Manipulere betyr å forandre noe på en utspekulert måte for at noe skal tjene ens egne hensikter. Man kan for eksempel manipulere data, bilder eller statistikk. Man kan også manipulere personer. Det betyr å lede eller påvirke dem i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte. Man kan bli manipulert til å tro noe bestemt eller til å handle på en bestemt måte. Grunnbetydningen av manipulere er å behandle eller berøre med hendene.
(Store norske leksikon)
Det norske ordet håndtering ville vært en direkte oversettelse av det latinske ordet manipulasjon, slik det for eksempel kan brukes når vi snakker om å “håndtere en sak” som typisk handler om synsvinkler og informasjon i en politisk sammenheng. Imidlertid er det jo slik at når vi bruker ordet manipulasjon – bortsett fra i visse medisinske sammenhenger – så kommer det som regel med et ganske sterkt negativt fortegn. Hvis noen sier at de “manipulerte saken til sin fordel” så antar alle at det handler om noe slags lureri, selv om dette er helt normal praksis blant mennesker. Hvis vi sier om noen at de er “en manipulerende type” så mener vi ikke at de er en sånn som håndterer saker på strak arm, men at de ofte (mis)bruker informasjon innenfor rammene av noe slags renkespill preget av falskhet og uærlighet. Dette med at “målet helliger middelet” er hva manipulasjon i de fleste tilfeller vokser ut av, for eksempel innenfor fagområdet poltisk påvirkningsarbeid, hvor det å vinne folks stemmer åpenbart rettferdiggjør enhver form for bløff, løgn og urealistiske løfter — men ikke nok med det, nå for tiden er det også vanlig å bedrive “svertekampanjer” mot de man oppfatter som sine politiske motstandere. Alle gjør dette. Om det ikke akkurat skjer i formell regi av de respektive partiledelsene så dukker det alltid opp noen innenfor partiorganisasjonen som er villig til å gjøre den skitne jobben. I tillegg har vi det skrikende “fuglefjellet” av selvbestaltede politiske kommentatorer på nettet og ellers, som typisk ikke skyr noenting og er helt hemningsløse i forhold til påstandene sine.
Folk i Norge lever under svært ordnede og beskyttede forhold når vi sammenligner med resten av verden. Selvsagt finnes det problemer her også, men i det store bildet er det ikke urimelig å si at vi nyter en priviligert livsstil helt i toppsjiktet av sosiale rettigheter og den typen ting. Er det derfor nordmenn så ofte er så ondskapsfulle i forhold til “den urett som ikke rammer oss selv”? Det er jo ikke vanskelig å gjøre en rask undersøkelse av sine egne sjelsegenskaper i så måte. Føler du noensinne glede over andres ulykke? Da er du ond. Verre er det ikke. “Sosial sadisme” er et symptom det ikke går an å ta feil av. Ondskapen er endemisk i mennesket, det er ikke noe som “kommer fra utsiden”, det er et talent som vi alle er født med — men ikke alle bruker ondskapen sin som et nytelsesmiddel. Ikke alle jakter på det søte kicket de får av å hetse og trakassere andre for eksempel i kommentarfeltene på diverse sosiale medier. Jeg har sett et antall bloggposter her på plattformen som påpeker dette med ondsinnede kommentarer som vanskelig kan tolkes som noe “mer” enn bare drittslenging, og som etterspør den andre løsningen, det vil si at man rett og slett bare holder kjeft og beveger seg videre i verden når man konfronteres med temavalg og synspunkter som man ikke “liker” men som forøvrig ikke har noen betydning. Man bør definitivt konfrontere og om mulig “ta ut” sånne som sprer paranoide vrangforestillinger og ellers agiterer til fordel for nazisme og annen ideologisk ekstremisme, men det er vanskelig å se noe saklig grunnlag for eksempel for å avlevere en hatmelding om noens strikkeoppskrifter, syltetøymetoder eller sminkepreferanser (for å sette det litt på spissen). Når det er sagt så vet jo alle at det finnes mye sjalusi og misunnelse ute blant folk, ihvertfall ganske vesentlig mye mer enn “god folkeskikk”, som for nettets vedkommende kalles enten “nettvett” eller “netikette”, og som i hovedsak handler om å oppføre seg slik man synes at alle bør oppføre seg, for å parafrasere filosofen Immanuel Kant (som alle forsåvidt bør lese, men som nesten ingen kommer til å forstå). Her kan vi ta et lite skritt sidelengs for å nevne at Nietzsche er tilsynelatende lettfattelig i sine skrifter, men man må forstå Schopenhauer for å forstå Nietzsche, og man må videre forstå Kant for å forstå Schopenhauer “i sin korrekte kontekst” av det vi kan kalle epistemologisk fundamentalisme. Men nok om det. Filosofi er jo ikke for alle.
Men nå er faktisk tiden utløpt her. Jeg må i et forretningsmøte og jeg må rekke å forberede meg.
Mer senere… kanskje.
