Hvis du lurer på hva du skal kalle meg så er det korrekte navnet en etiker — hvis vi definerer etikk mer som “atferdsteori” enn refleksjon over moralen, slik den fremkommer (eller ikke). I tillegg kan du krydre med slike adjektiver som du synes kler meg. Det er likegyldig. Jeg blir ikke påvirket av hva folk mener om meg verken i positiv eller negativ retning. Jeg forstår ikke engang konseptet med å la seg følelsesmessig opprøre av hva fremmede mennesker eventuelt tenker og tror, men jeg legger merke til at mange er veldig hårsåre slik sett. Hvilket er litt interessant, under en akademisk synsvinkel som handler om å observere menneskelig atferd, men det er også noe patologisk.
Meninger er i beste fall verdiløse, men som regel direkte skadelige. De hemmer individets intellektuelle utvikling og de leder til konflikter i sosiale sammenhenger. Se deg rundt. Det er alltid de minst kompetente som har flest “meninger” om ting, men det finnes ingen substans i den ekle emosjonelle grauten deres. De har ingen plan, ingen strategi, bare følelser som vaier i vinden. Hva har de tenkt å gjøre? Dette er alt som betyr noe. Imidlertid ser det nesten alltid ut til at alt de tenker å gjøre er å sitte der og skrike. Så da så. Det er den samme gamle leksa som alltid, en fundamental misforståelse av forholdet melleom selvet og verden (som jeg pleier å kalle “sinnssykdom”).
Altså, hvis man er normalt mentalt sunn er man senteret for sin egen verdenserfaring og bedømmer alle relasjonelle forhold ut fra dette prinsippet, men man er aldri “verdens sentrum” for noen andre enn seg selv, muligens noen få andre som digger selskapet ditt, mens de fleste andre i verden neppe engang aner at du sksisterer, langt mindre bryr seg om hva du mener om det ene eller andre. Har man en “sak” kan man konstruere et argument og fremføre dette i slike forum som er etablert for å høre argumenter, men de må jo være saklige i sin form, slik at de kan brukes til noe og ikke bare “tas til etterretning” — eller for å si det med andre ord, det er et stykke vei å gå fra noe er “en privat mening” (basert i hva man føler eller hvor det nå kommer fra) til det kan presenteres som “et objektivt argument” (som bør være strategisk orientert, det vil si fokusert på “noe vi kan gjøre” og ikke bare “noe både Knut og Kari og jeg føler” som ikke egentlig er relevant informasjon for noen andre enn dem selv). Mangelen på elementær mental disiplin ute i befolkningen er ofte direkte forbløffende. Etter min mening skyldes dette manglende utdanning. Skoleverket har ikke noe strategisk program for å lære folk kritisk tenkning og god mentalhygiene.
Sosial sadisme er et etisk interessant fenomen som henger nøye sammen med folks frivole forhold til hva “meningene” deres betyr. Hvis man for eksempel føler skadefryd når folk man ikke liker opplever ulike former for vanskeligheter og ulykke (som er veldig vanlig) er dette nesten alltid et symptom på at man ikke forstår forholdet mellom selvet og verden, hvilket ikke bare medfører at man blir en litt ubehagelig person å forholde seg til, men også at man kaster bort verdifull tid og energi – altså det stoffet som livet er laget av – på ting man vanskelig kan påvirke i noen som helst slags retning. Her kan man trekke inn den dypere meningen av et vanlig buddhistisk konsept, nemlig at hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg, så er det tingene som eier deg. Du føler deg kanskje som kongen på haugen, men alt du bruker all din tid og energi på å forsvare er bare søppel. Du er kongen på søppelhaugen. Gratulerer. La oss se hvor langt du har kommet om tyve år. Hvis du jobber hardt nok vil du kanskje få beholde haugen din ganske uforandret. Det er jo noe.
Det juridiske systemet i Norge er fundamentalt upersonlig i sitt vesen. Si at du for eksempel underslår penger på jobben og siden blir dømt for dette, la oss si til to års fengsel (jeg vet ikke hva som er vanlig). Ved dette tidspunkt spiller det liten rolle hva annet du eventuelt måtte være og mene, kanskje er du verdens største kjernekar, men nå er du bare en som skal sone en dom. Dette er hva som definerer deg for så lenge som dommen varer. Det har ikke noe å si om du brukte pengene på “fornuftig” vis eller om du brant alt på hotellrom og ville fester, det er ikke dette som er poenget. Saken handler om at du tok penger som ikke var dine. Retten som institusjon kan aldri ha noe syn på hvordan du bruker penger som er i din besittelse, bare på om de har kommet i din besittelse på lovlig vis. “Folkemeningen” vil sannsynligvis skille skarpt mellom han som bruker pengene på fritidsaktiviteter for barna og han som bruker pengene på narkotika, men for retten er dette et usaklig spørsmål. Deres jobb er ikke å straffe individer for syndene deres, men å forvare grensene for hva slags atferd som er tillatt i vårt samfunn. En lignende grunnholdning er hva man etterstreber som etiker, bortsett fra at man studerer et dypere årsaksbilde enn jussen.
Som individ kan man aldri regne med å bli “sett og forstått” av andre mennesker. Alt de kan gjøre er å tenke i “kategorier” og man kan til en viss grad – men bare til en viss grad – påvirke hva slags kategori folk skal plassere deg i. I utgangspunktet opererer de fleste med en enkel ja/nei-formel, hvor man enten kan bli tiltrukket eller frastøtt av det berømte førsteinntrykket — men dette blir veldig mye mer komplisert veldig raskt så snart man begynner å få inn flere data om vedkommende som man betrakter. Nesten ingen er bare tiltalende eller frastøtende, de har alle en usalig blanding av personegenskaper som man liker, pluss de andre som man i varierende grad “kan leve med” ut fra hvor alvorlig det vanemessige synderegisteret til vedkommende person oppleves for deg (som igjen naturligvis henger på hva slags menneske du er). Selv er jeg “en mann av mange fordommer” slik sett og det finnes mange jeg holder avstand til rett og slett fordi jeg synes de er så kørka at det ikke går an å føre noen meningsfull samtale med dem, langt mindre stole på dem i noen slags jobbsammenheng eller andre forhold hvor man er avhengig av tillit og noen grad av underforstått kommunikasjon. Imidlertid mener jeg ikke noe om dette. Hva raker det vel meg om folk er idioter? Det er ikke – og jeg nekter å gjøre det til – mitt problem.
