Den eldste kjente kulturen på Balkan er Lepenski vir i Serbia, på bredden av Donau ved Jernporten, oppdaget i 1960. Man antar at kulturen stammer fra tiden mellom 9500 og 6000 fvt. Det er funnet 136 bygninger, kalt «den eldste by i Europa», og en rekke skulpturer, mange av dem menneskefigurer.
(Store norske leksikon)
Som alle kan se viser bildet ovenfor en figur av Praroditeljka, urmoderen. Det finnes mye stoff om Lepenski vir (“virvelen”) på nettet, inkludert bilder av andre bisarre skulpturer fra denne oldtidskulturen, som varte der på stedet i over 3000 år selv om det har gått ytterligere 8000 år siden de forsvant. Det er ikke noe annet igjen etter dem enn det arkeologene finner. Ikke engang sagn og legender. Det er et mysterium hvem de var, hvor de kom fra, hva slags språk de snakket, hvorfor de lagde all den sære kunsten og arkitekturen, samt hva som siden skjedde med dem. Lepenski vir ligner ikke på noe annet vi har funnet noe sted i verden, kanskje bortsett fra de ulike “Tepe” kulturene som dukker opp overalt i Tyrkia og som Lepenskikulturen muligens stammer fra, men det blir bare vag spekulasjon.
Det var en periode i livet mitt da dette var det mest spennende jeg visste om, altså kulturkomplekser som er så gamle at det er uråd å vite noe annet om dem enn hva man kan tyde ut ifra det arkeologiske materialet. Med dette mener jeg generelt sett ting fra steinalderen, flere tusen år eldre enn det fenomenet vi kaller “sivilisasjon”, men likevel både egenartede og “avanserte”, i den forstand at de gjorde betydelig mye mer ut av sin daglige livsførsel enn bare “det som er nødvendig”. De hadde åpenbart noen slags planmessig forhold til å organisere tingene rundt seg og en forestillingsverden som holdt seg rimelig konstant gjennom lang tid, hvis man skal dømme etter “stil”. Det man ser på bildet ovenfor er et typisk aniktsuttrykk fra skulpturene deres, som vekselvis beskrives som menneskelignende og fiskelignende. De hadde åpenbart et sterkt forhold til elven Donau, muligens med en fangstbasert livsstil som døde ut etterhvert som landbruk og husdyrhold fikk fotfeste i regionen. Som sagt, vi vet ikke.
Et interessant spørsmål kan være hvorfor noen utvikler et romantisk forhold til slike ting i så ung alder. Jeg vet ikke svaret. Fra mitt eget perspektiv virker det som om jeg “alltid” har hatt denne interessen. Jeg kan ihvertfall ikke tidfeste noen spesiell begivenhet – for eksempel noe jeg leste, erfarte eller så på fjernsyn – som utgjør den store forskjellen. Kanskje var jeg bare imponert over hvor enormt lenge vår art eksisterte og “klarte seg bra” uten rennende vann, elektrisk lys og det ene med det andre, uten at de noensinne var dummere enn oss. De sier jo at mennesket rent teknisk sett ikke har “utviklet” seg som art på flere hundre tusen år. Kroppslig og mentalt sett har vi ikke noe nå som de ikke også hadde i Lepenskikulturen. Hvordan er det å leve i en “by” – ganske liberal tolkning av begrepet – som er flere tusen år gammel men likevel relativt uforandret? Det har jo skjedd revolusjonære ting med menneskers “normale livsstil” – ihvertfall i vår del av verden – over de seneste par hundre årene, som i paksis gjør oss til en helt annerledes kategori av skapninger enn de som levde for så mange tusen år siden, selv om vi biologisk sett ligner dem til forveksling. Hva slags kommunikasjon kunne vi hatt med dem? Ville de gått til angrep på oss og prøvd å ta livet av oss hvis vi på mystisk vis reiste gjennom tid og rom og havnet på et slikt sted? Det går ikke an å vite, men man kan fantasere og spekulere rundt hva som helst. Og det gjør vi.
