. Hva handler dette om? Samtidig finner vi natufiere lengre sør; fra Syria, nedigjennom Libanon og Israel med gamle bosetninger fra 20-25.000 år siden — og de drev etter alt å dømme med litt plantekultivering, husdyrhold og den typen ting allerede da, kombinert med annen snedig næringsvirksomhet. Dette er den mesolittiske epoken – verken den eldre eller den yngre steinalder – og det virker som om det å være bofast var en godt etablert praksis mye tidligere enn vi har pleid å tro. Det går sikkert “inn gjennom det ene øret og ut av det andre” for mange, men alle som vet noe om muring henger seg opp i at folk har støpegulv. Det forteller sin egen historie om prøving og feiling gjennom lang tid, men først og fremst sier det noe om et formål. Permanens. Man støper jo ikke gulv i en midlertidig bolig. Bare på et sted man har tenkt å være en stund. Det er jo mest praktisk med et noenlunde jevnt og rett gulv der man bor og oppholder seg, men hvis man uansett skal bryte leir snart er det nok å bare stampe litt jord eller noe. Man støper jo ikke gulv i et telt, eller engang i en “barhytte”, gapahuk eller noe som helst annet folk lager bare for anledningen. Det er poenget.
Folk ser på Göbleki Tepe – distriktets superkjendis – og gaper over hvor fette gammelt stedet er. Verdens eldste tempel sier visse entusiaster, men dette har vi ikke noe grunnlag for å hevde. Vi kaller dem bare BSF. “Bygninger for spesielle formål” — så lar vi heller være å si noe om hva eksakt dette formålet er, eller kan ha vært. Det vet vi jo strengt tatt ikke. Selvsagt kan det ha vært noe slags tempel – altså et samlingssted for religiøse formål – men det kan også ha vært noe helt annet. Hvorfor ikke en rettssal? Et slags forsamlingslokale av typen “samfunnshus” hvor folk gifter seg og den typen ting? Et politisk forum? Et sted hvor man driver med handel? Vi vet ikke. Derfor bare BSF. Da slipper vi å betrakte dem med forutinntatte meninger, for den virkelig viktige kunnskapen vi kan finne her er den om byggeskikk. De visste hva de drev med. Disse store “byggefeltene” i det som stort sett kalles Tash-Tepelar-kulturen eksisterer innenfor en kontekst av materialkunnskap. Folk hadde peiling. Vi finner kulturell kontinuitet både gjennom en ganske lang periode og spredt ut over et ganske stort geografisk område. Selvsagt må disse menneskene ha hatt alle mulige slags idèer om alt mellom himmel og jord – som alle mennesker sannsynligvis har hatt til alle tider – men vi kjenner ingen av dem. Alt har gått tapt i tidens dragsug. Dette med skrift danner sin egen horisont i folkeslagenes historiefortelling. Vi finner diverse “symboler” som ser ut til å være av abstrakt natur mye tidligere enn noe som er noen slags avklart skrift i den forstand, så vi kan vel anta at disse har hatt noen slags idiosynkratisk mening, men vi vet ikke. Selv tror jeg for eksempel at helleristninger må tolkes som “tegneserier” for folk som vandrer litt hit og dit, men holder “sesongboplass” på noenlunde det samme sted hvert år, hvor de også oppfrisker og gjenforteller alle historiene som er viktig for dem. Omtrent noe sånt. Når det gjelder gamle hulemalerier så kan vi ikke på noe logisk grunnlag si at fordi vi bare finner “hulemalerier” i huler så er dette det eneste stedet folk på den tiden malte kunstmotiver. Hva som helst som de laget i friluft vil jo forlengst ha blitt slitt bort, mens i hulenes stillestående miljø har de blitt bevart. Alt vi kan se er aldri alt som finnes.
