Kulturkrig, også kalt kulturkamp, er en kamp mellom grupper som er sterkt uenige i kulturelle, sosiale og etiske verdier i et samfunn. Konfliktene kan handle om gamle og nye levemåter og ideer som oppleves som viktige for felleskulturen i vid forstand. Motsatte syn på grunnleggende holdninger fører ofte til følelsesladde ytringer og polariserte debatter. Begrepet culture war er spesielt kjent fra politisk konservative i USA. Der har høyreorienterte grupper på 2000-tallet ment at «tradisjonelle verdier» er under angrep fra progressive og radikale miljøer på den liberale venstresiden. Ifølge høyrepopulistiske politikere og meningsbærere handler «kulturkrigen» om å forsvare «nasjonalkonservative verdier» såvel som «vestlig ytringsfrihet og sivilisasjon». Flere kjemper mot «politisk korrekthet», «kanselleringskultur» og «woke», en politisk kultur som mange konservative mener er overfølsom for diskriminering og historisk urettferdighet.
(Wikipedia)
De sier at universet – i matematisk forstand – består av 17 partikler som spiller et spill med 4 regler. Alt vi kan observere (og sikkert mye mer) tar utgangspunkt i dette spillet. Mer forenklet enn dette er det for tiden ikke mulig å fremstille totaliteten av alle ting som eksisterer. Det som siden fremkommer en nærmest noen slags bølgebevegelser i denne “substansen” innenfor en matrise av alle definerbare “retninger”. Man tenkte seg lenge at universet må være mekanisk organisert; slik at man skulle i prinsippet kunne beregne på matematisk eksakt vis alle årsaker og virkninger gjennom all tid, og dermed “forstå alle ting” — men dette skjedde jo ikke. Istedet oppdaget vi at det er noe “organisk” som foregår og at det mest eksakte vi kan få til er omtrentligheter, eller “statistiske sannsynligheter” om du vil; hvor mange mulige utfall av spillet har potensiell eksistens helt frem til èn av dem aktualiseres av en “agerende vilje”, eller aktør. Men nok om det.
Poenget er at kart og terreng aldri kan være det samme. Når de avviker fra hverandre – som skjer ofte – kan man selvsagt anklage terrenget for å ta feil, men det virker mest praktisk å skylde på kartet. Man må jo uansett følge terrenget for å komme seg videre. Hva mener jeg med dette? Jeg snakker om modeller. Nærmere bestemt språkmodeller. Det var Richard Dawkins som i boka The Selfish Gene (1976) oppfant ordet meme som et navn på “det minste kvantum av informasjon som er nødvendig for å transportere en idè mellom mennesker” fordi han ville ha et begrep for mental og sosial læring som kunne brukes som kontraposisjon for gener og deres “interesser” (gener er jo strengt tatt også et kvantum informasjon, bare at de koder for fysiske egenskaper i kroppen, mens memer bare koder for det vi tenker og tror i sinnet). Vi snakker med andre ord om radarparet arv og miljø og hvordan de vekselvirker med hverandre for å drive “utviklingen” fremover langs en tidslinje. Gode gener er bra å ha, men man må også ha gode memer. Du vet. Kunnskap, holdninger, verdier og denslags.
Sjekk ut dette her: NRK.no. “70.000 unge står utenfor skole, jobb eller trygdeytelser”.
Det nevnes i denne artikkelen at “ingen riktig vet hva de driver med” — og det høres ikke trygt ut når vi snakker om unge folk. De er jo ikke generelt kjent for sine kloke valg. Mange blir sikkert “boende hjemme” på ubestemt tid, som en forlenget del av foreldrenes husholdning, men ikke alle. Noen vil invariabelt havne i “dårlig selskap” som siden kan utarte i hvilken retning som helst. Samtidig observerer vi en økning i antallet unge som blir erklært uføre, de fleste av dem på et psykiatrisk grunnlag, og tonen virker også her å være at “ingen riktig vet hvorfor”. Imidlertid kan alle fornuftige mennesker sikkert være enige om at det er tragisk å bli satt på sidelinjen av samfunnet og den aktive siden av menneskeheten mens man fortsatt er ung og sterk i kroppen. Hva er det som har sprengt sikringene deres? Spør du meg – og hvem kan du ellers spørre i min blogg? – så er alt det vi kaller “sivilisasjon” en form for sinnssykdom, noe alle er i stand til å føle på et dypt og ubevisst nivå – fordi det er jo “noe galt med bildet” ikke sant? – men det rammer mye hardere dem som ennå ikke har rukket å bygge opp noe “karakterpanser” som beskytter dem mot alle inntrykkene. Hvilket bringer oss til dagens poeng.
