Naiv betyr troskyldig, enfoldig, godtroende eller barnlig. Innen kunst og litteratur brukes naiv om noe som er usøkt, umiddelbart, naturlig eller enkelt. Naivisme er i videste mening en kunstoppfatning som bevisst griper tilbake til naiv kunst, barnekunst og naturfolkenes kunst idet den prøver å tolke virkeligheten så umiddelbart og ureflektert som mulig for derved å styrke det følelsesmessige uttrykket.
(Store norske leksikon)
Nevrologer og andre “hjerneforskere” snakker ofte om eksekutivfunksjonen, som kan forstås som en indre “sensor” og den delen av selvet som analyserer informasjon og fatter beslutninger. Man “holder dommedag over seg selv” som Ibsen formulerte det. Sammenlign det med regjeringen. Høres det fornuftig ut med en politisk ledelse som er troskyldig og impulsiv? Selvsagt ikke. Det vi vil ha er kalkulerende folk som tenker gjennom alle saker både to og tre ganger før de gjør noe som vil få konsekvenser for oss alle. Det forventes forsåvidt av alle voksne og ansvarlige individer at de skal ha god selvkontroll og rimelig oversikt over “tingene i verden” men alt sånt blir mange ganger viktigere hvis vi snakker om noen som har lederansvar, enten dette betyr i politisk forstand eller det bare er noe i det private næringslivet. Norge hadde i årene 1965-1971 en borgerlig regjering under ledelse av Per Borten fra Senterpartiet. Han var definitivt naiv da han en vakker og ikke minst varm dag i august 1969 valgte å møte Dagbladet til et intervju – med bilder – kledt bare i underbuksa, åpenbart uten å ha beregnet hvordan dette ville se ut på trykk. Han var forsåvidt en jovial “folkets mann” som var godt likt for sin uformelle og direkte stil, men denne affæren med underbuksa ble en politisk belastning både for Per Borten og regjeringen hans. Nåtidens politikere har sannsynligvis et helt team med alle mulige slags mediakonsulenter og denslags som passer på at “budskapet” til enhver tid er strømlinjeformet, men noe sånt ville formodentlig vært lite forenelig med Bortens personlige stil ellers. Han var jo ingen kynisk mann. Eller var han det likevel?
Kynisme er i dag en betegnelse for oppfattelsen hos de som hevder at den grunnleggende intensjon bak alle menneskelige handlinger er egen vinning, og som derfor ikke er villige til å akseptere oppriktighet, dyder eller altruisme (motsatt av egoisme) som motivasjon. Kynisme i sin opprinnelige form var en gresk filosofisk skole fra antikken og ble grunnlagt av den greske filosofen Antisthenes. Kynikernes filosofi hevdet at målet med livet var å leve et dydig liv i overensstemmelse med naturen. Det innebar å avvise alle konvensjonelle begjær og streben etter rikdom, helse, og berømmelse, og leve et enkelt liv fritt for tyngende eiendeler.
(Wikipedia)
Et kynisk syn på såkalte altruister er at de gjør det for sitt eget speilbildes skyld. “Belønningen” de oppnår er en varm og koselig følelse av at de er snille mennesker som er opptatt av å gjøre gode ting i “fellesskapets” beste interesse. Et kynisk syn på denne strategien er at det er noe alvorlig galt med sånne som virker overdrevent opptatt av å være positiv, hjelpsom og “god” til enhver tid. Hva slags skjeletter har de i skapet sitt? Hvorfor oppfører de seg sånn? I den grad man overhodet har noen bevissthet er man jo et “agerende subjekt” som eksisterer innenfor en biologisk horisont hvor den mentale eksekutivfunksjonen forholder seg til et “grensesnitt” mellom selvet og verden, og hvor man ved viljens hjelp skaper den virkelighet som man forholder seg til. Vi kan si det er et interaktivt spill om “selvrealisering” om du vil. Det går per definisjon ikke an å handle i noen annen interesse enn egeninteressen, med mindre man er psykotisk eller bevisstløs på annet vis. At egeninteressen siden består i å for eksempel “være nyttig innenfor samfunnet” betyr verken mer eller mindre enn at man vurderer dette til å være sin beste strategi for overlevelse i en farlig verden. Mer edelt enn dette blir ting dessverre ikke innenfor en kynisk horisont. Saken er jo at mennesker fra naturens hånd er onde skapninger, selv om “dumme” er et mer teknisk korrekt begrep. Problemet er at vi er dumme – og ikke noe mer eller mindre enn dette – bare i den grad vi også er late og unyttige. Så snart vi begynner å bli geskjeftige aktualiseres de onde sidene våre, og siden går alt – forutsigbart – enten rett til helvete med èn gang, eller via mange kryptiske og omstendelige krokveier til den samme adresse ved et senere tidspunkt. Hvis du tror noe annet bør du studere litt historie. De beste blant oss er sånne som lever enkelt og som ikke “gjør mange ting” — mens de verste invariabelt er ambisiøse typer som “søker makt” og det ene med det andre.
Formelt sett var det kanskje Antisthenes som grunnla den kyniske skolen i Athen for 2500 år siden, men det var Diogenes som ble den store rockestjerna som alle husker, noe som faktisk startet umiddelbart. Athenerne pleide gjerne å oppgi både Sokrates og Diogenes som selve gullstandarden for hva det betyr å være “en vis mann”. De spesielt interesserte kan utforske saken selv, men legenden sier om Diogenes at Alexander den store en dag oppsøkte ham fordi han hadde hørt om Diogenes – den private huslæreren til kongssønnen Alexander var jo Aristoteles, som selv er et av de store navnene i denne sammenhengen – og på forespørsel om det var noe Alexander kunne bidra med eller gjøre for Diogenes, skal han visstnok ha svart at det ville være fint om Alexander flyttet seg litt sidelengs slik at han ikke skygger for solen på en slik kald dag. Noe mer hadde han ikke bruk for. Det vites ikke hva Alexander svarte, eller engang om han ga noe svar, men han fulgte sannsynligvis bare den umiddelbare oppfordringen og slo seg ellers til ro med at Diogenes var en mann uten ønsker og ambisjoner. Ordet kynisme kommer fra kynos, som vel fortsatt er det greske ordet for hund. Gå til hunden og bli vis. I en høyere dimensjon legger vi merke til at naivisme og kynisme har et felles opphav og ideal i “det naturlige”; de bare ankommer dit langs forskjelligartede veier. Det antas at poenget med å stille opp hundens typiske livsstil som “åndelig ideal” – det finnes jo for eksempel ikke noe sånt som en snobbete hund, de er alle griser (så å si) – handlet om å markere en bestemt type holdning overfor “livsnødvendighetene”. Det er sant at mennesker er svært komplekse skapninger, men vi må ikke nødvendigvis komplisere alle ting i livet vårt til en sånn grad at vi typisk mister oversikten over hva som er opp og ned både i etisk og ontologisk forstand. Et komisk element i dette bildet er jo at de som ikke jakter på lykken oftere seg ut til å “ha lykken med seg” enn de som jager hvileløst etter forbedringer i den eller den forstand; som regel bare drøm og fantasering, men folk gjør typisk mye stygt – mot andre, men også mot seg selv, og ikke minst “mot planeten” – når de er ute og jager sommerfugler på dette viset.
