UFO er en forkortelse for «uidentifisert flyvende objekt» og brukes om fenomener på himmelen som det ikke synes å være noen rimelig forklaring på når de observeres.
(Store norske leksikon)
Selve definisjonskravet til en UFO er at man ikke vet hva det er. Det er uidentifisert. Dessuten heter det ULF nå. Det står for “uidentifisert luft-fenomen” (unidentified aerial phenomenon, UAP) og navnet ble endret fordi det ikke alltid dreier seg om noe “objekt” i den forstand, det er bare et synlig fenomen som man ikke kan identifisere. Poenget vi skal frem til er at hvis man vet hva det er så er det ingen UFO. Forstår vi hverandre så langt? Det har blitt observert hva de kaller droner over New Jersey i USA i en måned eller to nå, og det er mange av dem, som filmes fra mange vinkler og legges ut på nettet. Jeg er ikke selv særlig interessert i sånt tøys men jeg vet mange liker å fantasere. De vil helst at det skal være utenomjordiske farkoster, men jeg er usikker på om jeg forstår hvorfor de ønsker dette.
Første gang jeg besøkte New York – som også var første gang jeg besøkte USA overhodet – trodde jeg det var en god idè å satse på direkteflyet fra Gardermoen til Newark, New Jersey. Continental Airways het flyselskapet, som uten tvil er det verste jeg noensinne har reist med. (Ryanair teller ikke. Det er en buss, ikke et flyselskap.) Hver gang siden holdt jeg meg til de etablerte europèiske selskapene, med alle sine mellomlandinger. Det eneste bemerkelsesverdige som skjedde var ay jeg sto et par plasser i passkøen unna Celina Midelfart – en norsk sositetsdame – som sikkert skulle på besøk til Jeffrey Epstein, som hun hadde et forhold til på den tiden. Ihvertfall var det noe jeg hørte om nå nylig, i en dokumentar om “tidslinjene” i saken og på hvilken måte Epstein var forbundet til miljøet rundt Donald Trump. Ifølge dokumentaren var det hun som avsluttet forholdet, noe han visstnok tok ganske tungt, men ingen vet hvorfor. Det behøver ikke å “være noe”. Mange forhold bare slutter jo. Folk går lei av hverandre og den typen ting. Alle vet at det ikke går an å forstå andre menneskers romantiske liv, knapt nok sitt eget.
New Jersey – i henhold til amerikanske standarder – går for å være et kjipt sted. Det vet jeg ikke noe om. Jeg vet bare at det var et jævla styr å komme seg derfra og dit hvor jeg skulle. Hvem eier “dronene” folk observerer der? Ingen vet, men det vil kanskje fremkomme noe etterhvert. Så langt har det blitt utelukket at det dreier seg om “militær aktivitet” fra verken USAs egen hånd eller noen annens. Det er ihvertfall den offisielle uttalelsen. Vi må regne med at luftforsvaret der har vært ganske interessert i disse greiene og at de sikkert har gjort sine egne undersøkelser, med sine egne metoder og informasjonskanaler. Men tror folk på dem? Tja. Hva tror du? De det allerede har rabla for er jo i hovedsak bare opptatt av å rable videre med greia si. De bryr seg ikke om fakta og sånt. Det er sannsynligvis mye vi ikke forstår om universet, men blant de tingene vi forstår er at de teknologiske utfordringene med å reise mellom stjernesystemer – enda mindre mellom galakser – er såpass krevende at hvis man får til dette får man også til å la være. Det er jo ikke noe poeng med å reise til kosmisk fremmede steder. Hva skal du der?
Folk skjønner stort sett ingenting, men de har mange følelser. Alt politisk PR-arbeid – inkludert propaganda – bygger på dette forholdet. All presentasjon av nyheter, saker, synspunkter og annen informasjon gjennom media er formatert ut ifra at folk er fullstendig fette evneveike. Tror du jeg er en idiot? Nei. Jeg vet at du er en idiot. Poenget er at du vet ikke dette selv. Derfor er du manipulerbar. Fordi du tror du er smart. Hvis du hadde visst at du var uvitende ville du jo vært mye mer forsiktig. Ser du hvordan denne mekanikken virker? Folk liker å føle seg smarte av forfengelige årsaker – ikke vesensforskjellig fra hvordan de liker å føle seg vakre, interessante, mektige og så videre – så de søker å omgi seg med symboler – og individer – som støtter denne vrangforestillingen. Finnes det transintelligente mennesker? Altså slike som til tross for at de er fette evneveike likevel identifiserer seg som smarte, kompetente, vellykkede og sånne ting? Forskningen henger litt etter på dette emneområdet, men rent anekdotisk sett kan det se sånn ut. De som liker å se på talentkonkurranser, hvor folk viser frem diverse sang, dans og annet, vet at det finnes en egen kategori av totalt forvirret deltager som omtrent beskylder dommerne for å jukse når det ikke går bra for dem. De har ikke noe talent å snakke om – noen av dem er så dårlige at man tror de kødder – men de er likevel selvsikre foran oppgaven. Så langt sang, dans og performativ scenekunst, men hva med den intellektuelle sirkusmanesjen?
