Ptah er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en skapergud, og en skytsgud for kunstnere, håndverkere og arkitekter. I den guddommelige triaden i Memfis var han gemalen til løvegudinnen Sekhmet og far til den vakre lotusguden Nefertum. Det norske og vesteuropeiske navnet Egypt er avledet av det gammelegyptiske stedsnavnet Hikuptah, som grekerne kalte Memfis, Betydningen av Hikuptah er «Hjem/tempel for sjelen til Ptah». Det gikk inn i antikkens gresk som Aiguptos, og som ble videreført til latin som Ægyptus, noe som i moderne vestlige språk har blitt til Egypt. Det opprinnelige egyptiske navnet for Egypt var Kemet, «det svarte landet».
(Wikipedia)
En litt pussig ting med min yrkesaktive karrière er at ingen i Norge, når de hører ordet murer, tenker på noe annet enn sånne som driver med muring, flislegging, murpuss og så videre – i en håndverksmessig forstand – mens man på engelsk er nødt til å presisere når man sier ordet mason at man ikke mener “frimurer” men heller en sånn som er ute i felten og jobber med murverk. Ordet bricklayer blir faktisk oftere brukt – ihvertfall i Storbritannia, min detaljkunnskap om USA er begrenset – om de som står på stedet og lager muren, mens for eksempel en “stone mason” henviser til noe som ligner mer på en “skulptør” i forhold til gravsteiner, monumenter og denslags. Det er litt omdiskutert når eksakt frimureriet oppsto som fenomen – blant annet er det noen uregelmessigheter rundt Rosslynkapellet i Skottland og det ene med det andre – men de fleste seriøse studenter av historie vil si “i løpet av 1600-tallet” og med dette antyde at det det foreligger en utvikling over tid fra de første løslige sammenkomstene av “frie og uavhengige murere” og frem mot dagens situasjon hvor opplegget er godt organisert. Jeg har ikke selv noe forhold til frimurere. Jeg oppfatter dem som en bande borgerlige tullebukker som driver med cosplay; altså diverse rollespill og psykodrama som er basert i kostymer og rekvisitter, både fysiske og “åndelige”. Det er forsåvidt litt irriterende at de kaller seg “murere” men det er ikke verre enn at det går an å leve med det. Mer presist ville det vært hvis de kalte seg “byggherrer” siden dette teknisk sett er navnet på den som bestiller og betaler byggverket, men det har ingenting å gjøre med de håndverkerne som faktisk utfører jobben.
Jeg oppfatter hele opplegget til frimurerne som en “moderne mysteriereligion” basert på en serie med innvielser i et sett med stadig dypere “hemmeligheter” som angivelig blir beskyttet og viderebefordret gjennom organisasjonen deres. Greia er klassisk. Dypest sett handler hele hemmeligheten om at det ikke egentlig finnes noen hemmelighet, men i løpet av de tyve årene eller hva det nå tar å jobbe seg frem til denne siste erkjennelsen så er man en villig disippel og “søkende” innenfor tradisjonen, som i praksis betyr at man står til logistisk disposisjon for å utøve diverse “tjenester” for de andre medlemmene av kulten, særlig de som innehar en høyere grad og derfor høyere autoritet. Innenfor svindlerfaget er dette hva man kaller en long con, det vil si noe som gir uttelling over langen, selv om det er “kostbart” her og nå. Har jeg ellers noen mening om frimurerne? Nei. Det er hva det er. Folk liker jo sånne greier. Du vet. Ritualer og samhold; en følelse av delt skjebne og “mening”. Når man selv siden kommer frem til det punktet hvorfra man kan se at alt bare var luft og rollespill vil man typisk ha jobbet seg frem til en respektert posisjon som mange ser opp til og forventer ledelse fra, så man kan like så godt trekke på skuldrene og ta de godene som følger med stillingen. The show must go on. Sånn fungerer ting i praksis innenfor kirken også, eller rettere sagt innenfor alle religioner, eller skal vi kanskje si hele det aspektet av menneskenaturen som søker etter noe; kanskje “sannheten”, kanskje bare en “mening med det hele”, saken er uansett at vi dypest sett ikke har tilgang til den kategorien av informasjon som vi kan kalle “sikker viten”. Dette er jævlig frustrerende for alle som føler at de har “rett til å vite” og at dette er noe som nektes dem av mektige sammenslutninger av “eliter” både i økonomisk og politisk forstand. Problemet er bare at disse såkalte elitene er like evneveike som alle andre, de er bare sleipere i forhold til hvordan de har posisjonert seg innenfor “systemet”. Er det komisk? Ja. Er det tragisk? Også ja.
