Ettergivelse av straff (avlat) forutsetter en straff (bot). Dette er grunnlaget for botens sakrament, et ritual som består av syndsbekjennelse og absolusjon – det vil si at presten på kirkens vegne og i Guds sted tilgir de syndene som er bekjent.
(Store norske leksikon)
Selv den mest banale psykologi anerkjenner at “det å søke oppmerksomhet” er en grunnleggende drivkraft i mennesker. Vi kan godt kalle det et sosialt instinkt som manifesterer seg ganske tidlig hos småbarn og som siden aldri egentlig forsvinner igjen. Det finnes imidlertid ganske betydelig individuell varians i forhold til hvor “selskapelige” vi er – noen tåler dårlig å være alene mens andre har behov for mye “alenetid” – men nesten ingen søker total og permanent ensomhet for resten av livet. Selv såkalte eneboere har en tendens til å dukke opp på butikken nedi bygda med jevne mellomrom. Det har blitt sjeldnere med seriøse snålinger av den gamle skolen, som bor alene uten innlagt strøm og vann i en tømmerkoie uti skogen, men jeg husker dem fra min egen barndom. De hadde navn og folk visste hvem de var, men det går ikke an å si de var selskapelige. De både levde og døde alene der ute i skogen. Hvem vet hva som er historien bak sånt.
De gangene man nå for tiden hører om folk som har blitt liggende døde i både måneder og år skjer dette mest i byen. Man hører om lik som har blitt liggende så lenge at de har blitt regelrett mumifiserte når noen til slutt tar låsen, ofte av perifere årsaker som for eksempel at det har vært eierskifte av boligblokka (jeg ser for meg at sånt hører hjemme i en stor og upersonlig “bomaskin”) og så har noen begynt å stille spørsmål. Eller hva som helst annet, det er uansett ikke fordi noen savnet dem noe sted. Hva som skjer etterpå vet jeg ikke. Jeg antar de sender kadaveret til destruering ved et dertil egnet forbrenningsanlegg — og siden vil vedkommendes eiendeler tilfalle skattefuten. Siden jeg er en litt sånn nysgjerrig-kreativ type blir jeg alltid sittende og undre litt over slike ting. Jeg leste om en som hadde ligget død i leiligheten sin i mange år, men jeg husker ikke detaljene, bare den vage uhyggefølelsen som sånne affærer inngir. Jeg vet ikke noe om mekanikken bak spøkelsesdannelser, men dette må jo være en klar kandidat. På den annen side ønsket kanskje vedkommende ingen oppmerksomhet.
Virkeligheten frembringer historier som ville blitt avvist som for usannsynlige eller overdrevne hvis man jobbet med å dikte opp handling til for eksempel en fjernsynsserie. Bisarre ting skjer der ute. Det må jo for fanden lukte ganske heslig fra en leilighet hvor det ligger et lik? Jeg kan ikke noe om sånt. Tørr luft, god ventilasjon, det ene med det andre. Det har jo skjedd. Hvordan vet de at det ikke var et drap? Jeg antar de har sine metoder. Det er flinke folk som jobber med sånt nå for tiden, og de har bra utstyr. De oppklarer både livsstil og dødsårsak hos mange tusen år gamle skjeletter. Jeg tror de kan takle et moderne lik. Rettsmedisinen møter arkeologien i døra ved et eller annet tidspunkt. Vi sier jo at “journalistikk er det første utkastet til historieskrivningen” og noe lignende gjelder “arkivet for de gamle tider”. Riksantikvaren og de der. Historisk museum, hva vet jeg. Når blir noe arkeologisk interessant? Det antar jeg henger på hvor dramatisk det er. For eksempel kan jeg godt se for meg at noen kunne ha organisert arkeologiske utgravninger i forbindelse med forhold som angår Den andre verdenskrig, men ingen ønsker å bli minnet om hva som enn skjedde på 1980-tallet. (Selv husker jeg ingenting, eller det er ihvertfall den historien jeg holder meg til.) Hvorom allting er, der de tror de vil finne en interessant historie er hvor folk foretrekker å grave, enten de er arkeologer eller journalister.
Hvilket bringer oss til poenget med diktning. Det å dikte er etter min mening en annen prosess enn det å skrive, selv om noen gjør det samtidig. I prinsippet er det det samme som å lyve, bare at dikteren ikke planlegger å lure noen med historien sin, det handler om å lage et fiktivt eksempel på “noe som kunne ha skjedd” (vel, ganske mye mer enn det noen ganger, men poenget blir det samme) med det formål å illustrere en “høyere sannhet” (eventuelt bare for å underholde). Hvis poenget er å “få frem sannheten” er man ikke dikter, da er man journalist, historiker eller noen annen slags type etterforsker. Diktere konstruerer fortellinger om moral. De skiller seg også fra løgnere i den forstand at diktere ikke later som om de snakker sant. Men det er helt klart at vi har en gråsone her. Ta for eksempel sagalitteraturen. La oss si “Saga om Gunnlaug Ormstunge”. Hvis vi skulle fått frem poenget i tittelen på veldig tydelig moderne språk ville vi kanskje kalt fortellingen noe slik som “Det folk sier om Gunnlaug Ormstunge” — for dette er hva ordet saga betyr. Det folk sier. Ordet som går. Man vet ikke om det er sant eller usant, man vet bare at dette er hva folk sier. Sånt holder naturligvis ikke mål i måneskinn for en historiker, men det er likefullt gyldig kildemateriale som sannsynliggjør visse årsaksrekker i forbindelse med historiske begivenheter som også er dokumentert på annet vis. La oss si sagaen om Levanger, en viktig by i Trøndelags brokete historie. Det er ikke så mange ruter Gunnlaug og Ravn kan ha tatt over fjellet. Og tyve år senere kommer en annen av de fire islendingeskaldene som har fått sin egen saga for å dø på Stiklestad. Det er hva folk sier.