Ved dette tidspunkt er det rimelig å anta at alle vet hva Dunning/Kruger-effekten er. Alle har jo Google. Derfor fortsetter jeg bare som om DKE er en alminnelig kjennsgjerning – altså at de største idiotene er også de mest kritikkløse blant oss – akkurat som at man brenner seg i rumpa hvis man setter seg på en varm ovn eller at blir våt hvis man hopper i vannet (som imidlertid vil lindre umiddelbart i forhold til det foran nevnte brente rumpeproblemet). Visse ting er jo bare så godt kjent at det blir nærmest en fornærmelse mot folks intelligens – og/eller aktualitetssans – å anta at de ikke vet hva det handler om. For eksempel har vi jo det gamle norske uttrykket “å komme for langt foran på skiene sine” som er en veldig dårlig ting blant skihoppere. I beste fall bare “dupper” de sånn at de lander alt for tidlig, men i verste fall lander de på trynet langt nedi der. Intellektuelt overmot er imidlertid ikke fysisk selvstraffende – sånn som det å overvurdere sine sportslige evner – så det er forsåvidt normalt å “slippe unna med det” uten at man blir noe klokere, fordi verden er jo tross alt allerede så full av halvtygd vrøvl at ingen merker noe fra eller til om det kommer enda en tosk på banen med “sine egne idèer” om ting. Hvorfor har det blitt slik? MIn egen teori er at “vesten” ved dette tidspunkt har trent opp tre-fire generasjoner av småbarn til å ha en urealistisk tro på sine egne evner og muligheter i denne verden, motivert av gud-vet-hva; folk vil sannsynligvis forklare sin egen bortskjemming av barna med at de er glad i dem, vil at de skal ha det bra, føle seg trygge, gjennomgå en sunn personlighetsutvikling, gjøre det bra på skolen og ellers i livet, og så videre. Altså – som vanlig – den samme gamle regla om “gode intensjoner”.
Den gamle vitsen om UFO og de angivelige besøkene fra utenomjordiske eller paranormale skapninger er hvorfor de tar kontakt med akkurat denne kategorien av individer. Hvorfor henvender de seg ikke til journalister, forskere, politiske ledere og denslags i stedet? Hvorfor bortfører de bare folk som allerede er halvtomsete? Dette er ikke et urimelig spørsmål. Det er så å si bare et minimum av sunn skepsis i forhold til hva som lar seg observere i denne saken. Hvor mange seriøse mennesker snakker om aliens? (Og du kan ta deg bra mye faen på at de ville ha SNAKKET hvis de trodde de hadde noe å gå på.) Noe av svaret er at obfuskasjon kan være en god militærstrategi. Det er en fordel hvis fienden ikke vet hvor sterk man er, hvor man står, hva man har tenkt å gjøre, det ene med det andre, de kaller det for det meste “psykologiske operasjoner”, eller psyops. Hensikten er å ha bedre tid og større operasjonsrom hvis “noe skjer” på den militære fronten. Og når det gjelder sånne tiltak som amerikanernes CIA så er det åpenbart i deres generelle interesse hvis folk overvurderer hvor mektige, dyktige og innsiktsfulle de er. Dette gir jo et psykisk overtak. Du vet. Folk nøler fordi de er usikre på hva de egentlig har å forholde seg til. Jeg tror til og med selveste Sun Tzu sa noe sånt som at den beste krigen er den man ikke behøver å utkjempe — fordi motstanderen ser på situasjonen og bestemmer seg for at det ikke nytter. La oss for eksempel vurdere noen forskjellige dørskilt. Det ene sier at stedet er under beskyttelse og overvåkning av Securitas. Hva tenker innbruddstyven? OBS! Her er det alarm. Det andre sier bare at Jeg er beskyttet av Politiet og innbruddstyven bare trekker på skuldrene. Er ikke vi alle? Det betyr ingenting å si noe sånt. Alle vet at politiet finnes og at de vil komme og ta deg – hvis de kan – når du gjør noe ulovlig. Men hvis det står et skilt der som sier “Denne eiendommen er beskyttet av Hells Angels” vil enhver noenlunde oppegående kjeltring nøle. Noen folk legger man seg jo bare ikke ut med hvis det kan unngås.
