Politisk sett tilsvarer jeg mer eller mindre en sosialdemokrat — hvilket er en merkelapp som ikke spiller noen stor rolle fra eller til, jeg har uansett aldri stemt på noe annet parti enn Arbeiderpartiet og jeg vurderer spørsmålet om jeg burde prøve noe annet til å ligge på samme sannsynlighetsnivå som at jeg vil prøve å godta idèen om en flat jord (med osteklokke over). Med andre ord: Det er et urimelig spørsmål. Jeg ligger under for den lasten man kaller vitenskapelig tenkning og føler intet behov for konverteringsterapi. Er dette det samme som sunn fornuft? Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det, eller rettere sagt, jeg tror at sunn fornuft er den grunnmur man bygger et hus av vitenskapelig tenkning oppå. Eller ikke. Noen liker å bo i telt. De er så å si jegere og samlere i det intellektuelle landskapet.
Forleden dag havnet jeg i en diskusjon (på engelsk) rundt hvorvidt Marx var tilhenger av statsmakten. Det var ikke sånn det begynte, men det var dette ja/nei-spørsmålet diskusjonen hengte seg opp i. Jeg er litt pervers noen ganger. Jeg ble værende der bare fordi jeg syntes dette var utrolig komisk. Med andre ord, jeg digget underholdningsverdien. Hvorom allting er, illustrasjonen ovenfor viser en typisk politisk diskusjon på engelsk i disse tider. De politisk utdannede vil gjenkjenne alternativet til høyre som utjamningspolitikk som så å si er hentet fra blåboka for kommunistisk teori: Fra hver etter evne til hver etter behov. Det andre alternativet er en mer naiv likhetstanke, eller spesifikt den likhetstanken – et ideal fra den franske revolusjonens dager – som Marx argumenterte mot i utgangspunktet. Det er ikke nok å gi alle det samme utgangspunkt og de samme spilleregler. Noen krever aktiv støtte og beskyttelse fra statsmaktens side for å oppnå “likhet”. Og alle trenger beskyttelse mot røvere og skruppelløse individer som ikke skyr noenting.
For en stund siden var det noen som kommenterte til noe jeg skrev og i kommentaren ble ordet rosablogger nevnt, men jeg finner ikke igjen kommentaren så jeg antar at vedkommende slettet den. Jeg har ihvertfall ikke gjort det — men det er ikke vesentlig på noe vis. Poenget er uansett det samme. Da jeg skulle besvare kommentaren måtte jeg slå opp begrepet “rosablogger” for å være sikker på at det var det jeg trodde at det var, og det var det. Jentete jenter som skriver om enda mer jentete jenteting. Totalt utenfor mitt område, både hva angår interesse og kompetanse, men det ga meg idèen til den infrarøde bloggen (som for de som har interesse av okkultisme tilsvarer fargen nigredo på den alkymistiske fargeskalaen). Det vil si en skrivestil som er litt “hinsides”. De som typisk liker det jeg produserer vil neppe også føle at rosablogger appellerer til dem (og omvendt). Jeg beskriver en tankeverden, ikke et privatliv. Det man finner her kan ikke egentlig brukes til noe, ut over kanskje det å sparke i gang en tankerekke eller to. Hvorfor jeg skriver er fordi det er noe jeg liker å gjøre, slik andre for eksempel kanskje liker å strikke, eller male akvareller. Det handler uansett om “mønstre”.
Det blir alltid feil når jeg prøver å være imøtekommende. Jeg føler meg som en løgner. Jeg er jo ikke imøtekommende, jeg er en kunstner. Det jeg lager er ting som ikke i utgangspunktet er laget for å bli populær eller vinne venner og følgere, det er estetiske stiløvelser innenfor genren etikk — basert i hva jeg selv mener er en “ganske god” forståelse av hva slags skapning mennesket er og hvorfor vi har havnet der vi er i dag, som art og som “medlemmer av kulturen”. Det har jo vært litt historie. Jeg slutter meg til Søren Kierkegaards betraktning om at livet må leves forlengs og forstås baklengs. Det som ligger foran oss ser ganske kaotisk ut med et stort antall åpne muligheter, men det som ligger bak oss har en slags nødvendighetenes logikk innbakt i seg — og dette er hva historikere søker, enten de er fagfolk eller amatører (som meg). Hvorfor ble et som det ble? Tanken er at det kanskje går an å lære noe om hva vi ikke bør gjøre når vi studerer det folk allerede har gjort. Men det er uansett et gjørmete område preget av natt og tåke. Mennesket har et dårlig rykte, selv blant sine egne. I løpet av året 2022 var det for eksempel 648 masseskyteepisoder i USA — definert i en lov fra 2013 som drap på fire personer eller mer uten at det foreligger noe klart motiv, hvilket for eksempel utelukker familiemassakrer (med eller uten selvdrap til slutt), det handler bare om den typen hendelse når noen “går berserk” med skytevåpen på offentlig sted, noe som ofte ender med at gjerningsmannen (det er nesten alltid menn) selv blir drept der på stedet. Det er prinsipielt sett den samme logikken som skaper selvmordsbombere. Hvorfor gjør de dette?
Normale mennesker – og da bruker vi ikke noen særlig høye standarder – vil være enige om at man har kommet ganske langt inn i galskapen når man plukker opp et skytevåpen og går løs på tilfeldige ofre (vel, mer eller mindre, noen ganger er de spesifikke med “type” men det er nesten aldri noe personlig, de kjenner ikke ofrene fra før). Dette er ikke noe som skjer over natta. “Spontane massemordere” virker ikke som et sannsynlig konsept. De må ha vært gjennom dette noen ganger i hodet før de bestemmer seg for å gjøre det i virkeligheten. Hvor kommer disse tankene fra? Når man begynner å fantasere om å myrde fremmede mennesker bør man etter min mening oppsøke psykiatrisk hjelp. Da er det noe som spiller surt et eller annet sted inni det hornorkesteret man kaller personligheten sin. Etter min mening bør man kurere voldsmenn ved hjelp av sterke hallusinogener og såkalt “extasy” — altså metyldioksymetamfetamin (MDMA). Helst før de griper til våpen, eller aller helst før de går løs på andre med tørre never, hvilket aller aller helst handler om noe i oppdragelsen, kanskje i skoleverket, om det ikke handler om en oppvekst preget av rusede og emosjonelt manipulerende foreldre som man vil “ta igjen for” ved å ta noen andre. Sånt skjer jo ganske ofte i det ellers hyggelige og velordnede borgerlandet Norge.