Alle med litt livserfaring har lagt merke til at vi mennesker har begrenset kapasitet i forhold til hvor mange “baller i lufta” vi klarer å håndtere samtidig. Både i bokstavelig forstand og som metafor. Noen ganger havner man under et arbeidspress som krever mer enn man har, men man prøver likevel å “stå han av” som best man kan, som selvsagt aldri ender bra. Folk blir sykemeldte og det ene med det andre. Du vet. Når man møter den berømte veggen. Alle godt voksne mennesker kan huske opptil flere som det “kikka for” på ymist vis underveis. Siden liksom bare forsvant de fra “den sosiale sirkelen”. Hvem vet hvor de er nå. Saken er at vi har bare så mye “oppmerksomhet” som vi kan fokusere på noen få ting vi kaller konsentrasjoner pluss et kvantum mer eller mindre kontrollerbare distraksjoner. Generelt sett vil denne kapasiteten typisk være makset ut hos folk. De er – som man sier – “travelt opptatt med livet” og har ikke mye tid og oppmerksomhet de kan avse verken på nye konsentrasjonsområder eller den typen distraksjoner som er morsomme men unyttige. Spørsmålet er hvor tidlig de blir voksne på dette viset. Hvor gammel var du da oppmerksomheten din ble makset ut? Barn lever jo typisk i en endeløs verden av fantasi og impulsive påfunn, men litt etterhvert bygger man en “stabil virkelighetsoppfatning” som ideellt sett kommer samtidig med at man former sin voksenidentitet, slik at disse sammen vil skape en følelse av “hvor man hører hjemme i denne verden”. Selv om det er sant at i teorien er alt mulig så fungerer det i praksis sånn at man bare kan konsentrere seg om noen få ting av gangen. Vi er nødt til å velge. Vi kan ikke få alt vi vil ha og gjøre alt det vi drømmer om. Og selv om vi eventuelt går inn for å “gjøre alt sammen” må vi prioritere ut en rekkefølge og stille opp en realistisk handlingsplan (inkludert budsjett!) for hvordan vi skal avvikle alle disse tingene. Det eneste som “skjer av seg selv” er forfall.
Jeg er overhodet ikke forbauset over at det finnes så mye der ute av både akutt psykiatrisk sykdom og “mentale langtidslidelser” som bryter ned folk og gjør dem funksjonsudyktige i forhold til et stadig mer “informasjonsbasert” samfunn preget av hard materiell konkurranse. Dette vil helt opplagt ramme mange mens de går gjennom sin mest mentalt sårbare fase i livet – som ironisk nok sammenfaller med den mest fysisk robuste fasen – slik at de uvegerlig havner “på sidelinjen” av det hele. Eller “ramler av lasset” om du vil. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må føles å være 17-18 år nå i dag og betrakte den verden de snart skal tre inn i for å innta sitt voksenliv. Kødder du, liksom. Alt er jo på vei rett i dass. Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til det postmoderne virkelighetsbildet? Bare ta en jobb og late som ingenting? Alt er såre vel, så sier fruen av Hel. Situasjonen er at en kontingent av folk i 50-60 års alder definerer fremtiden til de unge via de valgene som foretas nå i dag, men det virker ikke som om de forstår dette, eller hvis de forstår det så tar de ikke hensyn til det. Alle vet at hele livsgrunnlaget for menneskeheten står i fare på grunn av en stadig pågående og ganske ukritisk rasering av “den ville naturen”. Alt handler jo om profitt nå — og da mener jeg profitt nå. Vi mener ikke i morra, vi mener i dag, som pønkerne sa på 80-tallet. Eller enda tidligere, som da Jim Morrison i den der sangen sier at han vet ikke mye om hva som foregår, men han vet at kan vil ha sine kicks før hele driten brenner ned. (Sånn omtrent.) På den tiden var de unge bekymret for “atomtrusselen” og ikke minst den tilsynelatende poengløse – både den gangen og siden – krigen i Vietnam. Hvem bekymrer seg for atomkrig nå i dag? Det er fortsatt en aktuell mulighet, men den har blitt dyttet et stykke ned på lista over “de mest bekymringsverdige ting”. Det er i det hele tatt så mange mørke skyer på horisonten nå at man må være enten idiot eller noe slags umenneske for å ikke henfalle til hyppige anfall av depresjon over det hele — og da snakker jeg om de som er godt voksne, etablerte i livet og forøvrig mentalt stabile. Hvordan påvirker den nåværende menneskelige tilstand de unge? Vel, jeg ville forvente å se en skarp økning i forekomsten av psykiatrisk sykdom i denne aldersgruppen. Hva ser vi?