Jeg vet ikke hva man eventuelt må gjøre for å få overvåkningspolitiet i Norge etter seg, men jeg antar at noen truende og vage uttalelser på nettet, i kombinasjon med at man begynner å kjøpe våpen og denslags, sannsynligvis vil trekke litt interesse. Hva driver denne tosken med? Poenget er at jeg tror det må være mer enn bare èn ting. Halve verden er jo i nærmest en konstant “krig av skitne kommentarer” overfor den andre halve verden, til enhver tid, slik at noens ord på nettet er neppe noe etterforskningsgrunnlag — men hvis de samtidig er aktive med noe som ligner “forberedelser på en taktisk operasjon” sier det sannsynligvis pling i bjella hos overvåkningen. Problemet er jo dette med bjeffende hunder. Nesten ingen av dem kommer til å gå videre med å bite deg, men det er vanskelig å vurdere hvem av dem som kan komme til å gjøre det så du må i utgangspunktet vurdere denne muligheten med alle. Ergo “vaktsomhet” men ikke paranoia. Bare de som presenterer noe “mer” fortjener noen særlig grad av oppmerksomhet. Trusler er dessverre så vanlig blant mennesker at det går i praksis ikke an å følge opp alt. Det må vektes. Jeg bare gjetter nå, men la oss si at nitti prosent av alle trusler er ikke stort mer enn å “hytte med neven” og skrike som en annen tulling, men det gir oss likevel en andel som må tas mer alvorlig. Hva slags handlingskapasitet har den som truer? Hvis noen som sitter i rullestol truer deg med bank, så vet du at dette kommer ikke til å skje med mindre de leier inn noen andre til å gjøre jobben, så det er liten grunn til bekymring. Men hvis trusselen kommer fra en kjent bølle og slåsskjempe bør du helst ta det alvorlig. Alle vet jo at dette er en seriøs bankmann.
Det finnes et eget “UFO-miljø”, særlig i USA (men jeg innbiller meg at vi har noen sånne i Norge også). Opplegget har noe religiøst over seg. Det handler definitivt mer om tro enn om “databaserte undersøkelser av faktaforhold” selv om de prøver seg litt på dette også. Som vanlig koker alt ned til bevis, eller skal vi heller si hva slags beviskrav folk har til det de velger å tro på — eller ikke. Vi har så langt ingen bevis for at det finnes organisk liv – slik vi kjenner det her på jorda – noe annet sted i universet, langt mindre noen intelligente livsformer. På den annen side har vi ingen bevis på det motsatte heller, og universet er jo – som det heter på godt norsk – et jævlig digert sted, så det ville vært merkelig om ikke forholdene ligger til rette for noe slags liv også andre steder, gitt hvordan vi finner massevis av vann og organiske molekyler svevende fritt rundt der ute. Hvis puslespillet for det meste er det samme overalt så handler det bare om at en planet vil ha liv hvis forholdene ligger til rette for dette, ellers ikke. Slik sett er det mange “kosmiske uvanligheter” med jorda, særlig dette med at månen holder oss disiplinerte i forhold til årstider og døgnrytmer. Som måne sett er jo vår måne en stor slabol, nesten en tvillingplanet. Den gir oss noen veldig spesielt kalibrerte gravitasjonsforhold. Vi vet jo ikke i hvilken grad fenomenet liv er “kresent” med miljøkravene sine, men i utgangspunktet antar vi ikke. Det vi typisk kan observere her på jorda er jo at liv – i det minste mikrober – etablerer seg overalt hvor det finnes selv det minste lille næringsgrunnlag.