Min forrige bloggpost berørte kynismen som filosofisk tradisjon. En avlegger var stoa – det vi nå kaller “stoisismen” – og deres høyeste ideal var apati, som betyr fullstendig uavhengighet fra den materielle tilstand. Er det ikke vakkert? Kynisme og apati ble tidligere oppfattet som svært ettertraktede “åndstilstander” som folk jobbet hardt for å oppnå i sitt liv. Siden har de jo fått et litt mer tvilsomt rykte. Folk er vel fortsatt slik at de typisk blir sjokkerte men også fascinerte når de møter “skandaløse” individer som blankt avviser alt de holder hellig, i den forstand at de bruker store deler av sin totale “livsenergi” på å opprettholde denne eksistensielle tilstanden av “mening og normalitet”, mens de samtidig typisk føler seg utilstrekkelige og imperfekte overfor “det hellige” og derfor bygger opp skjult aggresjon — som kan trigges i mange forskjellige retninger når de møter en katalysator, altså et individ som provoserer dem til å agere utenfor sin normaltilstand. For eksempel virker det svært provoserende på sånne som jakter på rikdom og lykke når det plutselig kommer noen som ler av dem og pisser på idealene deres. Det var i hovedsak derfor de korsfestet Jesus — og vil gjøre akkurat det samme – litt justert for endringer innenfor vanlig teknologisk praksis i tiden – hvis han kommer tilbake igjen, eller egentlig hvis noen som helst gir seg til å “disse” rikdom og materielle verdier sånn som Jesus gjorde. Du vet hvordan folk er. De liker de fine tingene sine. De liker den følelsen de får når de sammenligner seg med noe eller noen og kommer ut av det som bedre enn andre. Når man bare må strekke armene mot himmelen og juble fordi man vant. Det jeg ønsker å si er at sånt får meg til å gå inn i en tilstand av palmefjes, altså det man på engelsk kaller facepalm, som typisk er når man legger ansiktet i hendene og stønner fordi alt er så jævlig dumt, fordi dette er virkelig og fette oppriktig evneveikt. Jeg vet at jeg bruker dette ordet frivolt og det er på alle måter meningen at det skal være som et intellektuelt ballespark, men å postulere at konkurranse er menneskets dypeste naturtilstand – slik Friedrich Hayek, Margaret Thatcher og “nyliberalismen” gjør – er virkelig organisk tilbakestående på et så dypt vis at bare Liz Truss har klart å oppnå “satori” innenfor tradisjonen i det moderne Storbritannia, og hun fikk bare 44 dager i jobben. Altså, selvsagt er det all mulig slags “konkurranse” mellom mennesker, men dette er typisk den formen for knurrende småkrangling som man henfaller til når man ellers har gjort alt nødvendig arbeid og føler på hva man skal bruke “fritiden” til. Det naturlige innenfor vår art er å søke sammen i “samfunn” av samarbeidende individer som lever i komplekse og interaktive sosiale grupper. Det går åpenbart ikke an å “bygge noe” på et grunnlag som ikke er stabilt, som det jo per definisjon ikke er når gruppens medlemmer konkurrerer mot hverandre.