Siden opplever jeg – som vanlig – full frontal kollisjon med de som “tror” alt mulig tøys på et svært tynt bevisgrunnlag, om noe i det hele tatt, enten vi snakker om Gud eller UFO. Jeg har ikke nødvendigvis noe problem med premissene i noen av spørsmålene så lenge det er rimelig klart hva vi snakker om, men det er det dessverre sjeldent. “Gud” kan jo tolkes som at hele universet har et slags liv, kanskje også en slags bevissthet, som ikke er verken urimelig eller uinteressant som tanke i seg selv, men jeg er ikke med på det neste skrittet. Du vet. Når de begynner å stille opp leveregler. Da er ikke leken god lenger. Vi kan ikke være venner. Så snart noen viser herskelyst er det over og ut for meg. Det spiller ingen prinsipiell rolle hva slags komplekst system de har utviklet for å herske, problemet er at de viser slik vilje. Hva slags autoritet har du? Det er på ingen måte bedre å henvise til “vitenskapen” enn til Gud når det essensielle problemet består i at noen prøver å utøve makt over deg under henvisning til en ekstern autoritet som ikke er verken loven, regjeringen, sjefen på jobben, eller noen av de demokratisk akseptable maktinstitusjonene vi typisk forholder oss til i hverdagslivet. Hva har Gud bestemt? Det kan ingen si — og Gud selv holder kjeft om saken. Alt vi har å gå på er diverse “ledetråder” som vi studerer og undersøker fra alle mulige slags vinkler. Ta for eksempel fysikken. Vi har jo lært noen ting etterhvert. En av dem er at “ingenting er slik vi tror at det er” som i praksis betyr at vi lever i en illusjon. Det vi observerer “der ute” er i virkeligheten bare et sinnbilde “her inne” som er formatert for å maksimere informasjonens nytteverdi i forhold til våre biologiske forutsetninger. Vi kan ikke si noe om hvordan virkeligheten “egentlig” er, bare at den er helt annerledes enn det vi kan se, oppfatte og forstå på noen enkel måte. Dette er en kjennsgjerning. Vi vet dette. Ihvertfall i den grad vi overhodet vet noe som helst.
Hvor går grensen for sånne ting? Jeg mener, det er jo i utgangspunktet harmløst nok at folk fantaserer om skapninger fra verdensrommet og den typen ting, men vi kommer jo ofte til et punkt når nok er nok. Tommelfingerregelen for psykiatri er at man skal normalt ikke behandle pasienten “før det er nødvendig” — eller i praksis ikke før de mister grepet i hverdagen på en måte som i det minste krever “omsorg” — om ikke øyeblikkelig inngripen for å avgrense skadevirkningen av pasientens sinnsforvirring. Jeg klarer ikke å se noen innfallsvinkel for når, hvordan eller hvorfor jeg eventuelt skulle engasjere meg i noen debatt om UFO bortsett fra den jeg implisitt allerede står i fordi jeg skriver om temaet, men saken hører altså etter min mening mer inn under psykiatrien enn loven, de militære hemmelighetene og den angivelige mangelen på vilje til å drive undersøkende journalistikk rundt “de utenomjordiske”. UFO er rett og slett ikke noe seriøst tema. Som vi begynte med å si så betyr konseptet i seg selv at vi ikke vet hva det er. Hva kan vi si om noe når vi ikke vet hva det er? Noen ser noe. Javel. Hvis vi aldri finner ut hva de observerte så var det en UFO. Hvis vi senere utvikler kunnskap om det observerte fenomenet er det ikke lenger en UFO, det er noe. Ofte en værballong, en fugl, en meteoritt, et fly, eller til og med en privat droneflyger som ikke ønsker å identifisere seg. Hva vet jeg? Alt jeg vet er at det er ikke nisser, alver eller utenomjordiske øgleskapninger. Hva så om vi ikke vet hva som foregår? Når vet vi noensinne det? Herregud. Vi vender tilbake til det derre med at folk overvurderer kunnskapen, kompetansen og kapasiteten til sånne tiltak som CIA og de militære forskningsmiljøene — mens de på sin side har en strategisk fordel av å bli overvurdert, så de protesterer ikke akkurat på folks fantasier om allmektigheten deres. I mellomtiden koker de vanlige delinkventene politisk skinke på saken så godt de kan. En lokalpolitiker i New Jersey mente for eksempel at Iran har fått et “moderskip” av kineserne, som nå “henger utenfor østkysten av USA” og sender sine kaskader av droner inn over landet, for gudene vet hva slags formål. Javel. Hva skal man i det hele tatt si?
Fornøyelig lesing. 😉
Alt jeg skriver er fornøyelig, om ikke alltid forståelig.